Verdidebatt

Kvinner uten munn

TILDEKKING: I 2009 var det nesten ingen grenser for hvor voldsomt et tøystykke foran ansiktet kunne sette fyr på kommentarfeltene. Tolv år senere går vi aldri hjemmefra uten.

En dag i 2009 lånte jeg en burka og gikk nedover Brugata i Oslo sentrum. Burkaen var lyseblå, dekket hele kroppen og hadde et lite gitter av stoff foran øynene jeg kunne titte ut av. Dette var på den tiden da hijab-debatten raste.

Det var en spesiell opplevelse. Kanskje aller mest ble jeg overrasket over hvor voldsomt annerledes noen meter med stoff kunne få meg til å føle. Både jeg og verden rundt meg forvandlet seg totalt.

Så underlig å være til stede i bybildet uten å egentlig være det – ingen kunne kjent igjen meg, og sant å si var det ikke så lett å kjenne igjen andre heller der jeg gikk – for vanskelig var det å se både fremover, nedover og til siden. Litt redd var jeg også, avisene skrev om spytting og skjellsord mot kvinner i både burka, nikab og hijab.

Anne Håskoll-Haugen

Nå er vi alle tilslørte

Så kom pandemien og plutselig ble det hele snudd på hodet: Der noen før ville straffe folk for å skjule fjeset, vil andre nå straffe de som ikke gjør det. Der noen før spyttet på de som dekket seg, dekker vi nå til fjeset for ikke å spytte på andre. Kjeft for å ha munn og nese synlig er ikke helt uvanlig lenger.

Det er ikke lett å bli klok på oss mennesker. Men her er vi altså, tilslørte alle sammen, både de som var for nikab og de som var mot. Aldri ut av døren uten, aldri i butikken eller frisøren – uten ansiktet bak en klut. Vi gjør det fordi det forventes av oss, selv om ikke alle er enige om effekten.

Selv synes jeg masken er forferdelig. Den gir meg en følelse av å forsvinne, jeg lukker meg selv inne og verden ute.

—  Anne Håskoll-Haugen

Internasjonale medier intervjuer kvinner med nikab som sier de for første gang opplever å kunne gå rundt i gatene uten å få stygge blikk. De håper det vil vare også etter at pandemien er over. De må jo smile litt bak sløret – da Tyskland og Frankrike innførte forbud mot å dekke ansiktet, var ett argument at synlige fjes var en betingelse for å kunne leve sammen i et demokrati.

Hvem skulle trodd at tolv år senere skulle myndighetene si at å skjule ansiktet var viktig av akkurat samme grunn.

Masken gjør noe med det sosiale limet

Selv synes jeg masken er forferdelig.

Den gir meg en følelse av å forsvinne, jeg lukker meg selv inne og verden ute. Jeg kjenner ikke igjen folk, de kjenner ikke alltid meg. Det er vanskeligere å henvende seg til fremmede. Det er vanskeligere å få med seg hva andre sier. Munnen min er borte, jeg snakker mindre, jeg smiler mindre. Hvorfor skal jeg smile til fremmede når ingen ser?

Jeg synes kvinner skal få ha på seg det de vil, slik må det være.

—  Anne Håskoll-Haugen

Å ikke se andres ansikt gjør det også lettere å ignorere dem, jeg glemmer å si hei til butikkansatte. Masken gjør noe med det sosiale limet, vi blir mer usynlige for hverandre. Som det lille barnet jeg så gripe tak i morens maske og rope borte! Det barnet var forresten mitt.

Jeg tenker på alle kvinner som dekker til ansiktet. De opplever det nok ikke som jeg. Eller hva vet jeg om det. Men det jeg vet, er at jeg synes kvinner skal få ha på seg det de vil, slik må det være. Jeg vet også at undersøkelser gjort i USA og Storbritannia viser at flertallet av muslimske kvinner som dekker seg til opplever hets. Slik må det ikke være.

Befrielse eller begrensning?

Og nå er vi her, vi kan ikke gjør noe med verken pandemien eller maskene. Så på en kvinnedag kan vi kanskje i stedet lære noe av våre tilslørte søstre. Jeg kom over en artikkel hvor en amerikansk «niquabi» forklarer hvordan hun kommuniserer uten ansikt:

«Med dekket ansikt må man snakke høyere og tydeligere! Du må gestikulere mer med armene – legge dem i kors eller brette dem ut.»

Nå får menn også kjenne på den kjipe følelsen av å ha glemt bindet hjemme.

—  Anne Håskoll-Haugen

Ja, skriver hun, du må klare deg uten smilet. Men du kan smile med øynene. Øye-smil! Så må du le mer, skriver hun – og høyere! Selv føler denne kvinnen seg friere med dekket ansikt – før var hun sjenert, nå tar hun ordet.

Alt blir vane til slutt, kanskje også munnbind. Det jeg opplever som begrensning, opplever kanskje andre kvinner som befrielse. Det eneste bra jeg kan si om denne virkeligheten hvor alle må dekke fjeset, er at nå får menn også kjenne på den kjipe følelsen av å ha glemt bindet hjemme.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt