I 2019 lanserte The New York Times et stort prosjekt – The 1619 Project – ledet av journalisten Nikole Hanna-Jones. Anledningen var 400-årsmarkeringen av at de første afrikanske slavene ankom den britiske kolonien Virginia.
Formålet med prosjektet var å reorientere USAs historie mot slaveriet. Det handlet om å omskrive historien slik at slavene og svarte amerikanere framstår som pilarene i det amerikanske demokratiet. Startskuddet for USA 1776 med uavhengighetserklæringen, men 1619.
Som The 1619 Project, pekte Michelets bok mot samtiden. Sviket mot jødene, uretten og lidelsen de ble utsatt for skal hjemliggjøres.
— Anders Martinsen
Så kom anklagene fra historikerne
The 1619 Project ble en suksess. Det er vellaget og opplysende. Enda viktigere var at The 1619 Project satte til side akademiske spissfindigheter og fortalte en historie om USA som svarte til den politiske tidsånden. Prosjektet var basert på å avdekke nye sannheter om en nasjons historie som pekte frem mot utfordringer i samtiden.
Så kom anklagene fra historikerne. Prosjektet var – som forventet – kontroversielt. For å fremme den grunnleggende påstanden om at afroamerikanere drev USAs historie framover, var et premiss at tidligere historiske fremstillinger var feilaktige.
Siden prosjektet var like politisk som historisk, ble en del kritikerne avfeid. De tilhørte den «gale» politiske siden. Men innvendingene har kommet fra flere kanter, og motvillig har NYT og Hanna-Jones måttet moderere flere av de store idéene som prosjektet. Det store prosjektet om fortiden var allikevel mer komplekst til å fanges opp i et svart-hvitt bilde.
[ Mener kritikken ikke feller Michelet ]
Hva visste hjemmefronten?
Den norske varianten av en slik strid er den pågående debatten om Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? (2018). Michelets bok har også den samme historiske og politiske slagsiden. Michelet setter fore å utfordre etablerte sannheter om den norske motstandsbevegelsen – for ikke å si det norske selvbildet.
Gamle helter presenteres i et nytt lys. Gunnar Sønsteby, selveste Kjakan, sviktet jødene. Personer som fraktet jøder over svenskegrensene, utnyttet dem. Jødenes sikkerhet var ikke høyt prioritert i motstandsbevegelsen, og hindret at jøder ble varslet i tide før deportasjonen. Kort sagt svek motstandsbevegelsen jødene og etterlot dem i tyskernes vold.
Michelet setter fore å utfordre etablerte sannheter om den norske motstandsbevegelsen – for ikke å si det norske selvbildet.
— Anders Martinsen
Som The 1619 Project, pekte Michelets bok mot samtiden. Sviket mot jødene, uretten og lidelsen de ble utsatt for skal hjemliggjøres. Det skyldes ikke bare tyskerne og makter utenfra. Den tyske okkupasjonen antente bare noe som allerede var der: hjemmeavlet antisemittisme. Derfor må «vi» vokte oss mot å gjøre samme feil i dag.
Michelets etterrettelighet satt i tvil
Med dette utfordrer Michelet den dominerende framstillingen av Norge under krigen. Hun en bygger opp en involverende framstilling, tilsynelatende godt belagt med kilder. Andre historikere fremstår som unnfallende i behandlingen av det mørkeste kapittelet i norsk historie.
I utgangspunktet var boken suksess. Min utgave har terningkast 6 på forsiden med teksten «Årets viktigste bok». Michelet var uredd, modig – den ensomme journalisten som avdekket nærmest en konspirasjon og avkledde en krigshistorie farget i rødt, hvitt og blått. Og som forventet kom flere historikere på banen med innvendinger. Dermed ble boken enda viktigere: den satte i gang en faglig og historisk debatt.
Så raknet det. Michelets etterrettelighet har blitt satt grundig i tvil.
Mitt inntrykk – jeg er absolutt ingen ekspert på feltet – er at Michelet er en upålitelig forteller.
— Anders Martinsen
Når mønsteret rakner
Denne tvilen rammer ikke problemet med norsk antisemittisme eller det faktum at jødene ble dårlig behandlet fram til deportasjonen i 1942. Uenigheten er basert på Michelets grep om kildematerialet og fremstillingen av historiske aktører og hendelser.
Den mest gjennomgående kritikken er fremsatt av Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (heretter Berggren et. al.). De gjennomgått deler av påstander og kildebruk i Hva visste hjemmefronten? og mener at resultatet står til stryk.
Opprinnelig skulle det bli en artikkelserie til Dag og tid. Det este ut til en bok. Boken har ikke fnugg av Michelets retoriske teft. Den er tørr og detaljert uten omtanke for leseren. Når det likevel er medrivende skyldes det at den påviser dårlig kildeskikk og unøyaktigheter i et oppsiktsvekkende omfang.
[ Michelet: «Mye i 'motboken' styrker mine konklusjoner - ikke tvert om.» ]
Mitt inntrykk: Michelet er en upålitelig forteller
Slik saken står nå kan vi ikke vite om Michelets hovedpåstander stemmer. Hvor representative sitatendringer, uredelig kildehåndtering osv. er for alle deler av Michelets bok, er usikkert. Det finnes ikke en fullstendig gjennomgang av Michelets bok, men mye av kritikken som også har kommet fra andre faglige hold, er overbevisende.
Jeg har gått gjennom deler av noteapparatet og litteraturlisten, lest noen partier ekstra nøye og tatt stikkprøver der jeg har hatt mulighet. Mitt inntrykk – jeg er absolutt ingen ekspert på feltet – er at Michelet er en upålitelig forteller. Hun har en forutinntatt vurdering av personene hun skriver om, hun foretar skråsikre vurderinger selv uten at det er dekning for det og bygger opp fortellingen som en konspirasjon som avdekkes. Det virker som om feilen fra starten var at prosjektet var bundet til en idé som trengte bekreftelse.
Etterspillet har ført til at både Michelet og forlaget senere har innrømmet og beklaget feil.
[ Marte Michelet: Kan komme flere beklagelser ]
Djevelen finnes i fotnotene
Michelets framstilling av enkeltpersoner er insinuerende, men hun skaper i altfor liten grad en kontekst eller forståelse av hvem de er og hvorfor de handler slik de gjør. Etisk sett er det problematisk å tegne såpass ensidige bilder av enkeltpersoner. Når anklagene er så sterke og personrettet, må kravet til presisjon være tilsvarende strenge.
For de fleste lesere vil en påstand som kommer med en fotnote framstå som troverdig. Derfor er det problematisk at noteapparatet ikke er presist, at sitater brukes retorisk for å bekrefte et allerede etablert inntrykk av personer.
Det fantes uklarhet
En av personene som kommer dårlig ut av Michelets fremstilling, er Oslo-biskop Eivind Berggrav. Berggren et.al. viser tydelig at Michelet bruker et sitat fra Berggrav som får ham til å virke som om han ber nordmenn overgi seg. «La haglbørsen henge» siterer Michelet ham på (s. 49). Sammenhengen slik Berggren et.al. får frem (s. 237-38) er at Berggrav ber nordmenn ikke grave ned geværene fordi det kan skape mistanke mot dem.
Det mest famøse opptrinnet til Berggrav var «et besøk hos de norske styrkene på Krokskogen i midten av april 1940, der han lot seg avbilde med ropert, [som] ble utnyttet av den tyske propagandaen, som fremstilte biskop Berggrav som ettergivende overfor tyskerne.» (snl.no.)
Uretten som ble begått mot jødene, blir ikke mindre selv om årsakene er mer komplekse.
— Anders Martinsen
Om dette skriver Michelet at Berggrav dro (s. 49): «sammen med tysk militært personell […] for å få norske frivillige til å gi fra seg våpnene». I noten til Michelet står det at Berggrav selv oppga at bildet ble brukt i tysk propaganda, men at han «ikke hadde ropt noe som helst», og så kommer en henvisning til Tor Bomann-Larsens Æresordet. Gunner Heienes skriver derimot i sin Berggrav-biografi at «De ulike kildene sier ikke helt det samme om hva som deretter skjedde» (s. 301). Hans inntrykk er at Berggrav ikke oppfordret til «våpenstillstand».
Michelet har oppgitt Heiene som kilde tidligere slik at hun burde være klar over at det fantes uklarhet om hva som skjedde. Og en enkel setning om uklarheten her ville vært langt mer ryddig.
[ Familiene til motstandsfolk vurderer søksmål mot Marte Michelet ]
Forklaring uten belegg
Et annet problem er Michelets behandling av Kirkens grunn som er grunnlaget for at prestene legger ned embetet. Michelet diskuterer hvorfor ikke dette dokumentet forsvarer jødene og skriver (s. 119): «[…] når frontlinjene i de store stridene i 1942 ble lagt opp slik passet ikke et forsvar for jødene inn. Snarere tvert imot. For jødene var jo også uansett hedenske.»
Den siste setningen oppgis som en forklaring uten at det gis belegg i en note eller at den er forberedt gjennom argumentasjon. Tidligere skriver hun at bispedømmene i Bergen og Stavanger (s. 113): «hadde levert inn en konkretformulering som fordømte gjeninnføringen av jødeparagrafen: «Det var en seier for kristen tankegang i vårt folk da denne bestemmelse i 1851 ble strøket i Grunnloven. Ti Kristus er det «ingen forskjelle på jøde og greker»[.]»
De som bokstavelig tjener på debatten er forfatter og forlag.
— Anders Martinsen
Var det derfor et kristent-sjåvinistisk syn som førte til at Kirkens grunn ikke nevner jødenes sak? Det lille tillegget Michelet hekter på oppklarer ingenting, men oppnår å begrunne hennes påstand om kristen-nasjonalisme (s. 118).
En debatt om fotnoter og historieskriving kan bli en distraksjon som trekker oppmerksomheten vekk fra sakens kjerne: om lag halvparten av jødene i Norge ble sendt til konsentrasjonsleirene. Det er unektelig en grusomhet, men uretten som ble begått mot jødene, blir ikke mindre selv om årsakene er mer komplekse.
[ Historikere bak 'motboken': Nye feiltolkninger fra Michelet ]
Når debatten er de viktigste
Den mest forslitte frasen i hele denne saken er «det er bra med debatt» … særlig når årsaken skyldes feil og unøyaktigheter. Det har blitt en klisjé som forsøker å kamuflere svakheter. Hvis man fortjener en Bokhandlerforeningens sakprosapris for å starte en debatt, er det kanskje en strategi å fremsette kontroversielle påstander, men hvem er egentlig tjent med? De som bokstavelig tjener på debatten er forfatter og forlag.
Hyllesten av Michelet blir staffasje for markedsføring. Alt bygger opp om hennes fortelling.
— Anders Martinsen
Det er tankevekkende at Gyldendal med redaktører og anmelderkorpset har bygget opp om en forestilling om Michelets mot og hennes alenegang i fremstillingen av holocaust i Norge. Hyllesten av Michelet blir staffasje for markedsføring. Alt bygger opp om hennes fortelling. Det skal ikke brukes mot henne at hun er en dyktig forfatter. Likevel er jo saken at det er utilstrekkelig å skrive en god historie hvis resultatet er misvisende.
Konspiratorisk tone uten dekning
Da kommer vi tilbake til The 1619 Project. Så mye av dette prosjektet var knyttet til at det skulle snu opp ned på amerikanernes forståelse av egen historie. Det var i seg selv viktig. Det er mye å lære av The 1619 Project. Ville prosjektet fått like mye oppmerksomhet dersom de mest spektakulære påstandene hadde stått seg?
Tilsvarende med Michelet. Det er mye å lære av Hva visste hjemmefronten. Likevel bæres mye av fortellingen av en konspiratorisk tone det ikke er dekning for.
Jeg lurer på om ikke dilemmaet er at hvis man toner alt ned blir fortellingen kjedeligere, mer alminnelig. Den politiske slagsiden blir mindre eksplosive. Fiendebildene avtegnes ikke like tydelig. Spørsmål avløses ikke av skråsikre svar, men nye spørsmål. Og det vil gi færre lesere og dårligere salgstall.
Denne kronikken er en utvidet versjon av en tekst som ble publisert i Vårt Land 18.02.21. I denne versjonen går kronikkforfatteren mer detaljert inn i kildekritikken rundt Michelets bok.
[ Arne Borge: «Marte Michelet møter kritikken unødvendig arrogant» ]