Kristne skoler og annet kristelig

Eit skuleopprør i Bygde-Norge var tittelen på boken Ingolf Håkon Teigene skrev på begynnelsen av 1970-tallet. Den handlet om fjellbygda Vats i Hallingdal som kjempet for sin egen barneskole.

Ola Ellingsgard som sto i spissen for opprøret, hadde ikke barn. Jeg kjente han fra barnsben av som bonde, motstandsmann, kulturpersonlighet og kirkemann. Han kjempet for at kommunen skulle ta ansvar for skolen fordi han kjempet for lokalsamfunnet. Skolen var navet i bygda. Den var møtested for alle, formiddag, ettermiddag og kveld. På syttitallet vant de kampen, men i 2003 måtte de gi tapt for sentraliseringen.

Manglende refleksjoner rundt offentlig skole

Med denne fortellingen i bakhodet har jeg fulgt vinterens Vårt Land-debatt om kristne skoler eller friskoler. Den startet ved at noen Arbeiderparti-representanter i Stavanger ville forby religiøse skoler. De begrunnet det med at slike skoler bidrar til å splitte lokalsamfunn og hindrer elevene i å være del av mangfoldet som i fellesskap skal skape gode lokalsamfunn, og bygge Norge som et trygt og godt samfunn.

Motstøtene fra kristelig hold kom med en gang. Argumentene handlet om foreldrerett, om at friskolene har et mangfold av elever, og at en eventuell mangel på statsstøtte vil gjøre friskoler til skoler for de rike.

Jeg sporet ingen refleksjon omkring at en felles skole bidrar til integrasjon, trygghet og samhold i lokalsamfunnet.

—  Trond Bakkevig

Ingen av dem som tok til motmæle, enten det er representanter for friskolene eller Kristelig folkeparti, skrev om verdien av at barn og ungdom går til samme skole. Flere av dem beskrev lokalsamfunnets skoler som sekulære, i stedet for å skrive om skolen som et sted hvor elever, foreldre og lokalsamfunnets støtter kan dra i lag uansett tro eller livssyn.

Ingen av dem så ut til å reflektere over at den offentlige skolen er nasjonens skoler, ikke en ideologisk basert skole. Jeg sporet heller ingen refleksjon omkring at en felles skole bidrar til integrasjon, trygghet og samhold i lokalsamfunnet.

[ Friskoler er ikke gettoskoler ]

Bidrar til splittelse i lokalsamfunn

Friskoler er særskoler, uansett om de har et mangfoldig elevgrunnlag. Når slike skoler opprettes i konkurranse med den offentlige skolen bidrar de til splittelse i små lokalsamfunn.

Når de som i Stavanger bygges vegg i vegg med den offentlige skolen, bidrar de både til splittelse mellom nabounger og svekkelse av den offentlige skolen. Selv om de i større byer har en mangfoldig elevmasse, svekker de mangfoldet i fellesskolen. Kristne friskoler trekker elever med kristen familiebakgrunn ut av fellesskolen.

Vi trenger felles tiltak som bidrar til å overvinne samfunnsmessig polarisering og steder der vi bare treffer dem som er enige med oss.

—  Trond Bakkevig

Diskusjonen i vinter handlet om skolen, men generelt handler det om verdien av å bygge og vedlikeholde steder hvor vi møtes på tvers av meninger, tro og sosiale skiller. Vi trenger felles tiltak som bidrar til å overvinne samfunnsmessig polarisering og steder der vi bare treffer dem som er enige med oss.

Vi trenger å møtes, se hverandre i øynene, snakke om og diskutere hverdagslige gjøremål og livets store spørsmål. Vi trenger å erfare at det er mulig å trekke i lag selv om vi er uenige og tror forskjellig.

[ Espen Ottosen: «Politisk dobbeltmoral fra Stavanger Ap» ]

Vi blir født som mennesker, ikke som kristne

Mange institusjoner og organisasjoner er stiftet for å sikre kristelig innflytelse i samfunnet gjennom utdannelse av barn, ungdom og lærere, gjennom spesielle partier, gjennom aviser, radio og fjernsyn.

Noen skulle sikre kristelige særinteresser, sin egen flokk. Andre ville ivareta et samfunnsoppdrag til nytte for alle, men med et eget perspektiv – slik Vårt Land ville da avisen ble startet etter krigen, og slik den nå redigeres.

Det er på samfunnets felles arenaer vi som kristne viser hva vi tror og hvilke konsekvenser det har.

—  Trond Bakkevig

Mange institusjoner er startet fordi de offentlige ikke tok eller ikke tar ansvar. Slik ble diakonale sykehus til, og slik har mange av Kirkens Bymisjons tiltak blitt til. Noen av disse institusjonene har fortsatt stor bevissthet om sitt samfunnsoppdrag, andre er overtatt av det offentlige nettopp fordi stat eller kommune erkjente sitt ansvar.

I kirken bekjenner vi at «Jeg tror på Gud Fader, himmelens og jordens skaper». Da bekjenner vi at vi hører til i fellesskapet mellom alle mennesker – uansett tro eller livssyn. Vi blir født som mennesker, ikke som kristne. Det er utgangspunktet for våre liv, vår deltagelse og vårt ansvar i lokalsamfunn, nasjon eller verdenssamfunn. Det er på samfunnets felles arenaer vi som kristne viser hva vi tror og hvilke konsekvenser det har.

[ Ap-medlem: «Religiøse privatskoler bygger opp om om 'oss' og 'dem'» ]

Spørsmålene som alltid må stilles

Det finnes ikke entydige svar på om, når, eller hvordan kristelige institusjoner eller organisasjoner skal opprettes og drives.

Men, det er noen spørsmål som alltid må stilles: Vil vi med å starte en kristen skole bidra til å bygge eller splitte et lokalsamfunn? Hvordan kan vi bidra til å skape et godt samfunn ved å starte en kristen avis, radio- eller TV-stasjon? Vil våre planer eller vår virksomhet bidra til å skape vedlikeholde en kristelig flokk som har nok med seg selv? Eller bidrar vi til å bygge samfunn der alle, uansett tro eller livssyn er inkludert, finner sin plass, kan bruke sine ressurser, og ha mulighet til å bli hørt?

I Vats ville bygda ha sin egen skole for å vedlikeholde et godt lokalsamfunn. På vegne av den første trosartikkel synes jeg det er et engasjement det er verdt å videreføre.

[ Fikk avslag på en søknad om å få starte muslimsk friskole i Oslo ]