Et stykke ut i svangerskapet var kona mi en tur på badet og ble brått bekymret for om noe var galt. Hun sa ifra til meg gjennom døråpningen.
Der jeg stod på stua reagerte kroppen min momentant med en fysisk reaksjon, jeg måtte legge meg ned på gulvet. Jeg kjente jeg ble svimmel og hvit i ansiktet, og masse tanker og følelser fòr gjennom kroppen min. Det kom ikke av et fornuftig resonnement, men som en dyp følelsesmessig reaksjon jeg ikke hadde styring på. Det var tydelig at kroppen min visste at barnet i mors mage var mitt, akkurat like mye som det var hennes.
En sorgfølelse skylte over meg. Jeg skjønte plutselig hvor glad jeg var i det barnet jeg enda ikke hadde sett. Heldigvis gikk det bra og barnet er i dag voksent og en solid bidragsyter til sine nærmeste og til samfunnet. Denne opplevelsen kommer til meg når jeg hører om abort, både spontan og provosert abort.
Abort er smertefullt også for far
Det gjør meg svært betenkt at far sine følelser, ansvar og rolle er fraværende i pågående debatt om provosert abort.
Er det fordi det finnes voldtektsmenn? Er det fordi det finnes menn som ikke bryr seg om prevensjon? Er det fordi det finnes fedre som kan tenkes å nekte mor å ta abort, eller også kunne ønske å tvinge henne til det? Er det dermed enklest å utestenge far i denne debatten?
Skal far undertrykke sin farsfølelse helt til mor har bestemt seg for å bære fram barnet?
— Noralf Husby
Fra naturens side er det åpenbart at det å sette barn til verden er et prosjekt som er avhengig av begge to. Å skulle velge å avslutte dette livet man har skapt sammen er en stor smerte like mye for far som for mor. Tror vi at det vanskelige forsvinner ved å forenkle det bort, ved å ikke blande inn far i dette?
Skal far undertrykke sin farsfølelse helt til mor har bestemt seg for å bære fram barnet? Etter å ha vært frakoblet forventes det at han plutselig mobiliserer masse kjærlighet og ansvar når barnet blir født. Dette er et veldig sårt tema. Hvorfor er det så få som snakker om dette?
[ Historisk SV-ja til selvbestemt abort fram til uke 22 ]
Menn har også følelser
Det finnes en del vedtatte «sannheter», som at menn ikke snakker om følelser. Heldigvis er det i dag en gryende oppmerksomhet på at menn faktisk har følelser; jeg tenker på det økte søkelyset på ensomhet og psykiske lidelser blant gutter og menn.
Hva gjør det med oss fedre at vi ikke regnes med i den pågående abortdebatten, at vi blir en marginalisert figur, ja faktisk oversett og diskvalifisert? Det styrker ikke vårt selvbilde. Jeg er redd det former at helt feil bilde, at vi kan føle oss satt i samme bås som de hjerteløse menn jeg nevnte ovenfor.
Risikerer å bli stemplet
Kvinnefrigjøringens talskvinner har vært sterke og synlige, og kravet om menns delaktighet i huslige oppgaver og ansvaret for barna har vært framtredende. Men hvem er det som utestenger mannen som far til det ennå ikke fødte barnet?
Det kjennes risikabelt å forsøke å balansere dette. Debatten er opphetet og polarisert. Den retter seg mot to hensyn, nemlig enten hensynet til mor eller hensynet til barnet. Det er vel åpenbart at her mangler far?
For å bli tatt på alvor i dette debattklimaet må fedre eksponere seg og mobilisere sterkt, og det tror jeg sitter langt inne hos mange.
— Noralf Husby
For å bli tatt på alvor i dette debattklimaet må fedre eksponere seg og mobilisere sterkt, og det tror jeg sitter langt inne hos mange.
Og hvordan skal en mann si ifra at han har farsfølelse? Det er en reell risiko for å få beskyldninger rettet mot seg, for å være imot kvinnefrigjøring og imot abort. Akkurat så vanskelig er det for menn å snakke om følelser. Det er noe med mannsidealet som sier at forsmådde menn er noe av det ynkeligste som finnes, derfor er det så utrolig vanskelig å være sårbar.
Ikke lystdrevne monstre
Jeg møtte storsamfunnets holdning til meg som far da jeg i 1986 første gang gikk på posthuset for å heve barnetrygd. Nei du, dette var ikke penger jeg hadde noen rett til å ta ut! Det var kun mor, så jeg måtte ha med meg en fullmakt fra henne som lå hjemme i ammetåka.
Jeg følte meg mistenkeliggjort; en som ville stikke av med pengene og bruke dem på øl og bil i stedet. Jeg ble perpleks og provosert, men vendte knyttneven innover i eget mellomgulv den dagen. Det var en utslettende følelse som nybakt og stolt far.
Mor har mer enn en forhatt nemnd eller en tilfeldig lege å støtte seg til.
— Noralf Husby
Å ikke bli regnet med gir en nagende følelse av å bli plassert i den arketypiske båsen hvor menn er lystdrevne monstre som fordufter så snart de er tilfredsstilt. Hvordan skal en mann si ifra at sånn er jeg ikke?
Jeg vil virkelig håpe at den altoverveiende del av fedre er ansvarlige menn som vet hva de gjør, tar ansvar for sine handlinger og kjenner omsorgsansvaret for sitt avkom fra dag null. Jeg tror far har mye å gi hvis han får lov til å være fri til å bidra også i perioden barnet er i mors mage.
Mor har mer enn en forhatt nemnd eller en tilfeldig lege å støtte seg til. I stedet for å bli stengt ute bør far bli tatt på alvor nettopp som far til barnet.
[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]
