Et eksperiment utført av forskere ved OsloMet viser at funksjonshemmede har 48 prosent høyere sjanse for å ikke bli innkalt til jobbintervju. Dette bør bli et startskudd for en omstilling av arbeidslivet, der det også er plass til de av oss med nedsatt funksjonsevne.
I eksperimentet sendte forskerne Bjørnshagen og Ugreninov ut 1200 falske jobbsøknader. De søkte på 600 jobber, og søknadene var parvist nesten identiske – i den ene søknaden ble opplyst om en funksjonsnedsettelse. Funksjonsnivå var ikke relevant for stillingen, og søknadene gikk til privat sektor i Oslo-området.
Rullestolbrukeren ble invitert til intervju på 69 av 600 stillinger, mens den andre ble invitert til 133 intervjuer. Dette kan ikke vi som samfunn være bekjent av. Vi vet også at 104.000 funksjonshemmede står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Hvorfor er det slik?
Diskriminering har blitt vanlig
Even Bolstad, daglig leder i HR Norge, uttaler til Handikapnytt at det ikke er på grunn av vond vilje, men at den som skal velge ut hvem som får komme på intervju, er litt usikker og går for det han opplever som «trygge valg».
Dette kan vi sette i sammenheng med det likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm har uttalt i saken: «Jeg tror at disse tallene er veldig overraskende for private arbeidsgivere. De mener selv at de ikke diskriminerer, men her får de klart dokumentert at det gjør de.»
I festtaler har vi hørt oppfordringer om å «ta en for laget». Som om det å ansette funksjonshemmede skal være en veldedig handling
— Marianne Knudsen
Diskrimineringen av funksjonshemmede har blitt så internalisert i oss og i vårt samfunn. Det har blitt så vanlig at man nesten ikke ser det selv. Her kan man trekke paralleller til kvinnekamp og andre diskriminerte grupper. De man anser som «trygge valg» er dem som ligner en selv mest.
Bjurstrøm forteller også at flere arbeidsgivere tenker at en rullestolbruker er til stort bryderi på arbeidsplassen og at det er veldig mye tilrettelegging som må gjøres. Her trengs det et holdningsskifte.
[ Funksjonshemmede tapte i Stortinget igjen ]
Gode intensjoner hjelper lite
Det er flere enn arbeidsgiverne som må ta ansvar. Det er lite kjent at arbeidsgivere kan søke til NAV om støtte til tilrettelegging. Men de som søker, må i dag vente i altfor lang tid før tilretteleggingen kommer. Dette er et paradoks som Arbeids- og sosialdepartementet burde ta tak i straks.
Vi har tidligere kritisert inkluderingsdugnaden, som er et av regjeringens store prestisjeprosjekter. Det kan virke surmaget å lange ut mot en satsing som er full av gode intensjoner. Men gode intensjoner hjelper lite, når virkemidlene ikke står i forhold til utfordringene.
Det er små tiltakspakker her og der. I festtaler har vi hørt oppfordringer til næringslivsledere om å «ta en for laget». Som om det å ansette funksjonshemmede skal være en veldedig handling. Med regjeringens nye kampanje, #semulighetene, håper vi å se mindre av denne retorikken.
Vi trenger et arbeidsliv som er villig til å gjøre de nødvendige endringene. Et arbeidsliv som er villig til å investere.
— Marianne Knudsen
Det handler om bunnlinja
Det er også grunn til å forvente mer fra partene i arbeidslivet – ikke minst fagbevegelsen. Vi opplever at de er fraværende i debatten – og ikke minst når det kommer til å stå sammen med oss om å kreve tiltak.
Årsakene til at vi blir stengt ute fra arbeidsmarkedet er langt mer sammensatte enn det både regjeringen og partene i arbeidslivet er klar over. Vi trenger et arbeidsliv som er villig til å gjøre de nødvendige endringene. Et arbeidsliv som er villig til å investere.
Når alt kommer til alt, handler det meste om bunnlinja. Jeg vil se den økonomen som mener det er bedre for samfunnet at 104 000 mennesker kun mottar offentlige ytelser, i stedet for å bidra med kompetanse, produksjon og skatteinntekter.
[ En funksjonshemming er kun et fall på ski unna. Skal vi ikke da lage rom for alle? ]