Kirkeorganisering som forvirrer

Arbeidsgruppen som har levert en skisse til en ny organisering av Den norske kirke, foreslår at de rundt 350 fellesrådene avløses av vel 90 prostiråd som skal være arbeidsgivere både for prester og andre ansett.

Arbeidsgivermakten flyttes dermed oppover i systemet, lenger unna menighetene. Det vil ikke være mulig for alle menighetene å få en plass i prostirådet slik de har i dagens fellesråd.

Prostiet skal stille arbeidskraft til disposisjon for menighetene. Når prostiet «langt unna» har styringsretten over alle ansatte, vil det øke avmaktsfølelsen i menighetene og svekke menighetsrådenes stilling.

Biskopene kan takke seg selv

Når bispedømmerådet ikke lenger skal ha arbeidsgiveransvaret for prestene, kan de egentlig legges ned. Biskopene har et selvstendig mandat og trenger dem ikke. Men ettersom bispedømmerådene velges og samlet utgjør kirkemøtet, må de ha noe å holde på med. De skal bli kompetanse- og strategiorganer. Papirprodusenter og møtearrangører med andre ord.

Sett med sekulære briller blir biskopene en mellomting mellom Mattilsynet, en gallionsfigur og en dyktig prest med talegaver

—  Magne Lerø

Biskopene kan holde samlinger for prester og andre, gi råd og uttale seg på kirkens vegne. Sett med sekulære briller blir biskopene en mellomting mellom Mattilsynet, en gallionsfigur og en dyktig prest med talegaver over gjennomsnittet.

Når biskopene så til de grader settes på sidelinjen, er det selv skyld i det. De har gjennom årtier latt seg fange inn i en avdanket, forvirrende embetstenkning.

Biskopene vil ikke ta det ansvaret det er å være sjef. De vil drive med tilsyn. Det trengs i liten grad der det utøves godt arbeidsgiverskap. Tilsyn fra sidelinjen skaper forvirring om hvem som har ansvar for hva.

[ Medlem av hovedutvalget: «Biskopens daglige arbeidsgiveransvar tas bort, men det svekker ikke biskopen» ]

Prestene er blitt funksjonærer

Prestenes variant av embetstenkningen er «pastoralt lederskap». Men prestene skal ikke være ledere, i betydning ha råderett over ressurser eller andre ansatte. Prestene skal være prester med full frihet til å forkynne, men ellers bli ledet som andre ansatte.

Prestene har valgt å gjøre seg selv til funksjonærer. Det skal rapporteres og telles timer dagen lang. Når prestene har gitt bort sin egenart og frihet i bytte mot mer regulert arbeidstid, trenger de ingen spesialordninger.

Arbeidsgruppen er delt omtrent på midten. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for en omfattende omorganisering.

—  Magne Lerø

Når kirkens styringsorganer rykkes ut fra kommunene og det lages prostiråd i et organisatorisk ingenmannsland, må en regne med at bevilgningene fra kommunene reduseres. Slik går det gjerne når oppgaver flyttes ut av en kommune.

Arbeidsgruppen er delt omtrent på midten. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for en omfattende omorganisering. Kirken er bedre tjent med å legge modellen på hylla og fortsette med dagens modell selv om den har svakheter.

Annet utgangspunkt

Organiseringen av folkekirken bør starte med et annet utgangspunkt.

1. Legg ned fellesrådene som styringsorganer og la alle ansettes på bispedømmeplan. Hvis det er oppgaver som flere menigheter løser best sammen, kan de danne fellesorganer.

2. Det er god lokal ledelse kirken trenger. Det betyr ledere som er tett på ansatte i det daglige. Slik en skole ledes av en pedagog, bør en menighet ledes av en prest med gode lederegenskaper. Soknepresten på vegne av menighetsrådet har den daglige ledelsen av de ansatte selv om de formelt er ansatt i bispedømmerådet. Soknepresten unntas fra arbeidstidsbestemmelsene og slipper dermed rapportering og timetelling.

Dropp inndeling i prester, vigslede og vanlige ansatte. Dette er personaltenkning til stryk

—  Magne Lerø

3. Lag større menigheter der det er nødvendig og tjenlig slik at de kan ledes av en sokneprest med en administrator som høyre hånd i hel eller delt stilling. Soknepresten bør minimum bruke halve arbeidstiden til vanlig prestearbeid.

4. Dropp inndeling i prester, vigslede og vanlige ansatte. Dette er personaltenkning til stryk. Alle ansatte må rapporterer på lik linje til soknepresten, menighetsråd og bispedømme.

5. La biskopene bli sjef for alle ansatte i bispedømmet, underlagt bispedømmerådet og gi de en retrettstilling når de fyller 65 år. En stiftsdirektør med vide fullmakter utøver den daglige, administrative ledelsen.

[ Geir Hellemo: «I reformarbeidet blir de ansatte i kirken umyndiggjort og oversett» ]