Om morsmål og andre samfunnsmål

Som underviser på barnehageutdanningen, og som minoritetsmor til barnehagebarn, ønsket jeg å skrive en kommentar om mangfoldige barnehager denne gangen – og hvordan vi kan se på mangfold som en ressurs.

Mens jeg gjorde research ble oppmerksomheten min fanget av en tittel til en sak i Aftenposten: «Andelen minoritetsbarn i Oslo-barnehagen øker kraftig. Snart kan den bli høyere enn for barn generelt».

Overskriften gjorde meg undrende til hva det intenderte budskapet egentlig var. Tittelen ble nemlig etterhvert endret til «Andelen minoritetsbarn i Oslo-barnehagene kan snart bli høyere enn for barn med norsk som morsmål».

Et tankeeksperiment

Videre i saken kunne man lese at statistikken viser at minoritetsspråklige barn utgjør omtrent en tredel av det totale antallet barn i Oslo-barnehagene. Med «minoritetsspråklige barn» menes barn der begge foreldrene (!) har et annet morsmål enn norsk, samisk, dansk, svensk eller engelsk, ble det opplyst om.

Det var altså slik Aftenposten belyste at stadig fler minoritetsforeldre i Oslo sender barna sine i barnehagen.

La meg så gjøre et tankeeksperiment: Min ektemann og jeg er minoritetsforeldre med et annet morsmål enn norsk, og som har barna våre i barnehage. Så da har mine barn, som er født i Norge og begynte i barnehagen da de var ett år, ikke norsk som morsmål, men bosnisk?

Mine barn er altså minoritetsspråklige – og det vil muligens også deres barn bli dersom de gifter seg med en person fra et land hvor de overnevnte språkene ikke snakkes?

Jeg vet ikke helt hvordan dette regnestykket går opp, og når man slutter å sortere barn ut fra foreldrenes bakgrunn. Men jeg er helt sikker på at mange av de barna som faller inn under «minoritetsspråklige barn» ikke har et annet språk som de behersker like godt som norsk.

Tittelen i Aftenposten-saken ble endret flere ganger i løpet av dagen, men etter min mening uten å lande på en vinkling som framhever barns språkressurser. Men hvis vi, for diskusjonens skyld, konsentrerer oss om den siste versjonen, som setter minoritetsbarn opp mot barn med «norsk som morsmål», er det verdt å reflektere over om ordlyden er formålstjenlig i dagens samfunn.

Hva menes med morsmål?

Begrepet «morsmål» har jeg nemlig brukt en del krefter på å forstå. Aftenposten-tittelen tok meg derfor rett tilbake til ungdomsskolen og til timen der vi lærte om nettopp «morsmål».

Dette var på slutten av 1990-tallet, tre-fire år etter at jeg hadde kommet Norge som flyktning. Jeg ble forklart at morsmål er det språket man lærer som barn, det vil si ens førstespråk. Jeg husker at jeg undret meg over hvorfor det var viktig å vite hvilket språk man hadde lært først. Er det ikke hvor godt man kan et språk som er det avgjørende?

Senere lærte jeg at det er flere måter å definere «morsmål» på.

I mange sammenhenger brukes for eksempel morsmål som markør på nasjonal identitet. Her er grammatikkunnskaper ikke vesentlig.

Mange barn lærer dessuten flere språk samtidig. Her er morsmål ikke et særlig dekkende begrep for den språkrealiteten mange minoritetsbarn lever i, og også andre barn som møter på flere språk i oppveksten.

Jeg behersker ikke «morsmålet» best

At det såkalte morsmålet er det språket en behersker best, stemmer altså ikke nødvendigvis – spesielt ikke når vi snakker om barn og språk.

Dette var noe jeg og mine foreldre gjentatte ganger ble fortalt da jeg gikk i mottaksklasse på Grorud barneskole.

Læreren min var tydelig på at etter hvert som jeg behersket norsk bedre, måtte jeg vie mer tid til å lese, skrive og snakke bosnisk, ellers ville jeg miste språket. For selv om det var bosnisk jeg snakket, skrev og leste først, ville språkkunnskapene stagnere og det fort, om jeg ikke brukte det. Jeg vil si at denne læreren hadde en ressursorientert tilnærming til språkferdighetene mine.

I dag kan jeg si at jeg har beholdt mitt bosniske språk, men det er langt fra det språket jeg kan best eller bruker mest i hverdagen. At jeg ikke kan forelese og undervise på bosnisk, eller skrive en lengre sammenhengende tekst, henger sammen med at jeg ikke har gått på bosnisk skole siden jeg var ti år gammel.

Som oftest er det norsk og engelsk det går i. Det samme gjelder for min ektemann, som i tillegg kan slenge nederlandsk inn i språkmiksen.

Barna mine er også på god vei til å utvikle et virvar av språkferdigheter. Men at deres språklige identitet, eller hva nå denne morsmåls-boksen er, skal bygge på foreldrenes fødeland og bli del av statistikk som skal si noe om integrering, er for meg uforståelig.

I arbeidet mitt møter jeg ofte unge mennesker som på en eller annen måte er forbundet til verden der ute. De er gjerne usikre på hva de skal svare når de blir spurt om nasjonalitet og morsmål. Eller rettere sagt; de vet veldig godt hvem de er, men de vet ikke om det er riktig svar i henhold til den boksen noen har laget for dem.

Tenk kritisk

Jeg lurer på om tittelendringen i Aftenposten-saken var en erkjennelse av at at formuleringen var uheldig.

Det skjer stadig vekk at medievinklinger stigmatiserer, eksotifiserer, bagatelliserer og seksualiserer, i stedet for å formidle kunnskap. Derfor er det så viktig at vi tenker kritisk rundt begrepene vi bruker, og diskutere dem sammen.

Kanskje er det på tide å reflektere over hva vi formidler når vi kategoriserer barn som er født og oppvokst i Norge som «minoritetsbarn med minoritetsspråk».