Justisdepartementets ansvar for rusreform og menneskerettigheter

Rusreformutvalget har utgitt en rapport som ikke bare bruker et kapittel på menneskerettigheter; den oppsummerer ruspolitikkens utvikling som preget av moralsk panikk og konkluderer med at straff, på et prinsipielt grunnlag, ikke er forsvarlig. Dette er nøyaktig det samme som AROD har gjort i egne rapporter, og vi har derfor ansvarliggjort staten for den delen av mandatet som omhandler forholdet mellom narkotikalovgivningen og menneskerettighetene: Vi har i høringssvar gjort oppmerksom på forbindelsen mellom offentlig panikk og menneskerettsbrudd; vi har informert samtlige partier om konstitusjonelle forpliktelser; vi har sammen med andre organisasjoner ansvarliggjort Helseministeren; og vi har politianmeldt de politikerne som i størst grad har motarbeidet folkerettslige forpliktelser.

På bakgrunn av dette bildet tok Helseministeren i september sitt konstitusjonelle ansvar og overførte saken til Justis- og Beredskapsdepartementet som rette departement. Siden har vi ventet på svar fra departementet i det som må sies å være den viktigste juridiske problemstillingen siden krigen og vi har minnet Justisministeren om sitt ansvar for de forfulgte grupperingene. Vi håper i det lengste at departementet vil behandle saken med den vekt som konstitusjonelle spørsmål betinger, men det er i realiteten to veier videre—begge like kontroversielle.

To veier videre

I den grad departementet tar innover seg internasjonale anbefalinger og rettsstatens krav, vil de forfulgte grupperingene som helhet få et effektivt rettsmiddel. Dette innebærer at en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon (hvilket innebærer en ny offentlig utredning) vil se på faktabildet og i hvilken grad prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelsesrett, og frihetspresumpsjon er forenlig med forbudslinjen. Det er disse prinsippene som ligger til grunn for menneskerettskonvensjonene og rusreformutvalget konkluderte med at, når det gjelder brukerne av illegale stoffer, ugyldiggjør disse prinsippene dagens regime. Det gjenstår å se om det er noen videre forskjell på bruk og salg i denne sammenheng, ettersom rusreformutvalget ikke vurderte dette. Det er allikevel et juridisk prinsipp at jo strengere straff en handling er belagt med desto sterkere krav stilles til lovgivningens kvalitet, og det er vanskelig å tenke seg at staten kan forsvare 21 års strafferammer for salg når det er klart at den har problemer med å forsvare straff for bruk.

Det blir spennende å se hva et kompetent utvalg vil si om denne saken. Det som er sikkert, er at de forfulgte grupperingene i sin helhet har et rettighetsside som til nå er oversett og at mange ønsker at det fortsetter sånn. Forbudstilhengerne har jo frem til i dag ikke bare ignorert rusreformutvalgets kapittel om menneskerettigheter, men også sett vekk fra konstitusjonelle forpliktelser. Heller enn å gi de forfulgte grupperingene et effektivt rettsmiddel har politikere, riksadvokat, og domstoler motsatt seg menneskerettslige krav på ruspolitikkens område, og det er en viss sjanse for at Justis- og Beredskapsdepartementet vil la makt gå foran rett i en så betent sak. Etter 50 år med politikk på totalitære premisser har en ukultur bredt om seg, en bestående av tjenestemenn som ikke vil ta konsekvensene av vilkårlig forfølgelse, og om forbudstilhengerne får viljen sin kan vi forvente at departementet lukker øynene for den dokumentasjon som er mottatt og de hensyn som er gjort gjeldende. Vi kan forvente at straffelinjen videreføres uavhengig av menneskerettslige forpliktelser og at ruspolitikken fortsetter sin skjeve gang på et konstitusjonelt sidespor til ansvarlige borgere og tjenestemenn en dag i fremtiden ser poenget med å overføre grunnleggende prinsipper for strafferetten på ruspolitikken.

I så fall vil den norske stat konsolidere sin posisjon som motstander av menneskerettigheter. Rundt 300.000 nordmenn vil være fritt vilt for politistatens disipler, og det vil bli opp til det norske folk å løfte frem en ny klasse tjenestemenn som bedre evner å verne om verdier vi er avhengige av for at rettsstatsbegrepet skal fylles med innhold og mening. Videre, det vil bli opp til disse tjenestemenn å sørge for en sannhets og forsoningskommisjon, for vi vil ha med en skandale å gjøre som skyggelegger det vi har sett av systemsvikt fra NAV og Barnevern.

Av samtlige kontroverser vil dette være det verste. La oss derfor håpe at juristene i Justis- og Beredskapsdepartementet er fremsynte nok til å sette nasjonens lojalitet til menneskerettigheter foran frykten for å bli avslørt som keisere uten klær. La oss håpe at de tar grep før våre politikere på autopilot overkjører rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene og lar ubevissthet i nye år definere ruspolitikken. La oss håpe at de handler innen februar, slik at vår nasjon kan reise seg fra en meget vanskelig posisjon til å bli en fanebærer nasjonalt og internasjonalt for helhetlig tenkning i ruspolitikken.