Gode vaner er ikke nok

Jeg strekker armen ut etter nattbordet og famler litt rundt, fortsatt halvblind etter oppvåkningen. Omsider finner hånda den lille boksen. Med venstre hånd løfter jeg av lokket, før høyre hånd tar over og fisker opp den lille posen og fører den innunder overleppa, på venstre side der deler av tannkjøttet er etset bort.

Dette kunne vært en hvilket som helst dag, en hvilken som helst morgen de siste ti årene, for inntil syv-åtte måneder siden. For det er omtrent så lenge jeg snuste.

Selvinnsikt er ikke det høyeste gode for en kristen.

—  Ingrid Ribe-Nyhus

Så mye trøst i en vane

Jeg har aldri hatt nyttårsforsett som har handlet om å slutte å snuse. Da jeg var student pleide mine medstudenter å annonsere at de skulle slutte å snuse da fastetida kom. Jeg lot det være. Jeg var avhengig av nikotin, men fremfor alt var jeg avhengig av vanen å snuse.

Vaner og praksiser henger nøye sammen. Å bryte med en kjær vane kan sikkert sammenliknes med mild kjærlighetssorg. Det var ikke abstinensene som var verst for meg, de er borte etter tre uker, det var sorgen over å miste en vane, og dermed flere tilhørende vaner. For en vane formerer seg og får barn: Og slik kommer det flere undervaner til og plutselig sitter du der omringet av en haug med små og store vaner som er i slekt.

Det er en hårfin balanse mellom vane og uvane. Når stopper en vane å være en vane og går over i å bli en uvane?

—  Ingrid Ribe-Nyhus

Det er mye trøst i en vane. Jeg er et vanemenneske, det vet jeg. Jeg går alltid på den samme butikken; en Bunnpris rett oppi gata, det er mest praktisk sånn. Når jeg har kjøpt det jeg alltid kjøper på vei til jobb, banan og sjokolademelk, tar jeg ørepluggene i øret og hører på den samme musikklista jeg har hatt siden 2013. Det er de gamle sangene jeg liker best, de jeg har hørt år etter år, hundrevis av ganger.

Jeg vet det er sant; vaner kan bli en tvangstrøye, ikke et gode. Og omvendt. Det er en hårfin balanse mellom vane og uvane. Når stopper en vane å være en vane og går over i å bli en uvane?

[ Vårt Land møtte Peter Halldorf på McDonalds for å snakke om kristen faste ]

Selvinnsikt er ikke nok

I dag begynner fasten og det er tid for å reflektere over alt vi gjør og ikke gjør. Bør noen vaner forkastes, andre legges til?

Jeg har lært at mine vaner og uvaner henger sammen med mine personlighetstrekk. Jeg vet at jeg har særlig anlegg for noen spesifikke dyder og laster. For eksempel hangen til avhengighet – jeg er nok særlig disponibel for ulike avhengighetsformer. Jeg kan forveksle avhengighet med enhet og harmoni. Jeg har også lært at jeg har for vane å legge meg til å sove hvis problemene tårner seg opp.

Når du har gjennomskuet dine vaner og uvaner og forstått hvordan de henger sammen med dine dypeste lengsler og frykter, gjelder det å fri seg fra uvanene, har jeg lært. Selvinnsikt kommer godt med. Disiplin også.

Selv trenger jeg at noen har for vane å minne meg på verdens urettferdighet og at Gud finnes.

—  Ingrid Ribe-Nyhus

Men selvinnsikt er ikke nok. Selvinnsikt er ikke det høyeste gode for en kristen. Verden trenger først og fremst flere gode vaner. Praksiser. Å leve som kristen er å vie seg til en kjærlighetspraksis. Jesus sa tross alt følg meg. Jeg er Veien osv. Det er en vei å gå, med andre ord. Via sacra. Via Dolorosa. Og det er vel poenget:

I fastetida handler det om å oppøve blikket vårt, så vi finner (tilbake) til disse kjærlighetspraksisene. Finner tilbake til Veien vi skal gå. De gode vanene. Jordkloden trenger gode vaner og færre klimaskadelige uvaner. Vi trenger at bærekraftmålene etterleves. Menneskene trenger flere hjelpere. Den nedbrutte trenger trøst, noen trenger hjelp med en NAV-søknad, noen trenger en kamerat som byr på en øl osv. Selv trenger jeg at noen har for vane å minne meg på verdens urettferdighet og at Gud finnes.

[ Erling Rimehaug: «Det er ikke hva asketen avstår fra som er poenget. Det er hva han søker» ]

Gode vaner er heller ikke nok

Ja, skal verden bli et bedre sted, holder det ikke med selvinnsikt eller disiplin alene. Men gode vaner alene er heller ikke nok. For hva gagner det verden om jeg har all selvinnsikt et menneske kan romme, fastevaner, treningsvaner og digitale detoxvaner og kostholdsvaner som får ekspertene til å klappe i takt, om det ikke fører til noe godt for deg?

Å bli flinkere til å telle kalorier, det var vel neppe det som var meningen da Jesus fastet i ørkenen og nektet å gjøre om stein til brød?

—  Ingrid Ribe-Nyhus

Hva gagner det mine medmennesker om jeg kjenner alle kriker og kroker i min sjel, slutter å snuse og bruke timevis på Facebook og blir flink til å stå opp tidlig hver morgen, hvis det ikke fører til større kjærlighet?

I noen kristne miljøer finnes det mange som har for vane å annonsere på Facebook hva som er deres fastepraksis. I beste fall fungerer det inspirerende, men ofte minner fastepraksisene mistenkelig mye på nyttårsforsett. Å bli flinkere til å telle kalorier, det var vel neppe det som var meningen da Jesus fastet i ørkenen og nektet å gjøre om stein til brød?

Kjærlighet, forsakelse og offer

Jeg setter meg opp i senga, gnir søvnen ut av øynene og sjekker mobilen, jeg har sovet for lenge i dag også. Det er en dårlig vane. Det første jeg tenker på er snus, før jeg kommer på at jeg har sluttet å snuse. Det er fortsatt et savn. En uvane jeg savner, men ikke trenger. Fremfor alt trenger barnet i magen min at jeg lar det være.

Kjærlighet henger dessverre ofte sammen med forsakelse og offer. De som har gått foran oss på Via Sacra-veien, vet det. Jeg rasjonerer ut noen likes på Facebook og Instagram, før jeg ber en kort bønn for dagen.

Hvorfor glemmer jeg det så ofte? Heretter skal jeg la det bli en vane, tenker jeg. - Be om at Gud må bruke mine uvaner til noe godt i dag også.

[ Katolsk prest: – Noen prøver nok å «åndeliggjøre» ­fasten ved å si at det er viktigere å gjøre godt enn å være sulten ]