Pisk eller gulrot til moskeene?

Sist torsdag la førsteamanuensis Nora Stene ved IKOS, Universitet i Oslo fram rapporten «Endring i det stille: Kvinner i drift og ledelse av norske moskeer».

Anledningen er Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Muslimsk dialognettverks (MDN) seminar Endring i det stille. Rapporten er resultat av et prosjekt initiert av Muslimsk dialognettverk, med støtte fra Barne- og familiedepartementet.

Hva er en moské?

Begrepet «moské» er fleksibelt både når det gjelder form og innhold. I henhold til en minimalistisk definisjon er en moské et hvilket som helst sted man bøyer seg ned i bønn.

En maksimalistisk forståelse vil innebære at en moské på den ene siden er en bygning utformet med særlige arkitektoniske uttrykk, og på den andre siden en institusjon med bestemte religiøse og samfunnsrelaterte funksjoner.

Siden den aller første moskeen ble etablert i Medina har moskeen tilpasset seg omgivelser og behov. Profetens moské var livsnerven for de første muslimene, og dekket alle behov for ritualer og sosiale transaksjoner.

Moskeer i Norge er i ferd med å speile samfunnet de befinner seg

—  Lena Larsen

I klassisk tid utviklet moskeene seg til å være viktige læringssentre, mens funksjonene minket i antall under kolonitiden og i moderne tid med sekularisering av utdanning. Moskeen har alltid speilet samfunnet den befinner seg i.

Moskeen spiller også en viktig rolle for mange muslimer i Norge. Moskeer og bønnesteder har vokst fram, organisert som trossamfunn etter gjeldende lovverk, først Lov om trossamfunn og ymist anna, fra januar 2021 erstattet med Lov om tros- og livssynssamfunn.

Moskeene i Norge representerer ulike religiøse tradisjoner, som ofte er knyttet til muslimenes opprinnelsesland. Samtidig har både moskeene som organisasjoner og de gruppene moskeene betjener gjennomgått en stor utvikling i løpet av de siste tiårene. En generell tendens er at de blir stadig mer forankret i den norske konteksten.

[ I denne moskeen er det likestilling: – Kjønn har aldri vært en hindring ]

Kvinnerepresentasjon i norske moskeer

Et viktig anliggende i det norske samfunnet er kvinners rettigheter og likestilling. I forbindelse med innføring av den nye trossamfunnsloven debatteres likestillingen i trossamfunnenes ledelse og styrer, og et tema er om det skal stilles krav til kvinnerepresentasjonen og hvilke typer sanksjoner rapporteres hvert år hvilke tiltak som blir gjort for å øke kvinneandelen i styrene?

Debatten om kvinners plass i styrene ble aktualisert av NRKs reportasje som viste en svak kvinneandel i styrene i muslimske trossamfunn. Arbeiderpartiet har på sin side programfestet at minimum 40 prosent av styremedlemmer i trossamfunn skal være kvinner.

Tendensen er tydelig på tvers av trossamfunnsgrensene. Men det går sakte

—  Lena Larsen

Disse diskusjonene var også bakgrunnen for at Muslimsk Dialognettverk ønsket å undersøke andelen kvinner i ledelse og styrer blant sine medlemsmoskeer. Nora Stenes rapport konkluderer med at moskeene sakte tilpasser seg norsk kontekst med sterke likestillingsidealer.

Kvinner innehar alle slags posisjoner og verv, og deltar i ulike lederroller, være seg i styrer, råd, komiteer, underavdelinger, eller moskeenes ungdomsgrupper. Et generasjonsskifte innad bidrar til å sette fart på denne utviklingen.

Moskeer i Norge er i ferd med å speile samfunnet de befinner seg, og har samme utfordring som resten av frivillighets-Norge: Å få både menn og kvinner til å stille opp både til frivillig arbeid generelt og til ledelsesoppgaver spesielt.

[ 126 moskéer - én kvinnelig leder ]

Mannsdominans fortsatt til stede

At trossamfunn på tvers av religiøse skillelinjer har felles utfordringer kom klart fram på lanseringsseminaret for rapporten i regi av STL og Muslimsk dialognettverk.

Egil Lothe, leder for Buddhistforbundet og Dag Nygård, spesialrådgiver i Norges kristne råd, kommenterte rapporten og sammenlignet situasjonsbeskrivelsen og utfordringene omkring kjønnsbalanse i styrene i moskeer situasjonen i egne medlemsorganisasjoner.

Rapporten har undersøkt et begrenset antall moskeer. Utvalget er likevel interessant: De er alle veletablerte med relativ lang fartstid, og med ulike etniske profiler (albansk, bosnisk, flernasjonal, marokkansk, og pakistansk).

Journalister har et ansvar for kompetent dekning og analyse av temaer knyttet til feltet.

—  Lena Larsen

Tendensen er tydelig på tvers av trossamfunnsgrensene. Men det går sakte: I følge Nora Stene nyanserer rapporten bildet av mannsdominans, men har også vist at et slikt mønster er til stede. Mannsdominans er ikke fremherskende på alle områder, men trekker vi linjer fra moskeenes tidlige historie i Norge, ser vi aspekter av kontinuitet i hvordan trossamfunnene organiserer seg. Menn startet moskeene, og de har flere steder en stor andel av lederrollene.

Det islamske trossamfunnslandskapet i Norge er også mer komplekst og representerer ulik fartstid og ulike i teologiske tradisjoner. Noen av disse tradisjonene har kanskje mer konservative oppfatninger om menns og kvinners plass i trosfellesskapet.

Kunnskapsbasert trospolitikk

En kan forstå at politikerne synes at utviklingen for kvinners plass styrer i islamske trossamfunn går for sakte. Det finnes to grunnsyn her: Noen vil hevde at dette er en utvikling som må legges til rette for, enten gjennom politisk vilje til å innføre sanksjoner og/eller insitamenter. Andre vil mene at det går seg til med tiden.

Hvordan foreta en avveining mellom de to synene? På den eneste måten som kan forsvares i et kunnskapssamfunn: Vi må fremholde at religions- og livssynsfeltet i Norge er et kunnskapsfelt, og ikke bare et meningsfelt.

Journalister har et ansvar for kompetent dekning og analyse av temaer knyttet til feltet. De ulike partienes tros- og livssynspolitikk bør være kunnskapsbasert og ikke bare ideologisk orientert. Her er akademia en uunnværlig bidragsyter.

[ En av fire mener rasistiske ytringer må være greit. Carl er en av dem ]