Opplysningsvesenets fond og arvesølvet

Det har i lang tid pågått en diskusjon om fordeling og bruk av midlene og eiendommene som disponeres av Opplysningsvesenets fond.

Jeg har flere ganger etterlyst en erkjennelse av hva grunnlaget for denne opphopningen av verdier er. Så langt jeg kan se, er grunnlaget beslag av katolsk eiendom da den danske kongsmakten påtvang det norske folk en ny troslære – den lutherske statskirke – på 1500-tallet.

Den katolske kirkes mange klostre, kirker, jordeiendommer og verdifullt gods ble stjålet fra de rettmessige eierne, og katolikkene selv ble jaget ut, mishandlet eller tvangsomvendt.

[ Reportasje: I skyggen av stavkirkene forvitrer en nasjonalskatt i stillhet – middelalderkirkene i stein ]

Ingen mild søndagsskole

Reformasjonen i Norge var ingen mild søndagsskole. Den var et brutalt, voldelig kupp i den nye religionsformens navn, styrt av kong Christian IIIs – statsmaktens – grådighet og maktsyke, der alt kirkelig gods og alle kirkelige inntekter skulle legges inn under kronen. Det er disse eiendommene som er grunnstammen i fondet.

Jeg har ingen naiv forestilling om tilbakelevering av alt som ble stjålet. Men det er interessant å lese intervjuet med jussprofessor Stig Solheim (VL 3. mars), der han sier at det uavklarte eierskapet til fondet er hovedproblemet: «Men hvem er det til syvende og sist som eier de faktiske verdiene i selve fondet? Er det kirken? Er det staten? Er det lokalsamfunnet? Eller ingen av dem?»

Reformasjonen i Norge var ingen mild søndagsskole. Den var et brutalt, voldelig kupp i den nye religionsformens navn

—  Knut Ødegård

For Christian III var «kirken» den nye troen der han selv var overhode, der man – med Henning Laugeruds ord (sitert fra «Refomasjon uten folk») – «i det protestantiske og reformerte Europa (fikk) et slags sakralt konge- eller fyrstedømme hvor fyrsten, og staten, ikke bare var religionens beskytter og forvalter, men også langt på vei religionens giver. I eden for superintendentene fra 1542 lover man lydighet til kongen før Gud.»

Det ser ut til at dette er mer eller mindre glemt i dag.

Et rettmessig krav?

Mange skriver om verdiene som disponeres av Opplysningsvesenets fond som «kirkens arvesølv». Disse argumenterer for at den kirke som gjennom danskekongen stjal verdiene fra den opprinnelige kirke i Norge (den katolske), har krav på eierskap.

Jeg unner Den norske kirke (statskirken, som den på sett og vis fremdeles er) alt godt. Men at den har et rettmessig krav på noe slags «arvesølv» etter den katolske kirke som lutheranerne røvet sølvet fra, det tviler jeg på.

[ – Opplysningsvesenets fond opptrer som råkapitalister ]