Alle kvinner er ikke Ap-kvinner

8. mars, på den internasjonale kvinnedagen, skrev Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, et oppsiktsvekkende useriøst innlegg på Trønderdebatt: «50 grunner til at Erna og Abid ikke bør styre likestillinga i Norge».

Nestlederen i det partiet som de siste par årene har slitt mest med ukultur og metoo, valgte altså å angripe Erna Solberg på kvinnedagen.

Vi kan ikke spasere rett inn i en ny felle, der venstresidens kvinner får definere hva som er i alle kvinners interesse.

—  Kristin Clemet

Frekkhetens nådegave

Hadia Tajik fikk svar fra en av sine politiske motstandere i Høyre, som hun også møtte i Dagsnytt 18. Og der mener jeg at Tajik hadde et viktig poeng: Det kan selvsagt ikke være slik at all politisk uenighet mellom kvinner i ulike politiske partier skal bilegges, bare fordi det er 8. mars. Også 8. mars må kunne brukes til diskusjon om likestilling og likestillingspolitikk.

Men Tajik og andre på venstresiden har frekkhetens nådegave når de later som om deres eget syn per definisjon er i samsvar med kvinners interesser og bidrar best til likestilling. Det de ikke forstår eller ikke vil forstå, er at det kan være ulike syn på hva som er best for kvinner, og at kvinner ikke alltid har de samme verdiene eller interessene som de har selv.

Noe av poenget med kvinnefrigjøringen er å frigjøre kvinner fra et patriarkat der menn definerer hva som er i kvinners interesse. Da kan vi ikke spasere rett inn i en ny felle, der venstresidens kvinner får definere hva som er i alle kvinners interesse.

[ Maria Lavik: «Å kjempa for å betra kåra til åleinemødrer er essensen av kvinnekamp» ]

Kvinner tenker ulikt om etiske spørsmål

Det er, som et eksempel, veldig spesielt å hevde at én type lovbestemmelse om fosterreduksjon per definisjon er mer likestillings- eller kvinnevennlig enn en litt annen bestemmelse om fosterreduksjon. Kvinner reflekterer ikke kollektivt omkring slike dypt etiske spørsmål.

Ni av 50 punkter i Tajiks anklageskrift mot Erna Solberg handler om abort og gen- og bioteknologi. Mange av dem er fremført på en upresis og flåsete måte, men jeg skal la det ligge her.

Det interessante er at Tajik, som et annet eksempel, mener at det er opplagt at det er i samsvar med kvinners interesser at det åpnes for eggdonasjon (dette er ifølge Tajik alene en god nok grunn til å snu ryggen til Høyre), eller at et lite knippe fastleger ikke kan få muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort, samtidig som kvinners rett til å få abort fullt ut er ivaretatt. Hvor har hun dette fra?

Samvittighetsfrihet i et demokrati

For meg er det på ingen måte opplagt at det å innføre eggdonasjon, som lett også vil kunne lede til at det åpnes for surrogati, er spesielt kvinnevennlig. Jeg respekterer at Tajik mener at dette er en god ting, men hun kan ikke ta andre kvinners verdier eller interesser til inntekt for sitt syn.

Og selv om det var mange kvinner som var motstandere av at noen få fastleger skulle få reservere seg mot å henvise til abort, var det slett ikke alle. For meg teller den toleransen og samvittighetsfriheten som ethvert liberalt demokrati bør koste på seg, mer. Vi bør i det hele tatt innrømme mennesker en slik frihet til å følge sin overbevisning, dersom det ikke skader andre.

Rødt har nå vedtatt at partiet vil fjerne adgangen til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. Er det kvinne- eller likestillingsfiendtlig å være uenig i dette også?

[ Har single kristne kvinner for høye forventninger? ]

Lite opplysning om senaborter

Mange partier vil nå utvide eller totalt fjerne grensen for selvbestemt abort. De fremstiller det som en slags politisk «hevn» for at Erna Solberg og KrF diskuterte mulige endringer i abortlovens paragraf 2c, og for at Stortinget omsider fikk vedtatt tydelige bestemmelser for såkalt fosterreduksjon.

Selv syns jeg det er påfallende lite diskusjon og opplysning om hva det vil si å ta en sen abort og hvordan metodene må endres utover i svangerskapet.

—  Kristin Clemet

Jeg syns argumentasjonen lyder falsk. Jeg er enig i at abortdiskusjonen som vi hadde i forbindelse med KrFs inntreden i regjeringen, ikke var særlig god. Men flere partier har lenge hatt på programmet at de ønsket å utvide grensen for selvbestemt abort. Det er ikke noe de har funnet på etter at KrF gikk inn i regjering. Og Erna Solberg har alltid vært motstander av abortlovens paragraf 2c.

Selv syns jeg det er påfallende lite diskusjon og opplysning om hva det vil si å ta en sen abort og hvordan metodene må endres utover i svangerskapet. Det som starter med en enkelt pille, ender, litt lenger ut i svangerskapet, med en fødsel som må settes i gang. Det vil normalt være en mye større påkjenning for kvinnen.

Abortloven er ikke det største likestillingsspørsmålet i Norge

I praksis får nesten alle kvinner som ønsker det, innvilget senabort. Nemndene er nok i dag først og fremst rådgivere og veiledere. Det kunne kanskje være en god idé å gi dem et annet navn. Men å fjerne dem er ikke nødvendigvis lurt.

Når kvinner ønsker abort, tror jeg at det for de aller fleste vil være mye bedre å ta aborten tidlig enn å ta den sent. Systemet med selvbestemt abort frem til utgangen av 12. uke, og et annet system etterpå, kan derfor være bra.

Det største likestillingsspørsmålet i Norge nå er derfor ikke abortloven. Jeg mener at det desidert viktigste som har skjedd de to - tre siste årene, er metoo.

—  Kristin Clemet

De abortdebattene vi har hatt de senere år – om reservasjonsmulighet for fastleger, «tvillingabort» og paragraf 2c – har aldri truet hovedbestemmelsen i loven, som altså er at det er selvbestemt abort til utgangen av 12. uke. Det fins fortsatt noen i Norge som er mot selvbestemt abort, men de er forsvinnende få, og de har i praksis ingen innflytelse.

Det største likestillingsspørsmålet i Norge nå er derfor ikke abortloven. Jeg mener at det desidert viktigste som har skjedd de to - tre siste årene, er metoo.

Frigjørende metoo

I Norge har kvinner og menn like formelle rettigheter og plikter.

Reelt sett er det fortsatt forskjeller, og de går ikke alltid i kvinners disfavør. Sjansen for at en nyfødt jente skal gjøre det bra i utdanning og arbeid, er større enn sjansen for at en nyfødt gutt gjør det. Og i enkelte innvandrermiljøer er det paradoksale trekk: Jenter er ofte mer utsatt for negativ sosial kontroll. Samtidig er det jenter som gjør det best i utdanning.

Jeg tror at mange kvinner de senere år ikke har følt at det står så mye på spill i Norge. Kanskje var ikke 8. mars så nødvendig likevel?

Men metoo var en kraftig øyeåpner for mange. Metoo-bevegelsen har vist oss – og fått hver og en av oss til å skjønne – at noe av det som nesten daglig rammer mange jenter og kvinner, faktisk ikke behøver å være sånn.

Det er frigjørende.

[ Daglig leder i Pinsebevegelsen: «Er vi likeverdige med menn, eller skal vi opptre som tause pyntedokker?» ]