Statistenes håpsord

Det er så vidt vi legger merke til dem bak alle de andre statistene i den store julefortellingen. Men på førtiende dag jul dukker de opp fra kulissene med kandelabre og syvarmede lysestaker.

Den 2. februar er det kyndelsmesse, og Simeon og Anna hovedpersonene. De hadde to ting til felles bortsett fra sin høye alder: De tilbrakte mye tid i tempelet i Jerusalem – enken Anna var der alltid – og de ventet (Luk 2,22-38). Det er kanskje derfor vi lett overser dem: Alder, fromhet og tålmodig venting står ikke høyt i kurs i en tid som heller premierer ungdommelighet, livskraft og kjappe løsninger.

[ Åste Dokka: «Språkproblemet i kirka handler ikke om mangel på tillit til Bibelens språk» ]

Førtiende dag jul

Kyndelsmesse er en av kirkens tradisjonelle lysfester. Kyndel kommer av det latinske ordet candela, som betyr vokslys. Derfor Missa Candelarum. Dagen er risset inn på gamle primstaver med syvarmet lysestake, krone eller lilje. Det er førtiende dag jul, noen steder var det siste dag jul. Vinteren var på sitt høyeste og kunne bite seg fast. Halvparten av snøen var kommet og halvparten av foret var spist.

Men noen gav dagen et mer løfterikt navn, ikke midtvinter, men den første vårdagen – for nå var vendepunktet kommet. Selv bjørnen snudde seg i hiet og sukket: «Åh, hå, midnatt!» Det er god gammel visdom, for midnatt og midtvinter er vendepunkter – nå er lyset og varmen på vei.

Venting og trøst

Er det tilfeldig at Lukas la tre spesielle ord i munnen på de gamle for å fortelle hva de håpet på? Om Simeon het det at han «ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel». Om Anna het det at hun talte om barnet til «alle som ventet på frihet for Jerusalem». De ventet på trøst og frihet. Så kom Maria og Josef med barnet.

Frihet er et stort ord med faner og flagg, så det får ligge i bakgrunnen. Trøst er et lite ord som knapt blir hørt. Venting står heller ikke så høyt i kurs. Men ordene er ikke tilfeldig valgt, løsrevet fra sammenhengen. De er håpsord som får tyngde og livskraft fra en lang tradisjon. For den lille episoden med de to gamle hører hjemme i en større fortelling. Den viser tilbake til minner fra folkets historie, og den peker frem mot et tema som utfoldes i den beretningen som følger – den som kalles evangeliet om Jesus Kristus.

Men trøst? Er det noe å se frem til?

—  Notto R. Thelle

Å vente. De to gamle hadde så å si gjort venting til sitt fremste ord for håp. Gir det i det hele tatt mening? I bibelsk tradisjon gir det absolutt mening, for ikke noe annet ord er så ladet med håp som nettopp det å vente: «Vent på Herren, Israel!» heter det stadig i Davidssalmene. Folk venter på morgenen eller på høsten. De venter på Guds dag, Guds dom, dagen da retten skal føres frem til seier, tiden for legedom. De venter på Messias, Guds rike, fullendelsen. Dagen kommer! Våren kommer! Se på tegnene! Våk og vent! End en liten stund! Utallige ord om å vente. Pandemien har minnet oss om at venting og håp hører sammenstat

[ Geir Hellemo: «Tanken om at Gud er å finne i lidelsen er blitt så selvfølgelig at det er i ferd med å miste sin kraft» ]

Trøst og salighet

Men trøst? Er det noe å se frem til? Trøsten var i alle fall levende i den jødiske litterære tradisjonen. Flere hundre år tidligere hadde profetene sett at folket bukket under for krig og okkupasjon. Mange var bortført til imperiet i øst og levde i fangenskap i Babylon. Profeten Jesaia så med forferdelse på ødeleggelsene. Han hadde selv advart om det som skulle skje – forgjeves. Han hadde sunget sørgesanger for folket. Men en dag kom vendingen med ord fra Gud selv: «Trøst, trøst mitt folk! Tal vennlig til Jerusalem!» Vi kjenner det fra Händels Messias: «Comfort ye, comfort ye my people!» Frihetens time var kommet, veien tilbake var åpnet.

Trøst er et så stillferdig ord at vi ofte overser det. Men det er et av de vakreste bibelske uttrykk for salighet.

—  Notto R. Thelle

Den trøsten Simeon talte om, spilte ikke bare på de gamle profetordene, men pekte fremover. I Lukas’ organisering av fortellingen samler han Jesu budskap i hans første tale i hjembyen. For der leste Jesus fra den samme skriftrullen som profetens ord om trøst var hentet fra, men nå mer konkret: et gledesbudskap for de fattige, frihet for fanger og for undertrykte, syn for de blinde, et nådens år fra Gud (Luk 4,18-19).

Gjennom hele sitt korte liv praktiserte Jesus denne trøsten. Han gav verdighet til de foraktede og fikk de utstøtte til å rette ryggen med stolthet, han fikk såkalte falne kvinner til å se seg om uten skam. Han trøstet de sørgende, gav håp til motløse. Salige er de fattige, sa han, for gudsrike er deres. Salige er de som sulter, for de skal mettes. Salige er de som sørger, for de skal le.

«Saligheten er oss nær»

Trøst er et så stillferdig ord at vi ofte overser det. Men det er et av de vakreste bibelske uttrykk for salighet. Trøst er håndgripelig og nært. Det er hender som strekker seg ut og favner. Det er noen som tørrer tårene.

Trøst er et lyttende øre og gode ord. Trøst er det varme blikket som ser. Det er nærvær i sorgen. Trøsten tar ikke bort skaden eller tapet eller sorgen, men lindrer den, hjelper en til å tåle, gir nytt mot. Kanskje vi kan si at trøsten er avgjørende for å kunne vente med håp. «Saligheten er oss nær», heter det i en gammel salme og viser fremover mot fullendelsen. Trøsten foregriper saligheten og gjør frelsen til noe nært, konkret og forståelig.

[ Jeg mistet troen etter Utøya ]