På søndag ble det holdt sørgegudstjeneste i Gjerdrum kirke, til minne om de omkomne etter skredkatastrofen. Vårt Land trykker prekenen til lufthavnprest Torbjørn Olsen.
Det står skrevet hos evangelisten Markus i det første kapittel:
«En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Mark 1,3-11)
Slik lyder det hellige evangelium.
Den dagen vi ropte
«En røst roper i ødemarken», slik begynner evangelieteksten fra Markus som hører til på denne søndagen i kirkeåret. «En røst roper».
Onsdag 30. desember var det mange som ropte – ropte etter sine, ropte etter en sønn, en datter, en far eller mor. Naboer som ropte etter hverandre. Politiet som banket på dører og ropte at folk måtte komme seg ut av husene og i sikkerhet. Rop i fortvilelse, rop i mørket, rop nede i jord og vrakrester. Rop om hjelp. Rop til Gud.
Så ble det stille - vi lyttet - etter nye svake rop. Vi håpet at noen skulle gi lyd fra seg der nede i jordmassene eller i hus som var slått til pinneved. Vi lyttet etter et tegn på at det fortsatt var håp, et tegn på at det fortsatt var liv, men det kom ikke flere rop, det ble stille, og vi ble stille.
Onsdag 30. desember var det mange som ropte – ropte etter sine, ropte etter en sønn, en datter, en far eller mor.
— Torbjørn Olsen
Det store såret
Det er et sår i Gjerdrum og på Ask, det er 700 meter langt og 300 meter bredt. Et sår i naturen som vil være der for alltid, som vil stå der i generasjoner og rope om det som har skjedd. Det vil fortelle om fortvilelsen og om de dramatiske timene, men også om innsatsen som ble satt inn, hjelpen som kom og ressursene som fant hverandre. Det vil fortelle om modige redningsarbeidere, politi og helsepersonell, hunder og droner, sanitetsdamer, forsvaret og redningskorps, helikoptre og presse.
Såret i naturen vil minne oss om en kommune som ble hardt prøvet i disse dagene, og om en ordfører som fikk lengre og lengre skjeggstubber og bar innbyggernes smerte i sitt ansikt. Såret vil minne oss om de gode nabokommunene som trådte til, om det offentlige Norge som stilte opp, om alle ansatte og frivillige, om bæreposer med tøy og hundemat. Et sår i naturen som vil rope til oss og til fremtidige generasjoner om det vi har mistet, om dem som mistet alt de eide og om dem som mistet livet.
Det ytre såret i naturen er kanskje like svart og stort som det indre såret. Og kanskje går det ennå små-ras der dypt i ditt indre? Kanskje drømmer du og har bilder og inntrykk som ikke vil gå bort? Kanskje våkner du og tenker at dette bare er en vondt drøm? Kanskje er sorgen og tapet noen ganger nesten ikke til å holde ut, og tankene er svart som jord?
[ Biskop Atle Sommerfeldts preken under gudstjenesten i Gjerdrum kirke søndagen etter rasulykken ]
Hva nå?
Vi vet, av dyrekjøpt erfaring, at slike sår vil gro for de aller fleste. Men vi vet også at du som er rammet, må gå og bære på et arr resten av livet. Et arr som du om 10 – 15 år kan kjenne på, og da kjenne lengselen etter han eller hun som du ikke fikk tilbake. Du vil savne det du mistet, og alt det ikke ble noe av. Du vil sørge over huset ditt som er borte, fylt med levd liv og minner. Der hadde du fotoalbum eller en PC full av bilder, bøkene fra førsteklasse, bunad, ting fra den gangen ungene var små eller arvestykker som er blitt tatt var på gjennom generasjoner.
Hva nå? Ropet er stilnet og blitt til klage og savn. Hva nå? Nå skal du leve videre! Du skal leve videre, med sorg og med sår. Du skal leve videre med tapet av dem du var glad i. Du skal leve videre der alt du eide og hadde kanskje må skaffes på nytt. Du skal leve videre med takknemlighet over at du lever, og i visshet om at livet er skjørt og derfor dyrebart. Du skal leve, preget og merket for resten av livet.
Å vandre i nytt terreng
Til våren vil det komme grønne nye skudd der nede i raset. Hestehov og bringebærkratt. Du skal kanskje plante vårplanter på en grav for første gang? Du skal ut å kjøpe nye sommersko. Du skal vaksineres. Livet har en tendens til å gå videre, selv om det kan være mye tungt å bære på. Og så er det symbolsk at vi samles til sorg i kirken, i dette gamle huset som peker oppover når så mange andre ting peker nedover. Sammen skal vi sørge, og sammen skal vi gå ut herfra og begynne på nytt.
«En røst roper i ødemarken». I tiden som kommer, vil du måtte vandre i et nytt terreng. Mye er annerledes, og du har kanskje aldri vært i et slikt landskap før, i sorgens landskap. Der er det bakker og svinger du nå ikke vet om og kjenner til. Kanskje blir børa ekstra tung? For det som er skjedd vekker gamle vonde minner også. Kanskje vil du måtte gå ut i skogen og rope litt for deg selv, i fortvilelse og frustrasjon? Og om vi andre hører det, så vet vi at dette er bare en fra Ask som er ute og roper i ødemarken.
[ Første skoledag i Gjerdrum: – Mange har ikke hatt sånne følelser før ]
Gud er der når vi roper
I min etymologiske ordbok, på side 896, står det at ordet «Gud» har kommet til oss fra indoeuropeisk og betyr «det anropte». Ordet «Gud» betyr altså «den vi roper på». Det synes jeg er fint og dypt meningsfullt. Gud er den vi roper på i vår nød, den vi roper på når det ikke er noen andre som hører, og den vi roper på i angst og fortvilelse.
I tiden som kommer, vil du måtte vandre i et nytt terreng. Mye er annerledes, og du har kanskje aldri vært i et slikt landskap før, i sorgens landskap.
— Torbjørn Olsen
I slutten av evangelieteksten til denne søndagen, lyder en ny røst. Han vi roper på, Gud, roper også ned til oss. «Og det lød en røst fra himmelen», skriver Markus, «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» I teksten er det en bekreftelse på hvem Jesus er, der han står med døperen Johannes i Jordanelva og skal innlede sin offentlige virksomhet. Han er «Guds elskede sønn», forteller stemmen, Gud selv.
I dag og i dagene som kommer er det du som trenger å høre dette. Det er du som trenger røsten fra oven i ditt indre, og kjenne på følelsen av at du er trygg og ivaretatt. Det er du som trenger å høre og erfare at du er elsket, til trøst og til styrke. Du er Guds elskede barn, sett og bekreftet, i sorgen og fortvilelsen, i håpet og i den nye fremtiden som du og hele bygda nå må skape sammen.
Du er elsket!
Røsten som roper i ødemarken, får et tilsvar: Du er elsket!
Det løfter deg ikke over og ut av det vonde, men gir styrke til å tåle det. Det beskytter deg ikke for flere av livets slag, men gir deg mot til å stå i det, en horisont å navigere etter og et løfte om et evig håp til slutt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!
[ Biskop om Gjerdrum-skredet: – Det som rammer oss kan ikke viske ut Guds lys ]