Verdidebatt

Hva er egentlig riksrett?

RETTERGANG: Både i USA og Danmark stilles nå politikere for riksrett. Men den amerikanske riksrettsordningen er svært ulik både den danske og den norske.

USA står midt oppe i den mye omtalte «riksrettssaken» mot nylig avgåtte president Trump, som allerede har vært tiltalt en gang før. I Danmark har Folketinget vedtatt at tidligere utlendings- og integreringsminister Inger Støjberg fra partiet Venstre skal stilles for den danske Rigsretten, som antagelig settes til høsten.

I Norge har vi ikke hatt noen riksrettssak siden 1926. Men bestemmelsene i grunnloven om Riksretten ble endret så sent som i 2007, blant annet for å gjøre den til en mer normal domstol.

Ulik praksis i USA, Norge og Danmark

Alle de tre ordningene stammer fra de opprinnelige konstitusjonene fra 1789, 1814 og 1849. Dette var lenge før parlamentarismen slo igjennom i Danmark og Norge, og USA har aldri fått noe parlamentarisk styringssystem.

Da innebærer slike ordninger at den folkevalgte forsamlingen har mulighet til å stille lederne for den utøvende makt til ansvar, selv om parlamentariske maktmidler som mistillit ikke står til disposisjon. I motsetning til i Danmark og Norge gjelder dette også statssjefen selv.

Prosessen mot Trump blir gjerne omtalt som en «riksrettssak». Dette kan få oss til å tro at den har mye til felles med den kommende danske saken eller med mulige saker mot en statsråd i Norge. Det blir ikke bedre av at engelskversjonen av grunnloven på Stortingets nettsider omtaler Riksretten som «Court of impeachment». Et nærmere blikk vil imidlertid vise at den amerikanske institusjonen er svært ulik de to andre.

«Impeach» betyr å hindre

I seg selv sier ordet «riksrett» lite om hva slags ordning det er tale om. Den korrekte betegnelsen i USA (impeachment) er mer opplysende.

Ordstammen «impeach» stammer fra det franske verbet «empêcher», som betyr å hindre. Poenget er altså å bli kvitt presidenten eller noen som er utnevnt av ham, derunder føderale dommere. Dette gir god mening i et system uten parlamentarisk ansvar.

Impeachment-mekanismen kan bare brukes for å tvinge en person til å forlate sin stilling, og dessuten til å hindre ham eller henne fra på ny å motta føderale verv (f.eks. som president). I Danmark og Norge er det ikke bruk for en slik mekanisme.

«Impeachment» kan bare brukes for å tvinge en person til å forlate sin stilling, og dessuten til å hindre ham eller henne fra på ny å motta føderale verv.

—  Eivind Smith

I stedet kan Folketinget eller Stortinget kvitte seg med en statsråd, eller med hele regjeringen, ved å vedta mistillit eller bruke andre former for press. Når statsrådene i siste instans sitter på parlamentets nåde, er det ikke behov for noen spesialdomstol for et slikt formål.

Riksrett i Danmark

Hva det derimot kan være bruk for, er muligheten til å stille også statsråder til ansvar hvis de har gjort seg skyldig i noe som kan være straffbart.

I mange land føres både saker om straffbare forhold under utførelsen av vervet som statsråd og saker om fyllekjøring og annen «vanlig» kriminalitet ved de vanlige domstolene. Bortsett fra fredningstiden for sittende presidenter, er det slik også i USA, og Donald Trump har visst flere slike saker å se frem til.

Den danske ordningen står i motsetning til dette. Der er det bare Rigsretten som kan dømme en statsråd for straffbare forhold under embetsførselen. Den saken som skal behandles i løpet av året, er nettopp av en slik karakter: Selv om hun hadde fått beskjed om at en slik generell instruks ville være ulovlig, har statsråd Støjberg bestemt at ektepar med en mindreårig partner skulle adskilles.

I 1995 ble den tidligere danske justisministeren Erik Ninn-Hansen dømt til betinget fengsel for å ha instruert om å legge søknader om familiegjenforening av tamiler «i skuffen», noe som heller ikke lot seg forlike med loven. Siden begge for lengst hadde forlatt regjeringen, kunne de ikke ha vært avsatt (impeached) en gang til gjennom en særskilt rettssak.

Riksrett i Norge

Tidligere hørte også saker mot norske statsråder for straffbare forhold de hadde begått som statsråd («som sådanne»), under Riksretten.

Men grensen bød på tvil, blant annet i en sak om forfalskede taxiregninger, og siden 2007 er Riksrettens ansvarsområde snevret inn slik at det bare er brudd på «konstitusjonelle plikter» som kan straffes. Statsråden nekter f.eks. å søke avskjed selv om Stortinget har vedtatt mistillit mot ham eller henne. Fellende dom forutsetter også at strafferettens krav om subjektiv skyld er tilfredsstilt.

Den amerikanske ordningen skiller seg fra de skandinaviske ved at det ikke kan reises tiltale etter at personen har forlatt stillingen.

—  Eivind Smith

En statsråd som blir funnet skyldig, kan riktignok bli fradømt sitt embete. Dette skjedde i den mest kjente av de åtte riksrettssakene vi har hatt i Norge. Men saken mot ministeriet Selmer i 1883-1884 fant nettopp sted i et før-parlamentarisk regime, da denne formen for «impeachment» ennå kunne ha noe for seg. Samtidig bidro den paradoksalt nok til åpne for at statsrådene kunne møte i Stortinget, og dermed for det styringssystemet vi kjenner i dag.

Om norske statsråder gjør seg skyldig i annet enn brudd på konstitusjonelle plikter, hører saken hjemme i de vanlige domstolene. Dette gjelder både når lovbruddet har funnet sted i jobben som statsråd (f.eks. skaffe seg uberettiget vinning ved å forfalske kvitteringer) og privat (f.eks. fyllekjøring).

I USA slipper man ikke unna

Den amerikanske ordningen skiller seg fra de skandinaviske ved at det ikke kan reises tiltale etter at personen har forlatt stillingen.

Du slipper altså ikke unna ved trekke deg «frivillig», slik som president Nixon i Watergate-saken i 1974. Ulikheten er viktig blant annet fordi det kan gå en viss tid før straffbare forhold blir oppdaget eller er ferdig etterforsket.

De tre systemene har felles at det er parlamentet selv, eller ett av parlamentskamrene (Representanthuset), som avgjør om det skal reises tiltale. Selv om dette normalt bare vil skje hvis det er rimelig grunn til å tro at de juridiske betingelsene for avskjed eller straff er oppfylt, innebærer dette at tiltalespørsmålet blir politisk.

At dette gjelder i sakene mot Trump, er åpenbart. Men også i Norge har vi viktige eksempler; i 1883 ble tiltalen f.eks. vedtatt med stemmene til det som snart skulle bli partiet Venstre.

Norsk og dansk riksrett er mer uavhengig

«Domstolen» er derimot helt annerledes i Norge enn i USA. Som de fleste har fått med seg, skal saken mot Trump avgjøres i det «øverste» parlamentskammeret (Senatet), der det sitter to medlemmer fra hver av delstatene. At også «dommen» blir politisk, er det ikke nødvendig å si.

Siden medlemmer av Stortingets ene avdeling (Lagtinget) utgjorde Riksrettens flertall i det opprinnelige norske systemet, lignet det på det amerikanske; dette ble avgjørende for utfallet av saken i 1884.

Lite tyder på at en sak for den norske Riksretten er nært forestående.

—  Eivind Smith

Men siden 2007 ligner den norske ordningen vesentlig mer på den danske: Riksrettens flertall på seks velges av Stortinget for seks år, mens de fem eldste dommerne i Høyesterett utgjør resten av medlemmene (i den danske Rigsretten sitter det 15 av hver sort).

Det politiske innslaget er fortsatt betydelig, men likevel svekket ved at ingen sittende stortingsrepresentanter fungerer som dommere. Dermed kan den arbeide langt mer uavhengig av flertallet i Folketinget eller Stortinget, og er bedre egnet enn før til å oppfylle idealet om uavhengig rettergang.

Står riksrettssakene i kø?

Medieomtalen av sakene mot Trump og Støjberg kan gi inntrykk av at «riksrettssakene» står i kø. Noen pågående saker i Frankrike etter en ordning som tåler sammenligning med de norske og danske kommer i tillegg.

Men sannheten er nok snarere at alle disse sakene springer ut av særlige forhold i vedkommende land. Begge de siste sakene i Danmark springer ut av politisk omstridte spørsmål (innvandring), de franske handler om korrupsjon, mens både Donald Trump og sakene mot ham inntil videre forstås best som utslag av særegne forhold i USA.

Det går også an å minne om det positive i at politisk strid søkes løst gjennom formelle kanaler som «riksrett». Mange land viser at det finnes verre alternativer, og i 1880-årenes Norge gikk det rykter om bruk av militærmakt mot Stortinget.

Lite tyder på at en sak for den norske Riksretten er nært forestående. Dette skyldes ikke minst at det norske systemet tilbyr en rekke andre, enda fredeligere prosesser. Heldigvis (eller dessverre) er det nok mer sannsynlig å påtreffe tidligere statsråder i en aller annen tingrett, der de må svare for brudd på helt andre plikter enn de konstitusjonelle.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt