Rettssaken mot den hjemvendte, såkalte IS-kvinnen er i gang. Jeg følger saken som forsker, via videolink.
Tiltalen lyder på deltakelse i en terrororganisasjon og er begrunnet i at hun ved å passe på barna til fremmedkrigere og ta seg av ulike oppgaver i hjemmet, la forholdene til rette for at disse krigerne kunne ta aktivt del i kamphandlinger for IS.
Med andre ord mener påtalemyndighetene at det å føde fremmedkrigeres barn, passe dem og stelle huset for ektemenn, har den tiltalte gjort seg skyldig i en kvalifisert deltakelse. Hun har med andre ord gjort noe som har vært nødvendig for at terrororganisasjonen Den islamske stat (IS) skal kunne fungere.
Selvsagt kan aldri det å føde barn være en kriminell handling, enn si et bidrag til terror. Selvsagt er det tvert imot.
— Lars Gule
Å føde barn er ikke terror
Dette er en tiltale som bør opprøre de fleste, ikke minst blant folk som er opptatt av å beskytte det ufødte og nyfødte liv, for hvordan kan det å føde barn være et bidrag til terror?! Selvsagt kan aldri det å føde barn være en kriminell handling, enn si et bidrag til terror. Selvsagt er det tvert imot.
Bare det at barnefødsler, barnepass og å drive husarbeid kan kobles til kvalifisert deltakelse i en terrororganisasjon, forteller svært mye om hva slags moralsk panikk både de norske terrorlovene og denne konkrete rettssaken er uttrykk for.
I fjor, da denne kvinnen kom tilbake til Norge, skrev jeg nettopp i denne avisen om den kollektive fordømmelsen av henne. Jeg skrev at «vi vet svært lite om hvilke handlinger kvinnen har begått mens hun har vært i Syria. Derfor vet vi heller ikke om hennes ideologiske standpunkt fra 2013, da hun reiste til Syria, har resultert i flere handlinger enn det å reise til Syria – altså om hun har begått overgrep mot noen.»
Nå har PST etterforsket saken i lang tid, sjekket avlyttingsmateriale, avhørt kvinnen og vitner. Konklusjonen er altså at hun ikke har gjort annet hun kan straffeforfølges for, etter påtalemyndighetens mening, enn å ha giftet seg, passet barn og hus.
Individet tapes av synet
Hennes forkastelige tanker, ideer og teologiske oppfatninger da hun reiste fra Norge og til Syria, samt IS’ grusomheter, gjør at individet tapes av synet. Hun blir holdt ansvarlig for det ektemannen og andre i IS gjorde. Det er klassisk «guilt by association.»
Nå hører vi kvinnens forklaring. Kanskje er den tilpasset hennes nåværende situasjon, kanskje har påtalemyndighetene flere kort på hånden.
Skjønt, hva skulle det være? Hun er utelukkende tiltalt for å ha lagt til rette for at andre kunne delta i kamp, ved selv å passe barn og hus. Det er rett og slett ikke særlig mye annet å trekke fram enn det kvinnen forteller.
Hennes historie handler om naivitet, forelskelse og ekstreme ideer
— Lars Gule
Statsadvokat Geir Evanger har selv, på forbilledlig empatisk vis, gjennomført aktoratets utspørring av tiltalte, noe som absolutt har bidratt til opplysning av saken. Informasjonene som framkommer forteller hvorfor det sitter en sterkt preget, kanskje traumatisert, kvinne i tiltaleboksen.
Hennes historie handler om naivitet, forelskelse og ekstreme ideer – og et møte med en virkelighet i Syria som var ganske annerledes enn hun hadde forestilt seg. Det var slett ikke noe islamsk idealsamfunn hun kom til.
Hennes frihet ble sterkt innskrenket fordi hun er kvinne. I tråd med reaksjonære islamisters kvinnesyn var hun underordnet mannen. Hun ble hans «eiendom» og måtte føye seg i ett og alt. Og når ektemannen også viste seg å være voldelig mot henne, var hennes mulighet til å unnkomme den situasjonen hun hadde havnet i, helt minimal.
[ Fristilt Frp gikk rett i klinsj med Erna Solberg – til direkte angrep om IS-kvinnen ]
Vil retten klare å trenge bak følelsene?
Forsvareren, Nils Christian Nordhus, har allerede i sine innledende merknader påpekt at den tiltalte ikke har vært noen villig deltaker i den islamistiske staten – hun var en fange som overlevde.
Dette er det lett å overse hvis man bare legger til grunn at hun reiste frivillig til Syria og delte ideene til dem hun reiste til. Da ser man bort fra at et hvert grusomt og omfattende system inneholder mennesker av alle slag, med ganske ulike muligheter til å påvirke, kritisere og protestere.
Som kvinne var den tiltaltes muligheter mildt sagt begrenset. Derfor var hun var tvunget til å gifte seg på nytt – tre ganger – da to av hennes ektemenn ble drept. Dette var ikke noe hun ønsket, men noe hun måtte. Dermed blir denne saken også et spørsmål om tvang. For man kan ikke straffes for noe man er tvunget til.
Altfor mange gjentar i avisinnlegg og på sosiale medier at kvinnen må dømmes – ja, hun er sågar skyldig i landsforræderi i følge Dagens redaktør. Det er hun neppe i juridisk forstand, og kanskje skifter redaktør Vebjørn Selbekk mening ettersom han får med seg kvinnens fortelling i retten, men karakteristikken forteller mye om hva slags opphetede følelser som ligger bak manges holdning til den tiltalte.
Vil retten klare å trenge bak følelsene og se individets historie bak den ideologien og ekstremismen vi frykter og forakter?
I en rettsstat straffer vi handlinger man kan holdes ansvarlig for. Vi straffer ikke ideer, ideologier eller teologier
— Lars Gule
Rettsstaten straffer ikke ideer
Det er å håpe, for en rettssal skal være rasjonalitetens tempel. Der skal bevis og argumenter legges fram. Så skal fornuften veie det som presenteres. Ikke nødvendigvis uten kontekst. For vi skal ikke glemme den islamofascistiske terrorstatens vanvittige overgrep, med halshogginger, amputasjoner, slaveri og annen tortur som hverdagselementer.
Likevel skal ikke denne konteksten overskygge den tiltaltes historie, for det er henne det nå handler om – det hun har gjort og eventuelt er skyldig i. Ikke det alle andre i IS har gjort. Vi skal ikke glemme at også i IS-kalifatet var det mennesker av alle slag – fanatikere, idealister, psykopater og sadister, men også de som ville vel og trodde de kunne gjøre det i Syria.
Og selvsagt var det de som skjønte at de var på feil sted, som angret – og som forsøkte å komme seg bort. Noen klarte det også, men altså ikke den tiltalte.
I en rettsstat straffer vi handlinger man kan holdes ansvarlig for. Vi straffer ikke ideer, ideologier eller teologier, selv ikke de mest ekstreme og avskyelige, ei heller det man er tvunget til. Klarer vi å fastholde skillet, klarer vi å se bak IS-ekstremismen, klarer vi å se individet – den tiltalte – og hennes unike historie, kan hun kanskje få en rettferdig dom.
[ Han er imot kvinnelege prestar. Likevel går han i kyrkja til Marthe ]
