Verdidebatt

Veien tilbake

AUF: Etter 22. juli hadde vi en formidabel jobb foran oss med å gjenreise AUF. Vi måtte lære oss alt på nytt. Men ingen skulle skremme oss til taushet.

Mani Hussaini, AUF, 22. juli, debatt

Den 22. juli 2011 mistet jeg mange av mine nære venner og kolleger i AUF. Mange var skadet og lå på sykehuset, og enda flere var i sjokk.

Den dagen forandret oss alle. Den forandret også AUF.

Telefonen stoppet ikke å ringe

To dager etter terrorangrepet reiste jeg hjem til Norge fra min jobb som studentpraktikant ved den norske ambassaden i Abu Dhabi. Jeg landet på Gardermoen og reiste rett inn til Youngstorget.

AUF-kontoret i 8. etasje var preget av bomba: Takplatene var deformert og vinduene knust og teipet igjen. Det var et par AUF-veteraner på kontoret som svarte på telefoner.

Det ringte og ringte. Det var etterlatte, overlevende, journalister, unge mennesker som ville donere penger til AUF og ungdommer som ville melde seg inn hos oss. Jeg satte fra meg kofferten min og begynte å besvare telefonene.

Mani Hussaini

Valgkamp midt i sorgen

Jeg husker at en av de verste avgjørelsene jeg og mange andre AUF-ere måtte ta de neste ukene, handlet om å velge hvilke begravelser vi skulle delta i.

Unge engasjerte mennesker, med hele livet foran seg, var myrdet av en høyreekstrem terrorist og skulle nå senkes i jorda. Det yngste offeret var 14 år og hadde vært medlem i AUF i bare noen uker.

Det var en surrealistisk tid for mange av oss. Noen uker senere var det full valgkamp og vi måtte øve forsiktig på å være politisk engasjerte igjen. Vi lærte oss å håndtere tung sorg, og samtidig se fremover og fortsette vårt engasjement. Vi ble voksne den sensommeren og høsten.

En av de verste avgjørelsene jeg og mange andre AUF-ere måtte ta de neste ukene, handlet om å velge hvilke begravelser vi skulle delta i.

—  Mani Hussaini

Hatet tok ikke slutt 22. juli

Mange av oss ble overrasket over hvordan høyreekstremismen fortsatte å vokse i Norge etter 22. juli. Kanskje vi ikke tok et sterkt nok oppgjør med det hatet som kostet 77 menneskeliv den mørke fredagen? Vi så hatet i kommentarfelt, på sosiale medier og til og med i form av brev.

Den dagen valgkomiteen leverte innstillingen til nytt sentralstyre, med meg som leder, tikket det inn en kommentar på facebooksiden til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Der stod det: «Valgkomiteen bør henrettes. Norske ungdommer uten ryggrad.»

Noen uker senere, like etter at jeg var blitt valgt, fikk jeg også et anonymt brev hvor det stod: «You are the next!».

Kampen mot rasisme og ekstremisme tente gløden i AUF og ble igjen en av våre viktigste politiske kampsaker. Vi hadde kjent konsekvensene av hatet på kroppen, og betalt en høy pris for det. Samfunnet hadde sovet på vakt, og vi kunne ikke la det skje igjen.

Ingen kan skremme oss til taushet

Etter 22. juli hadde vi samtidig en formidabel jobb foran oss med å gjenreise AUF som en politisk ungdomsorganisasjon. Vi måtte på en måte lære oss alt på nytt.

Med mange tusen nye medlemmer, fulle av engasjement, begynte de politiske diskusjonene etter hvert å komme tilbake. Vi hadde temamøter og årsmøter, og med små steg blomstret AUF på nytt. AUF ble sakte gjenreist som en politisk ungdomsorganisasjon.

Da jeg ble valgt som AUF-leder på landsmøtet i 2014, takket jeg spesielt den avgåtte ledelsen for at de ikke hadde latt AUF bli en organisasjon dominert av sorg. Selv om det selvsagt var rom for den også, hadde de gjort AUF til det viktigste politiske verkstedet i Arbeiderbevegelsen igjen.

Det var oppløftende å se det politiske engasjementet som fortsatt var til stede. Ingen skulle skremme oss til taushet.

Vi ble skutt, vi ble drept, men ideene og besluttsomheten levde videre. Ingen trengte heller å ta på oss med silkehansker.

—  Mani Hussaini

Blitt den beste versjonen av seg selv

De politiske debattene blomstret, og ny politikk ble klekket ut. AUF viste det samme politiske pågangsmotet på Arbeiderpartiets landsmøte i 2013, og har også gjort det på alle andre Ap-landsmøter siden.

Vi ble skutt, vi ble drept, men ideene og besluttsomheten levde videre. Ingen trengte heller å ta på oss med silkehansker.

Etter 22.juli har AUF sørget for gjennomslag for skoleungdom, for de arbeidsledige, for de som sliter med psykiske vansker, for de som lever i rushverdag. Vi har vunnet gjennomslag for nedrustning, en atomfri verden, mer bistand og en grønnere klode. 10 år etter 22. juli er AUF som politisk ungdomsorganisasjon blitt den aller beste versjonen av seg selv.

Planlegging av nye sommerleirer

I 2015 skulle vi arrangere den første sommerleiren på Utøya etter terrorangrepet. Veien fram dit var lang, lærerik og gjorde at sluttresultatet faktisk ble mye bedre enn vi kunne forestilt oss.

Vi hadde allerede den 23. juli 2011 et mål om å ta øya vår tilbake. Den første skissen til gjenreisningen av Utøya ble kraftig kritisert. Det var for tidlig. Vi lærte at det var flere enn AUF som måtte høres og inkluderes i arbeidet med gjenreisningen av Utøya. Aller viktigst ble de etterlatte og overlevende gjennom Den nasjonale støttegruppa etter 22. juli.

Utøya skulle bli et sted for å le og å gråte, ha det gøy og minnes og diskutere politikk og lære om demokrati. I 2014 bestemte AUFs landsstyre å ta sikte på å arrangere sommerleir sommeren 2015. Sommerleiren skulle finne sted etter 22. juli-markeringen. Vi skulle minnes, så skape nye minner. I den rekkefølgen.

Vi kunne være engasjert og minnes våre 69 falne kamerater.

—  Mani Hussaini

Gråte og ha det gøy

I forkant av sommerleiren i 2015 vi usikre på om det var noen som ville delta på en ny sommerleir på Utøya. Vi ble overveldet av påmeldingene. I min åpningstale sa jeg: «I to år har vi vært på Gulsrud, hytta vår. Det er godt å være hjemme igjen på Utøya». Vi var endelig hjemme.

Et av de fineste minnene jeg har fra den leiren, er fra da en gjeng fra AUF i Rogaland som bestemte seg for å dra innom minnestedet fordi de kjente en av dem som ble drept.

På minnestedet holdt de rundt hverandre og trøstet hverandre. De spurte om de andre som hadde omkommet. Hvem var de? Hvilke verv hadde de og hvilke politiske drømmer bar de på? Opp i det triste sier så en av dem plutselig at AUF i Rogaland skal til å spille fotballkamp. De måtte skynde seg ned til banen for å heie på laget sitt og småløp av sted.

Det gjorde så sterkt inntrykk på meg fordi det viste at vi kunne gråte og ha det gøy samtidig. Vi kunne være engasjert og minnes våre 69 falne kamerater. Vi var tilbake der vi hører hjemme, og Utøya var igjen hjertet i AUF.

Nye medlemmer

På min siste sommerleir som AUF-leder i 2018, fikk jeg en SMS fra en etterlatt som spurte om hun kunne ta med familien sin til Utøya og oppleve sommerleirfølelsen som hennes datter fikk oppleve i noen dager før hun ble myrdet den 22. juli 2011.

Denne familien hadde, som flere andre, vært kritiske til AUFs gjenreisning av Utøya. De mente, forståelig nok, at det var for tidlig. Likevel ville hun se, oppleve og minnes datteren.

Jeg tok imot henne, hennes to andre døtre og mannen hennes, og begynte å vise dem rundt. Etter noen timer på sommerleir spurte den eldste datteren om hun kunne få bli igjen på Utøya og overnatte der. Med en klump i halsen ga moren datteren sin lov til det. Hun ba meg passe ekstra godt på henne.

Datteren ble hentet dagen etter og dro fra øya full av engasjement, med nye vennskap og et rykende ferskt AUF-medlemskap.

Gjøre mer av det de elsket

Det er så er sant som det er sagt etter 22. juli: Den beste måten vi kan minnes dem som ble drept på, er å gjøre mer av det de elsket, det de gjorde i timene og dagene før angrepet, å være på Utøya, diskutere, danse, gå rundt kjærlighetsstien og spille fotball.


Teksten er et sammendrag av kapittelet «Veien tilbake» fra boka «Aldri tie, aldri glemme – en bok fra AUF ti år etter terroren».

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt