«Globalisme» - det nye skjellsordet

For noen uker siden skrev to teologer – begge har bakgrunn fra organisasjonen der jeg selv er ansatt – et kritisk innlegg i avisen Dagen om USAs nye president, Joe Biden. Først angrep de to presidentens støtte til abort og til homo- og transbevegelsen. Deretter ble en forunderlig kritikk rettet mot «globalismen».

Først kunne de to teologene fortelle at Joe Biden, i motsetning til Donald Trump, «går inn for globalismen». Det betyr å ønske seg «en verdensregjering og en verdensreligion hvor sann kristendom er utradert».

Konsekvensen er at «alle må bekjenne at «gud» er den samme i alle religioner». Disse påstandene hadde ingen kilde eller begrunnelse. Det er forståelig. I beste fall er det fri diktning at USAs president ønsker en verdensregjering eller en verdensreligion. I verste fall står vi overfor ren løgn.

For kristne er det umulig å argumentere for at politikere utelukkende har et ansvar for egne innbyggere

—  Espen Ottosen

«Støtte til Antikrist»

I såkalte alternative medier som Resett, Document og Rights brukes globalisme i økende grad som det ultimate skjellsordet. En gjenganger i kommentarfeltene er å betegne globalister som landsforrædere.

Både begrepsbruk og tankegang har også inntatt noen kristne miljøer. På Facebook leste jeg nylig at det «er globalismen som Erna og alle på tinget, inkludert KrF støtter, som er Antikrist». En annen skrev: «Støtter du globalismen, så støtter du Antikrist og ‘Dyrets merke’».

Alt for Norge

Mye kritikk av «globalismen» i sosiale medier er ufokusert og uklar. Men mitt inntrykk er at begrepet virkelig fikk vind i seilene parallelt med at Donald Trump presenterte slagordet: «America First». For Trump var «globalisme» et skjellsord. Alternativet hans var å være «patriot».

Også Trumps støttespillere i Norge tenker tilsvarende. Nylig oppsummerte partileder Erik Selle i Partiet De Kristne et sentralstyremøte slik: «Vi skal ta Norge tilbake fra globalistene sammen med gode politiske venner». Vennene han siktet til var Geir Ugland Jacobsen, som nylig ble ekskludert fra Frp, og stortingsrepresentantene Sigbjørn Gjelsvik fra Senterpartiet og Himanshu Gulati fra Frp. Den korte oppdateringen på Facebook ble avsluttet med ordene: «Alt for Norge».

Det er helt greit å diskutere balansen mellom å ta ansvar for egne innbyggere og å ta et internasjonalt ansvar, men alternativene bør ikke rendyrkes. For kristne er det umulig å argumentere for at politikere utelukkende har et ansvar for egne innbyggere – eller for at en nasjon skal være seg selv nok. Troen på alle menneskers likeverd forplikter.

[ Nordland Frp: Globalisme og islam underminerer suverenitet ]

De fattige taper

Globalisering – eller «globalisme» – omfatter en rekke fenomener. Snakker vi om at hele verden ser de samme tv-seriene fra Hollywood? Eller at store multinasjonale selskaper i økende grad opererer uavhengig av landegrenser? Eller er hovedsaken at organisasjoner som FN og EU ber medlemsland om å avgi suverenitet?

Dessverre forsvinner ofte både presisjon og nyanser når debatten om globalisering inntar sosiale medier. Iblant synes logikken å være at alle former for internasjonalt samarbeid er «globalisme» og derfor bør fordømmes. Men finnes et eneste fornuftig argument imot samarbeid over landegrenser når målet er å bekjempe en pandemi? (Om Verdens Helseorganisasjon er en effektiv organisasjon, er en annen debatt)

Iblant er det rett og slett viktig at kristne lar politikk være politikk.

—  Espen Ottosen

En interessant og nyansert kritiker av økt globalisering er statsviteren Asle Toje. I sin nyeste bok, Gullbrikkespillet, argumenterer han godt for at det først og fremst er de rike og mektige som tjener på at det blir enklere og enklere å flytte mennesker, kompetanse og penger over landegrenser. Og taperne er tusenvis av mennesker som en gang tilhørte middelklassen.

Jeg har ingenting imot en politisk og ideologisk debatt om globaliseringens muligheter og ulemper. Derimot er jeg svært skeptisk til bruken av en del teologiske argumenter.

Risikofylt bibelbruk

De to teologene jeg siterte innledningsvis hevder at «å hegne om nasjonalstaten er også i samsvar med Guds vilje». I innlegget i Dagen er begrunnelsen at Apg 17,26 slår fast at Gud har «skapt alle folkeslag» og «satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder».

En slik bibelbruk er, for å si det forsiktig, svært risikofylt. For det var nettopp denne bibelteksten som gjennomgående ble brukt som begrunnelse for en rasistisk politikk i USA og i Sør-Afrika. Logikken var at «raseblanding» var galt fordi Gud hadde satt grenser mellom folkeslag.

Men det er urimelig å bruke talen til Paulus i Apg 16 for å forsvare rasisme. Det er også usannsynlig at verset sier noe spesifikt om et så moderne fenomen som en nasjonalstat. Tekstens budskap er nemlig at Gud i tidligere tider «bestemte grensene» for ulike folkeslag «for at de skulle søke Gud». Temaet er altså hva Gud har gjort i historien for å lede mennesker til frelse, ikke hva kristne bør mene om nasjonalstaten.

Iblant er det rett og slett viktig at kristne lar politikk være politikk.

[ Teolog: «Det er på tide at kirken våkner: Jesus døde ikke for våre synder» ]