Kvinner i IS - aktør og offer på samme tid

En 30 år gammel kvinne står i disse dager tiltalt for deltagelse i terrororganisasjonen IS. Et sentralt spørsmål dommerne må ta stilling til er hvorvidt det å gifte seg med IS-krigere og være hjemmeværende støtte for dem, kan regnes som deltakelse i en terrororganisasjon.

Lars Gule stiller seg svært kritisk til at kvinnen i det hele tatt er tiltalt i en kronikk i Vårt Land tidligere denne uken. Han mener at å være hjemmeværende kone og mor ikke kan være et bidrag til terror.

At kvinners bidrag i hjemmet undervurderes i samfunnssammenheng, er ikke noe nytt. Men faktum er at terrororganisasjonen IS selv løftet frem viktigheten av husmorens rolle i deres sak og promoterte kvinner som ryggraden i det islamske samfunnet.

Strategisk rekruttering av kvinner

IS hadde en helt tydelig strategi på å nå ut til kvinner helt fra starten av i forbindelse med sitt statsbyggingsprosjekt - opprettelsen av det såkalte «kalifatet».

På sitt sterkeste hadde IS kontroll over et geografisk område i Syria og Irak på størrelse med Storbritannia. I områdene de tok kontroll over bodde det mennesker fra før, som naturligvis ikke ønsket å gifte bort sine døtre og søstre til fanatiske fremmedkrigere.

Derfor var det viktig å få kvinner til å reise fysisk til IS-kontrollerte områder, for slik å skape stabilitet og sikre nye generasjoner krigere som kunne forsvare islams ære mot ydmykelse fra «korsfarere» og andre fiender, i tillegg til å bidra til den avanserte infrastrukturen som kalifatet bygget opp.

Å være husmor var imidlertid den desidert mest utbredte måten å få et «medlemskap» i IS på, hvis man var kvinne.

—  Linda Noor

IS søkte, i tillegg til husmødre, kvinner med ulik kompetanse til å besette posisjoner innen utdanning, helsevesen og andre offentlige tjenester for å betjene andre kvinner, i tråd med den strenge kjønnssegregeringen IS praktiserte.

Å være husmor var imidlertid den desidert mest utbredte måten å få et «medlemskap» i IS på, hvis man var kvinne. Kvinner spilte ellers også en sterk rolle i IS sin rekruttering og digitale propagandaspredning, og var en viktig faktor for terrororganisasjonens suksess i å tiltrekke seg over 50.000(!) fremmedkrigere fra hele verden.

[ – Vi må ikke se oss blinde på forestillingen om en naiv jihadistbrud, sier UiO-professor om IS-kvinnene ]

Omsorg og kjærlighet som virkemiddel

En av årsakene til at IS lykkes så godt med sin rekruttering, var fordi de skreddersydde sin tilnærming til ulike personers behov. Love bombing eller online grooming, hvor den som skulle rekrutteres ble utsatt for personlige meldinger, oppmuntring og mye oppmerksomhet, var en hyppig brukt teknikk.

Det kan virke paradoksalt at omsorg og kjærlighet er veien inn til en bestialsk terrororganisasjon, men den personlige tilknytningen de klarte å skape, forklarer noe av grunnen til hvorfor IS hadde en så ekstraordinær tiltrekningskraft på titusener av mennesker fra hele verden, og radikaliserte unge mennesker i rekordfart.

Når det blir mobilisert tusenvis av kvinner som er villige til å gifte seg og fullstendig underkaste seg, gjør det jihadist-livet mer attraktivt.

—  Linda Noor

Av disse 50.000 som reiste til IS, var rundt 6.000 kvinner. Nesten halvparten av disse var fra Europa. Lignende militante grupper har hele tiden hatt kvinnelige støttespillere, men at kvinner faktisk fysisk reiser fra ulike verdensdeler for å slå seg sammen med en terrorhær, er historisk sett noe nytt.

Når det blir mobilisert tusenvis av kvinner som er villige til å gifte seg og fullstendig underkaste seg, gjør det jihadist-livet mer attraktivt. Tidligere kunne det å være en militant islamist innebære å måtte leve i skjul i fjell og huler, under kummerlige forhold. IS hadde på sin side både ressurser og geografiske arealer de ønsket å befolke med støttespillere. De hadde hus og infrastruktur for mat, varer og offentlige tjenester, slik at kvinner og barn kunne innlemmes i terrororganisasjonens vekst og statsbygging.

[ Spår beklagelse til norske IS-kvinner ]

Idyllisk framstilling av familieliv

Kvinner som blogget fra IS-livet fungerte som inspirasjon og praktiske veiledere for andre kvinner som vurderte å komme. Disse jihadist-bloggerne fremstilte livet i kalifatet som et familievennlig og idyllisk sted, hvor man var fri for undertrykkelse fra de vantro og kunne leve i harmoni med Guds vilje, sammen med sin ektemann og barn.

Ikke så mye av den interne propagandaen bar preg av vold, men det var hele tiden et underliggende premiss at det var en krig det ble oppfordret til å delta i. Bilder og videoer av fedre som lekte i vannet med sine barn, spiste iskrem på Eid, kvinner som handlet på bugnende markeder og brudebilder av kjekke krigere med sine tildekkede bruder, står i sterk kontrast til IS-videoene i høy oppløsning og dataspill-aktig regissering av halshugging og annen grusom tortur som ble sendt ut til verden for øvrig.

Det vakre og poetiske rundt martyrdøden sto sentralt i budskapet til trosfeller, med beretninger om at de som døde for Guds sak, ikke egentlig var døde, men levde videre i hjertene til grønne fugler i paradis. Det å dø for Guds sak ble fremstilt som en lykkelig affære, hvor martyrens blod lukter som parfyme og alle ens egne og ens families synder blir slettet. Noe som appellerte til unge voksne med trøblete og turbulent fortid.

Å utelate politisk og ideologisk motivasjon er en endimensjonal og gammeldags tilnærming til kvinner.

—  Linda Noor

Forelskelse utelukker ikke ideologi

Forskning og intervjuer viser at motivasjonen og årsakene til at kvinner reiste, i all hovedsak sammenfaller med mennenes. Mange har hatt vanskelige liv på ulike vis. Søken etter tilhørighet går igjen hos svært mange.

Som nevnt ble kvinners rolle hele veien fremhevet som uvurderlig for kalifatet. Ved å tilslutte seg, ble man en del av noe historisk. Det var vinn-vinn. Enten fikk man suksess i dette liv, eller i det neste liv, hvis man skulle dø.

Forskningen viser at kvinner som reiste også hadde en betydelig politisk og ideologisk motivasjon, som å bekjempe det syriske regimet og bidra til etableringen av kalifatet. Dette blir i mediefremstillinger ofte underkommunisert. Lars Gule føyer seg inn i den samme tradisjonen, hvor han i sin tekst fokuserer mest på at den tiltalte norske kvinnen var forelsket.

Men politiske og ideologiske motiv, utelukker ikke personlige årsaker og følelser – tvert imot er det gjerne når ens ekstreme livssyn og politiske verdensbilde blir tolket inn i ens egne, ofte tragiske og traumatiske, erfaringer, at det gir grobunn for radikalisering.

At en kvinne er forelsket, utelukker ikke politiske motiver. Det er mulig å være aktør og offer på samme tid. Å utelate politisk og ideologisk motivasjon er en endimensjonal og gammeldags tilnærming til kvinner.

[ Vårt Land mener: Verken ­politikere ­eller vanlige folk skal dømme IS-kvinnen. Den ­jobben har ­domstolene ]