Verdidebatt

Et vendtepunkt i kirkens hukommelse

ANTISEMITTISME: Den katolske kirke startet sitt oppgjør med antijudaismen allerede under Det andre Vatikankonsil. En avstandtagen fra antisemittisme bør også kirker her hjemme følge opp – og i sitt virke positivt verdsette det jødiske folk og de bånd som binder oss til dem.

Hva husker vi, og hva gjør vi med det vi husker? Ordet ihukommelse er et kjerneord i både kristen og jødisk tradisjon (anamnese og zikkaron). I forholdet mellom kirken og synagogen gjelder det ikke bare det vi har felles og det som skiller, men også den antijødiske arven i den kristne kirke.

I disse dager foreligger en bok om den katolske kirke og det jødiske folk, om kirkens oppgjør med sitt svik og dens radikale nyorientering. Forfatter er psykiateren og katolikken Mette Nygård: Vendepunktet. Den katolske kirkes forhold til jødene før og etter Det annet Vatikankonsil (1962-65).

Boken er et enestående norsk bidrag til den omfattende litteraturen om kirken og det jødiske folk. Om den er viet den katolske kirkes historie, er den også et speil for oss som tilhører andre kirkesamfunn. Kirkehistorien frem til reformasjonen har vi felles, og våre kirkers forhold til jødene har fulgt i samme spor.

Ole Christian Kvarme, biskop emeritus

En antijødisk arv

Nygård går tilbake til kirkefedrene. De minnes for sin heroiske innsats for kirken, men: «Det de ikke huskes for, er deres angrep på jødene og jødedommen.» Disse angrepene ble til en teologisk begrunnet antijudaisme som har fulgt kirken frem til nyere tid og ga grobunn for folkelig antisemittisme og kirkelig passivitet under Holocaust.

I 1904 fikk Theodor Herzl audiens hos Pave Pius X og håpet på støtte til opprettelsen av en jødisk stat i deres fedres land. Paven svarte: «Dere anerkjente ikke Vår Herre, derfor kan ikke kirken anerkjenne det jødiske folk.»

Nygård beskriver også den katolske presteforeningen Amici Israel – Israels Venner. Den ble etablert i 1926 da nasjonalsosialismen var på fremmarsj i Mellom-Europa, og de ville «lære kristne å betrakte det jødiske folk med Jesu Kristi egne øyne». Men etter to år sørget Vatikanet for å legge ned foreningen på grunn av dens for vennlige holdning til jødene.

Kirkens taushet

Her hjemme har det foregått en debatt om hva hjemmefronten og kirkeledelsen visste om nazistenes planer før de i 1942 og 1943 deporterte 773 jøder til Auschwitz. Et tilsvarende spørsmål er heftig diskutert om pavene og Vatikanet på tretti-tallet og inn i førti-årene.

I en radiotale julen 1942 omtalte Pave Pius XII «de hundretusener som uten egen skyld, til tider bare på grunn av nasjonalitet eller rase, blir drept eller utsatt for gradvis utryddelse». New York Times skrev da at Pius XII er «en ensom stemme i den taushet og det mørke som omgir Europa i julen i år».

Men i radiotalen nevnte ikke paven jødene.

—  Ole Christian Kvarme

Etter krigen ble han av jødiske ledere rost for å ha bidratt i det stille til å berge ti tusener av jøder. Men i radiotalen nevnte ikke paven jødene.

Katolske ledere i Tyskland og andre land hadde uttrykt sterk kritikk av nasjonalsosialismen. Men fra øverste hold i den katolske kirke kom det ingen protester mot raselovene i 1935 og jødeforfølgelsene, heller ikke da nazistene satte inn med sin dødsindustri.

Allerede i 1933 hadde den jødiske og katolske filosofen Edith Stein sendt et brev til Pius XI: «I flere uker har ikke bare jøder, men tusenvis av trofaste katolikker i Tyskland – kanskje i hele verden – ventet på at Kristi kirke skal heve sin røst.» Verken hun eller de mange henvendelsene til paven fikk svar. I 1942 tok derimot nazistene Edith Stein fra hennes kloster i Holland til gasskamrene i Auschwitz.

Fra forakt til respekt

Den historiske etterprøving av hva de visste eller ikke, vil fortsette – både i her hjemme og om Vatikanet. Like viktig er oppgjøret med det svik mot jødene som vi allerede kjenner, både gjennom historien og slik det toppet seg under Holocaust.

Det andre Vatikankonsil er omtalt som kirkens omvendelse fra fiendskap til vennskap og til en gjenoppdagelse av de familiebånd som forener kristne og jøder.

Pave Johannes XXIII som i 1961 innkalte til konsilet, hadde under krigen vært pavelig sendemann i Sørøst-Europa og sørget for reisepass til Palestina for flere tusen jøder.

Nygård stopper ved pavens samtale med den fransk-jødiske historikeren Jules Isaac i forkant av konsilet. Isaac hadde formulert uttrykket «undervisning i forakt» om kirkens antijudaisme og la inn over paven at den måtte erstattes av «undervisning i respekt».

En ny kurs

Konsilets dokument om jødene i erklæringen Nostra Aetate tar avstand fra alle former for antisemittisme. Men Nygård viser at de nå går ett skritt videre. Med utsagn fra Paulus’ brev til romerne betones det at Guds gaver og kall til det jødiske folk er ugjenkallelige.

Kirkens tro begynte med patriarkene, Moses og profetene. Jesus, Maria, apostlene og disiplene var jøder, og kirken mottok den gamle pakts åpenbaring gjennom dette folket. «I betraktningen av Kirkens mysterium blir konsilet minnet om det åndelige bånd som knytter den nye pakts folk til Abrahams slekt.»

Men det tar tid å endre kursen for et kirkeskip med århundrers fartstid.

—  Ole Christian Kvarme

Om debatten under konsilet skriver Nygård at der «... sto forståelsen av kirkens tradisjon og anamnese på spill.» Etter konsilet fornyes og utvides anamnesen, ihukommelsen. Oppgjøret med kirkens svik åpner for et nytt blikk på både kirkens historie og det jødiske folk. Kirkens bibelske arv og troen på Jesus gir en dynamisk relasjon til jødene og innebærer vilje til vennskap og vitnesbyrd, samarbeid og en plass for folket i det kristne håp.

En lang vei

Men det tar tid å endre kursen for et kirkeskip med århundrers fartstid.

Mange jøder etterlyste i Nostra Aetate et tydeligere oppgjør med katolsk delaktighet i Holocaust. I 1998 kom uttalelsen Vi husker: Refleksjoner om Ha-Shoah (Holocaust), med et kall til bot for det «kirkens sønner og døtre» aktivt hadde gjort eller passivt latt skje.

Men dette ble også kritisert for å etterlate et inntrykk av at «kirken som sådan» ikke var inkludert. Derfor var det vesentlig at tyske og østerrikske biskoper samme år uttalte: «Kirken, som vi erklærer som hellig, og som vi ærer som et mysterium, er også en syndig kirke som trenger omvendelse.»

Pave Frans i Jerusalem, Klagemuren

I årene etter konsilet har Vatikanet fulgt opp med flere pastorale og kateketiske veiledninger, og det utfoldes i den omfattende betenkningen i 2015, Guds Gaver og Hans Kall er ugjenkallelige. Den legger også vekt på de paulinske utsagn om folket som fortsatt Guds folk og betoner at evangeliene og Det nye testamente må leses ikke mot dem, men med det jødiske folk i visshet om samhørighet og et felles håp.

Til forskjell fra mange teologiske bidrag til relasjonen mellom katolikker og jøder, gir Nygård forholdet til landet og staten Israel rom i sin fremstilling. Det at Gud tross alt bevarte folket gjennom Holocaust, og at en stor del nå er tilbake i sine fedres land, er et tegn på at Gud står ved sin pakttroskap og sine løfter.

Men statsdannelsen er sekulær, den kan ikke gis en religiøs tolkning, og hensynet til de palestinske og arabiske kirkene og folkene i området må ivaretas. Vatikanet er selv en stat, og det skulle ta 45 år etter staten Israels opprettelse før den ble anerkjent av Den hellige stol, i 1993. Samtidig representerer Vatikanet et orienteringspunkt for jøder i deres relasjon til den globale kirke.

Jødisk respons

Etter konsilet skrev den amerikanske rabbineren Marc H. Tannenbaum om «sannhetens øyeblikk» da kardinaler og biskoper talte fra gulvet i Peterskirken. Aldri i løpet av 1900 års katolsk-jødisk historie er det formulert slike holdninger «med vennskap, ja, med broderlig kjærlighet, som for å gjøre det klart at et avgjørende vendepunkt hadde funnet sted i vår egen levetid». Om denne begeistring ikke var unison, har det skjedd en betydelig tilnærming til kirken også fra jødisk hold.

Blant eksemplene Nygård nevner er erklæringen fra ortodokse rabbinere i USA og Europa i 2015, Å gjøre Vår himmelske Fars vilje. Om partnerskap mellom jøder og kristne: «Vi ønsker å gjøre Vår himmelske Fars vilje ved å motta våre kristne søskens utstrakte hånd. Jøder og kristne må samarbeide for å håndtere de moralske utfordringene i vår tid.»

Året etter kom en betenkning fra sjefsrabbinerne i Jerusalem, Amerikas rabbinske råd og den europeiske rabbinerkonferansen, Mellom Jerusalem og Roma. Den la vekt på det jøder og kristne har felles, og gjensidig respekt for forskjellene mellom trossamfunnene.

Et memento

I slutten av januar kom vår regjering med en fornyet handlingsplan for bekjempelse av antisemittisme, presentert på den internasjonale Holocaustdagen. Hva skal kirkens bidrag være i dette arbeid? Nygårds studie av det som har skjedd i den katolske kirke, setter oss på sporet.

En avstandtagen fra antisemittisme i uttrykk og holdninger bør kirken også her hjemme følge opp, med et oppgjør med kirkens egen antijødiske arv slik den fortsatt kan dukke opp i forkynnelse, undervisning og dagligtale. En negativ omtale av jøder og jødedom i utleggelse av evangeliene må erstattes av en vilje til å verdsette det jødiske folk, jødisk tradisjon og de bånd som binder oss til dem.

Hvordan skal vi huske og ta det jødiske folk med i vår bønn?

—  Ole Christian Kvarme

En slik nyorientering utfordrer oss også i bønnens ihukommelse eller anamnese. Hvordan skal vi huske og ta det jødiske folk med i vår bønn?

Etter konsilet ble den katolske kirkes langfredagsbønn radikalt endret. Tidligere ba de for jødene som de vantro, troløse og blinde. Nå sier de:

«La oss be for det jødiske folk som Gud først talte til, at Han må gi dem fremgang i deres kjærlighet til hans navn og i troskap til hans pakt: Allmektige og evige Gud, du som for lenge siden gav ditt løfte til Abraham og hans etterkommere, vær nådig og hør vår bønn, at det folk du først gjorde til ditt eget, får del i forløsningens fylde. Ved Jesus Kristus, vår Herre.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt