Verdidebatt

Paven på kirkehistorisk grunn

HISTORIE: I disse dager besøker paven Irak. Her møter han en kristendomshistorie som strekker seg fra Abraham til IS. Og en kristen minoritet som er svært utsatt.

5-8. mars er pave Frans på besøk i Irak, et av kirkens gamle kjerneområder.

Han kommer til et folk som er hardt preget av krig, terror, og opprivende konflikter mellom etniske og religiøse grupperinger. Han besøker en kirke som deler skjebne med andre irakere, samtidig som den er vitne til at kristne blir fratatt sine eiendommer, er målskive for terror, og emigrerer i tusentall.

Trond Bakkevig

Ledes av patriark Sako

Paven er invitert av sin egen kirke, Den kaldeiske, katolske kirke, men han blir ønsket velkommen av alle kristne i Irak. I tiden etter den amerikanske invasjonen i 2003, har de erfart at skillelinjer mellom kristne ikke lenger er viktige.

Den markante kardinal og patriark Sako leder denne kirken. Han er fra en assyrisk familie, som er kirkens etniske bakgrunn. Kirken har røtter til den første kristne tid, og ble kalt Kirken i Øst, eller Østens kirke.

På grunn av kirkesplittelser er patriark Sakos kirke nå del av Den romersk katolske kirke, og omfatter mellom 67 og 80 prosent av Iraks kristne. De er 200.000-250.000, men tallene er svært usikre. Før den amerikanske invasjon, var det ca. 1,3 millioner kristne i landet.

Kristendommen øst for Jerusalem

Kaldea var et landområde og et kortvarig kongedømme i en del av det nåværende Irak. Abraham, stamfar for tre religioner, kom fra Ur i Kaldea. Navnet er ikke lenger i bruk, men var i sin tid knyttet til både land og språk.

Assyrere fra områdene lenger vest ble dominerende i kirken. Kirkens språk ble syriansk, en aramaisk dialekt, sannsynligvis nært opp til det språk Jesus brukte.

Bibelen forteller om Paulus sine reiser vest for Jerusalem. Derimot forteller den ikke at kristendommen fikk stor utbredelse øst, nordøst og sørøst for Jerusalem – til India, Kina, Persia, Afghanistan, og det som nå kalles stan-landene.

Vi vet lite om begynnelsen, bare at ved midten av det andre århundre var det kristne i byen Edessa, det nåværende Urfa, i det sørøstlige Tyrkia. Mye tyder på at de kom dit i det første århundre. En patriark, eller katolikos, fikk sete i Seleukia-Ctesiphon, ved Tigris litt sør for Bagdad. Han var den øverste geistlige for mer enn to hundre biskoper. I noen århundrer, og en god stund etter den muslimske erobring av landområdene, var kristendommen den dominerende religion.

Den romerske keiser, med støtte fra hans kirke, regnet kirken i øst som vranglærende.

—  Trond Bakkevig

Splittelser mellom østlig og vestlig lære

Kirkens størrelse var resultat av en omfattende misjonsvirksomhet, særlig langs handelsveiene øst- og sørover. I Romerriket gjorde keiser Konstantin kirken til en alliert. Kirken i øst forble fri – selv om det fra begge sider var forsøk på allianser.

Denne forskjellen fikk betydning for at romerske keisere og keiserinner i stor grad fikk styre utviklingen av vest-kirkens lære. Da et konsil i år 431 vedtok at Maria, Jesu mor, skulle ha tittelen «gudeføderske», mente kirken i øst «Kristusføderske» var den riktige betegnelsen. I vest ble det tolket slik at den ikke ivaretok Jesu guddommelighet.

Et senere konsil, i 451, konsoliderte splittelsen. Noe av forklaringen på uenigheten, var konsilvedtakene ble formulert på gresk språk, med de muligheter til finslepne nyanser som dette språket tillot. Kirken i øst brukte syriansk i sitt gudstjenestespråk. I teologiske skrifter brukte de det samme, og etter hvert arabisk.

Den romerske keiser, med støtte fra hans kirke, regnet kirken i øst som vranglærende. Kirken i Øst og dens patriarker og biskoper nektet å underordne seg de ortodokse patriarkene i Konstantinopel, Alexandria, Antiokia eller Jerusalem, og den teologien disse forfektet. Derfor ble den utsatt for forfølgelse når Romerriket fra tid til annen erobret land østover.

Østkirkens gullalder

Selv om denne kirken også opplevde forfølgelse når muslimene tok makten, fikk de stort sett ha sine gudstjenester i fred. Mange av kirkens medlemmer fikk høye stillinger hos muslimske herskere. Da abbasidene på syvhundretallet gjorde Bagdad til hovedstad, flyttet patriarken også dit.

Dette var kirkens gyldne tid. Den etablerte skoler, og utdannet leger, filosofer og embetsmenn. Lærestedene ble sentre for religionsdialog og filosofiske samtaler. De var steder hvor greske filosofers skrifter ble oversatt til arabisk. De muslimske abbasidene, som kom til makten på syvhundretallet, tok skriftene med seg da de erobret Nord-Afrika, Spania og Frankrike. Der ble muslimske filosofer og teologer viktige samtalepartnere for kristne kolleger.

Kristne som kom seg unna, flyktet til det nordlige Irak hvor de bodde blant tyrkere, kurdere og etter hvert arabere.

—  Trond Bakkevig

Da mongolene etablerte sine imperier på tolvhundretallet og noen hundre år senere, hadde de innledningsvis et godt forhold til kirken i øst. Denne hadde ikke bare en egen patriark, men også 25 metropolitter, erkebiskoper med ansvar for et mange biskoper og prester over et område i store deler av Asia, inkludert India, Turkestan og Kina.

Mongolene vendte seg gradvis til Islam. Timur Lenk (1336-1405) var en fanatisk muslim, og utslettet det meste av det som var igjen av kirken. Kristne, muslimer, hinduer og folk med annen religiøs tilhørighet ble slaktet. Kirker, moskéer og templer ble ødelagt. Kristne som kom seg unna, flyktet til det nordlige Irak hvor de bodde blant tyrkere, kurdere og etter hvert arabere.

Stadig utsatt for forfølgelse

Kirken overlevde, men på femten-seksten-hundretallet ble den splittet. En viktig grunn var indre strid om hvordan patriarkene skulle rekrutteres. Til da hadde nevøer etterfulgt en onkel i stillingen.

En annen grunn var at katolske misjonærer utnyttet splittelsen og bidro til at en av grupperingene allierte seg med Paven og den katolske kirke. Begge kirkene fortsatte å bruke syriansk som gudstjenestespråk. Senere kom det enda en splittelse.

irak

Assyrerne var stadig utsatt for forfølgelse eller levde i spenning mellom andre folkegrupper. I 1846 massakrerte kurderne rundt ti tusen. Senere var det det osmanske riket som utsatte dem for forfølgelse. I 1917 ble den kaldeiske patriark fra gruppen som ikke var knyttet til Roma, myrdet.

Assyrerne hadde etter første verdenskrig håpet å få sitt eget land, men de ble flyttet til det britiske mandatområdet i Irak. Den myrdede patriarkens etterfølger flyttet til USA, hvor hans etterfølgere fremdeles holder til. De som var igjen, ble imidlertid utsatt for ny forfølgelse i 1933. Denne gang fra den nylig opprettede irakiske stat.

Invasjonen i Irak og IS’ inntog

Frem til den amerikanske invasjonen hadde kristne i Irak både fredelige og vanskelige dager. Under Saddam Hussein opplevde de stor uforutsigbarhet. Noen ganger var usikkerheten knyttet til etnisk identitet, andre ganger til religiøs – for alle irakiske kristne er ikke assyrere.

Invasjonen førte til at Irak gikk i oppløsning. Shiaene, den største religiøse grupperingen, kom til makten, og marginaliserte sunniene.

Det førte til at IS fikk fotfeste. De erobret tradisjonelt kristne områdene. I Mosul hvor kirkeklokkene hadde ringt siden firehundretallet, ble katedralen ødelagt i 2015. Invasjonen førte til at kristne kom i klem mellom sunnier, shiaer, og kurdere.

243 kirker ble ødelagt. Mange flyktet til Syria og Jordan, andre til de kurdiske områdene i Irak. De gjaldt særlig de fattigste kristne, de som ikke hadde råd til å flykte utenlands. De som ble, har begynt å flytte tilbake til sine gamle områder. Der opplever de at andre har overtatt deres eiendommer, hjem eller forretninger.

Når de mot mye motstand krever sin rett, har de fått støtte fra muslimske ledere som ayatollah Sistani og Muqtada al-Sadr. Kirkeledere, blant dem patriark Sako, appellerer til dem som har flyktet om å komme tilbake. De ber også om at de må la være å be andre kristne følge dem i landflyktighet.

Mosul kirke ruiner

Pavens viktige bidrag

Det er denne historien og denne situasjonen som møter Pave Frans. Han kommer fra Roma og til Bagdad, byen som en gang i tiden var et slags Østkirkens Roma. Han skal møte kristne og muslimske ledere, og politikere, og han skal, passende nok, delta i et interreligiøst møte i Ur i Kaldea, der Abraham kom fra.

Men, han møter også en patriark som har brutt samarbeidet med andre kristne. Disse håper Paven vil be kardinal Sako gjenoppta kontakten: det vil styrke dem alle i den vanskelige minoritetssituasjonen.

Det er ikke tilfeldig at Pavens store messe skal finne sted i det kurdiske Erbil, stedet hvor de fleste kristne internflyktningene oppholder seg. En pavelig messe vil være en inspirasjon for kristne som har blitt igjen i et område av verden hvor de også forvalter en rik historie.

For alle, uansett tro, er nærværet av den kristne minoriteten viktig som et bidrag til akseptert mangfold og demokrati i det krigsherjede Irak.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt