«Fager kveldssol», første og siste vers

Det har skjedd store endringer i hvordan vi organiserer gravferder i Norge de siste hundre årene. Frem til tidlig på 1900-tallet var gravferd primært et familieanliggende. Da ble det etter hvert vanligere at begravelser skjedde i kirken, ledet av en prest og assistert av et begravelsesbyrå.

Gravferder er folkekirkens fremste arena. Kirken har tilbudt alle en verdig avskjed, uavhengig av sosiale og økonomiske forhold.

Frem til nylig har over 90 prosent av landets begravelser foregått i Den norske kirkes regi, men dette er i rask endring. I en undersøkelse gjennomført for Human-Etisk Forbund i 2017 svarte bare 50 prosent at de ønsket seg gravferd i regi av Den norske kirke.

Vi tror dette peker mot en retur til gravferder som mer private, familiære anliggender. Derfor er det klokt av Kirkerådet å gjøre gravferd til fokusområde, og vi har identifisert fire tema vi mener bør belyses.

Hvem trøster det første døgnet?

Hva skjer i de pårørendes liv det første døgnet etter at et menneske dør? Hvem veileder og trøster?

80 prosent av dødsfallene i Norge skjer på sykehjem eller sykehus, som oftest med pårørende til stede (FHI, 2018). Da blir byrået – som gjerne er døgnbemannet – som regel raskt kontaktet, uten at kirken er involvert. Dagen etter møtes ofte byrå og pårørende til en første samtale om begravelsen.

Det er fullt mulig for Den norske kirke å opprette en felles døgnbemannet telefon

—  Bjelland og Dahle

Byrået tar ikke for gitt at de pårørende ønsker gravferd i Den norske kirke, men dersom dette er tilfellet, er det likevel slik at byrået gjerne tilbyr seg å kontakte kirkekontoret. Disse rutinene fører til kontakten mellom kirken og pårørende som regel etableres først idet presten ringer for å avtale sorgsamtale.

Det er fullt mulig for Den norske kirke å opprette en felles døgnbemannet telefon med femsifret nummer (for eksempel har Telenor 09000) for mottak av grunnleggende informasjon og forespørsel om tidspunkt, slik at den lokale presten kan ta kontakt neste dag.

En tidlig kontakt mellom kirken og pårørende vil styrke kirkens rolle som omsorgsinstitusjon og moderere noe av byråenes dominerende rolle.

[ Slik skal dei få folk til å velje gravferd i kyrkja ]

Gravferdens rammer og innhold

Olavstipendiat Ingeborg Sommers rapport om gravferd (2019) peker på at sørgesamtalen for mange pårørende ble viktigere enn forventet – for noen viktigere enn den kirkelige handlingen. Dette kan være uttrykk for at kirkens kvinner og menn er dyktige samtalepartnere om innholdet i gravferden og følelser knyttet til døden.

Rammene for gravferden kan derimot være en skuffelse. Tid og sted blir som oftest satt av det lokale kirkekontoret, som har oversikt over prestenes og kirkemusikerens tilgjengelighet og faste gravferdstidspunkter. Mange familier opplever dessuten at et gravkapell blir arena for avskjeden, i stedet for det som var avdødes kirke gjennom livet.

Vi bør spørre oss om også gravferd kan tilbys på andre dager eller tidspunkter, for eksempel i eller i nærheten av helgen.

—  Bjelland og Dahle

Vi anbefaler at det etableres ordninger som bidrar til at det lokale kirkebygget i utgangspunktet skal være første – og enkleste – alternativet. Mer bruk av lokale kirkebygg til gravferd vil også forsterke folks tilhørighet til kirkebygget.

Erfaringene med drop-in-dåp og -vielser har vist at tidspunkt og tilgjengelighet er avgjørende for å lykkes med å nå flere. Vi bør spørre oss om også gravferd kan tilbys på andre dager eller tidspunkter, for eksempel i eller i nærheten av helgen. Dette vil nok reise personalpolitiske og økonomiske spørsmål, men vi tror at Den norske kirke i årene som kommer vil bli utfordret av aktører som tilbyr langt større fleksibilitet – også når det gjelder valg av musikk og fremføringsformer.

[ I Drammen har kirken fått sitt eget begravelsesbyrå ]

Hva er en gravferd?

Underliggende for hele sakskomplekset er samtalen om hva en gravferd er.

Ingeborg Sommer peker på at senmoderne mennesker gjerne ser på gravferd som en privat avskjedsseremoni, som kan ha en kirkelig ramme. Samtidig holder kirken seg fortsatt med en forståelse av gravferd som en offentlig kirkelig handling av gudstjenestelig karakter.

Teologisk og ekklesiologisk bør vi spørre oss om gravferd dypest sett er kirkens (menighetens) eller de pårørendes arrangement.

Vi bør spørre oss om gravferd dypest sett er kirkens (menighetens) eller de pårørendes arrangement.

—  Bjelland og Dahle

Å holde på en forståelse av gravferden som stadig færre av kirkens medlemmer deler, kan være helt riktig, men bør være godt begrunnet og svært godt kommunisert. Videre kan vi diskutere hva kirken har å vinne og tape på å lage mer fleksible ordninger.

Sommer går langt i å antyde at dagens ordning er ganske fleksibel, men at kirkens ansatte ikke har kultur for å benytte seg av spennvidden ordningen gir rom for.

[ Gravferdsbransjen avviser konkurranse med kirka ]

Innovasjon i gravferdssektoren

Norges største startup-hub, Askeladden & Co (kjent for bl.a. Cutters og Dr. Dropin), har etablert selskapet Verd Gravferd. Her kan de pårørende planlegge hele gravferden selv på nett, veiledet av gode nettsider og en telefon de kan ringe.

Gravferd tilbys som tre pakker med fastpris, der planleggingssamtale med gravferdskonsulent er et tilvalg i pakken «Personlig tilpasset seremoni» til 29.000 kroner. Billigste alternativ, «Uten seremoni», koster 9.500.

Forretningsideen er å kutte ut mellomledd og slik tiltrekke seg pris- og tidsbevisste kunder. I en slik modell risikerer vi at kirkens deltakelse blir et tilvalg for spesielt interesserte. Derfor må vi bli bedre til å synliggjøre merverdien ved kirkelig gravferd.

Vi må synliggjøre at det ikke er kirken, men byråene som koster penger.

—  Bjelland og Dahle

Vi må synliggjøre at det ikke er kirken, men byråene som koster penger. Og vi bør vurdere om vi kan utvikle konsepter som gjør det mulig med kirkelig gravferdsseremoni uten å gå veien om et eksternt byrå, på samme måte som byråene nå tenker om kirken.

Gravferd er et felt der Den norske kirke har mye kompetanse, men der stort volum fort kan gi arbeidet et rutinepreg. Da en av oss jobbet som prest i Nord-Norge var det ofte ingen som spurte om hva som skulle være salme ved graven – alle visste at det var «Fager kveldssol», første og siste vers.

I møte med folk som stadig oftere ønsker seg tilpassede gravferdsseremonier trenger vi å se på nytt på hva som skal ligge fast og hva vi kan gjøre på nye måter.

Dette er en forkortet og bearbeidet versjon av en artikkel publisert i Luthersk Kirketidende nr. 3/2021.

[ Biskop og professor svarer Hognestad: Betydningen av Jesu død er bare mulig å finne gjennom oppstandelsen  ]