«Avsluttende praktikum kommer til å bli kjempebra, for ingen av guttene på høstens praktikumskull kommer til å bruke reservasjonsretten dette semesteret. De er bare så ålreite!» sa en venninne som studerte teologi på Menighetsfakultetet.
Jeg eksploderte. Året var 1993. Jeg hadde forlatt MF etter en heidundrandes utskrivingssamtale med dekanen tre år tidligere på grunn av enkelte medstudenters og læreres holdning til kvinnelige prester. Jeg gadd bare ikke mer.
I eksploderende stund var jeg lykkelig teologistudent på Det teologiske fakultet. Der var ikke kvinnelige prester noe tema lenger, bare en positiv selvfølge for lærere og studenter.
Relativ likestilling
MF praktiserte fremdeles reservasjonsrett, en rett for mannlige studenter til å reservere seg mot gudstjenesteøvelser med kvinnelige medstudenter.
«Hører du ikke hvor sykt det er?» sa jeg. «Du blir glad for at ingen vil benytte seg av retten til å reservere seg mot deg fordi du er kvinne? Det er virkelig ikke noe å bli glad for. Det er en skandale at MF fremdeles har denne reservasjonsretten. Du burde være oppbrakt, ikke glad!»
Mer av samtalen husker jeg ikke, men jeg antar at min venninne ble litt stille etter en sånn kanonade. Det jeg derimot husker godt, er hvor rysta jeg ble over hvor relativ opplevelsen av trivsel og likestilling er.
Den rystelsen har jeg brakt med meg videre i livet. Saker og forhold som ville vært uhørt i det alminnelige samfunnslivet, praktiseres og gis teologisk legitimitet støtt og stadig i Den norske kirke. Opplevelsen av likestilling kan derfor være en temmelig flytende størrelse som ikke sier så mye om den reelle likestillinga.
[ De erfarer et kall til prestetjenesten – men noen tviler på at kallet er riktig ]
Systematisk skjevbehandling i DNK
Nylig ble det offentliggjort en undersøkelse som Kirkerådet sto bak. Den undersøker hvordan kvinnelige prester erfarer arbeidslivet. Én av tre har opplevd uønska oppmerksomhet fordi de er kvinner. Det kan gå på kommentarer om utseende og kropp, eller på teologisk motstand mot deres tjeneste.
I to bispedømmer svarer halvparten at de står i krevende kollegarelasjoner som skyldes at de er kvinner. Flere rapporterer at mannlige kolleger får oppgaver som de er mindre kvalifisert for, enn de selv. Det berettes en rekke historier om forskjellsbehandling.
Jeg tror mange kvinnelige prester blir så vant til å leve under en slags unntakstilstand at de venner seg til det. Alt blir relativt.
— Merete Thomassen
Ei forteller om en mannlig prost som alltid hilser ved å blunke flørtende til henne. Ei forteller at hun stadig har blitt utkommandert til å være kaffekoker og ryddehjelp. Eksempel etter eksempel viser at det foregår en systematisk skjevbehandling som skyldes kjønn.
Det er dessverre ikke nytt, det som kommer fram i undersøkelsen. Jeg har opplevd mye selv som kunne være verdt å fortelle, og jeg har hørt utallige historier fra kolleger og studenter. Et av de verre eksemplene er dette:
En ung kvinnelig prest fortalte meg at hun hadde hatt en nattverdgudstjeneste i en kirke. Da en godt voksen mann hadde mottatt brødet og vinen, så han henne rett i øynene, tok tak og kløp henne i kinnet, lett faderlig, lett nedlatende, lett flørtende. Hun sto handlingslamma tilbake. Hva gjør en med sånt?
En illusjon om at alt er bra
At alt dette ikke bare er en påkjenning, men dypt krenkende for kvinnelige prester, er som forventa. Det som derimot ikke er som forventa, er at 80 prosent av respondentene mener at de opplever likestilling, og 90 prosent mener at de har en likestilt lederrelasjon og de samme rammevilkårene som sine mannlige kolleger.
Jeg har allerede antyda noe om hvordan jeg tror dette henger i hop. Jeg tror mange kvinnelige prester blir så vant til å leve under en slags unntakstilstand at de venner seg til det. Alt blir relativt.
Men det er mer å si. Den norske kirke kan framstå som likestilt fordi den har en strategiplan for kjønn og likestilling, er underlagt likestillingsloven, har et bispekollegium der halvparten av biskopene er kvinner, og har kvinnelig leder av Kirkerådet, Mellomkirkelig råd og Samisk kirkeråd. Det kan gi en illusjon om at alt står bra til.
[ Debatt: Jeg er «kvinnelig prest» - og er helt innafor å si nei til meg ]
Kvinnelige prester limer og limer
I det daglige tror jeg også det for mange kjennes som om det er viktigere ting som står på spill enn å si fra om forskjellsbehandling på grunn av kjønn.
Livet som menighetsprest er travelt. Det er en jobb som skal gjøres, og prester er en gruppe mennesker som er over gjennomsnittet engasjerte og idealistiske. Det er knappe ressurser, og det gjelder å stå på.
Men likestilling er ikke en relativ størrelse. Den er absolutt.
— Merete Thomassen
Dermed orker en bare ikke å si fra hver gang det skjer forskjellsbehandling, men lar det passere. Kreftene må brukes på bedre ting. Det hører også med at ingen orker å kjempe hele tida. Det er slitsomt å sette grenser. Det er de færreste som trives med konflikter. Da er det lettere å ta det i beste mening, le avvæpnende og prøve å avlede.
Kvinnelige prester limer og limer; de forsøker å få til et friksjonsfritt arbeidsmiljø selv om de gang etter gang erfarer hendelser som de hadde hatt all rett til å protestere mot. Derfor føler kanskje mange seg relativt likestilt, forholdene tatt i betraktning.
Men likestilling er ikke en relativ størrelse. Den er absolutt. Og så lenge den ikke er det, er det all grunn til å være rysta.
