Verdidebatt

Problematisk norsk tilnærming til teologi

NORMATIVITET. Hvilke erfaringer som er avgjørende for oss vil hele tiden være gjenstand for diskusjon. Dersom dette ikke diskuteres, vil ikke teologien hjelpe mennesker til å leve gode liv.

Teologi er forankret i, og knyttet til erfaring. Leser vi Jesaja 6, innledningen til Lukasevangeliet, eller starten på 1. Johannes’ brev, viser alle tekstene oss det. Men mye norsk teologi har tradisjonelt operert med en motsetning mellom normative elementer på den ene siden, og mer empiriske, deskriptive elementer som er forankret i erfaring, på den andre siden. Det har skapt en oppfatning av at normative elementer eksisterer relativt uavhengig av erfaring. Det har også forsterket skillet mellom teologi og annen kunnskap.

Både feministteologi og frigjøringsteologi har gjort det tydelig at tekstene ikke kan forstås som normative i seg selv, men alltid må forstås som normative i forhold til den brukskontekst de har

—  Jan-Olav Henriksen

Det er ikke lenge siden jeg hørte denne oppfatningen uttrykt i en påstand som at «Teologien (les: det normative) er uforanderlig, selv om erfaringene varierer.» Med en slik oppfatning skapes det en grunnleggende konflikt mellom erfaring og normativitet. Men det er en svært problematisk tilnærming. Den legger nemlig opp til at man kan ignorere de konsekvenser bruk av teologi får i ulike kontekster. Dermed mister vi en viktig mulighet for å vurdere teologi kritisk. Teologi kan nemlig ikke bare handle om å forstå tekster, men må også tematisere hvordan tekstene brukes.

Utvikling i humaniora

Ulike former for kontekstuell teologi har bidratt til denne innsikten. Både feministteologi og frigjøringsteologi har gjort det tydelig at tekstene ikke kan forstås som normative i seg selv, men alltid må forstås som normative i forhold til den brukskontekst de har – og at de derfor også kan brukes på ulike måter i forhold til denne konteksten.

En slik forståelse av teologi som avhengig av, og ikke isolert fra sin brukskontekst, svarer til utviklingen i humaniora generelt mot mer samfunnsvitenskapelige tilnærminger. Den blir tydelig i hvordan debatter om orientalisme, imperialisme og rasisme har slått gjennom og preger fag som tidligere har vært tekstbaserte. Ved å tematisere den sosiale realiteten og de personlige erfaringene som mennesker har i ulike kontekster, er forståelsen av hvordan normative elementer spiller inn i det som tradisjonelt har vært humanistiske fag, blitt sterkt utvidet. Dette har ført til at det som før ble oppfattet som udiskutable kategorier for faglig forståelse, ikke lenger blir oppfattet som nøytralt eller uskyldig.

Hva gjør normativ teologi?

For teologiens vedkommende har det ført til at man ikke lenger kan videreføre tradisjonelle oppfatninger av hva som gjelder som normativt uten å spørre kritisk om de overleverte normene tjener gode hensikter, eller om de uttrykker bestemte gruppers interesser på bekostning av andres.

Dette reiser spørsmålet: Hva gjør normativ teologi? Ikke; hva er normativ teologi, men hva som blir konsekvensene av de normative standpunkter vi baserer oss på i forhold til den konteksten vil bruker dem i. Spørsmålet kan ikke besvares uten at vi ser på samspillet mellom teologi og erfaringskontekst. Det medfører imidlertid at det normative ikke kan bestemmes uavhengig av konteksten. Eller sagt på en annen måte: Teologi kan ikke eksistere og utfoldes uavhengig av, uinformert av, eller uten å ta hensyn til den erfaringskontekst den eksisterer innenfor. Derfor kan ikke forkynnelsen ignorere det, dersom den for eksempel bidrar til å holde mennesker fast i situasjoner preget av krenkelser og undertrykkelse.

Fra 1. person til 3. person

Erfaringselementet er betydningsfullt for å arbeide ansvarlig med teologi. Men det innebærer ikke at erfaringen alene kan gjøres til norm. Erfaringer er mangfoldige og ulike, og slett ikke mulig å sammenfatte slik at en persons erfaring kan normere noe som helst. Men mangfoldet av erfaringer skaper behov for å a) identifisere hvilke erfaringer som inneholder avgjørende ting som det er grunn til å ta hensyn til i måten man uttrykker en religiøs tradisjon på, og som dermed, b) kan gi grunnlag for å formulere normative posisjoner som også er informert av det erfaringer forteller oss. Hvilke erfaringer som er avgjørende, og hvorfor de er det, vil hele tiden være gjenstand for diskusjon og forhandling. Dersom dette ikke diskuteres, vil ikke teologi hjelpe mennesker til å leve gode og sanne liv. Poenget er uansett at erfaringer alene og isolert sett ikke kan gjøres normative. De må vurderes og fortolkes med basis i hva man ellers har av tilgjengelig kunnskap.

Dersom erfaring skal gjøres normativt virkekraftig, må den kunne omformuleres fra 1. person til 3. person, slik at den fremstår som påstander alle kan forholde seg til som potensielt gyldige for flere, og som grunnlag for allmenn kunnskap om det de handler om. Et utsagn formulert i første person (entall eller flertall) kan ikke uten videre gjøre krav på å være gyldig som uttrykk for et saksforhold (3 person) som alle bør forholde seg til gjennom praksiser som skal gjelde som normative. Men det kan gi grunnlag for diskusjon, og bør ikke overses, fordi erfaringer er avgjørende for hvordan mennesker oppfatter hva som er betydningsfullt i kristen tro.

Svake og utsatte grupper

For at erfaringer skal være grunnlag for normative slutninger, kreves det en langt mer omfattende kommunikativ forhandling enn det å konstatere at noen har erfart noe på den ene eller den andre måten. Vi kan selvsagt ta til etterretning en persons påstand om sin egen erfaring som autentisk og troverdig uten at dette må være tilsvarende gyldig for hvordan vi skal forstå og vurdere enhver annens erfaring. Men ikke alle erfaringer kan gi grunnlag for påstander som skal oppfattes som normative for alle. Men vi bør særlig være oppmerksomme på erfaringer som handler om lidelse hos svake og utsatte grupper, om undertrykkelse eller marginalisering, og erfaringer som åpner for frigjøring fra bindinger og mulighet for nytt liv – slik vi f.eks. ser i ulike former for tilgivelsespraksis.

Med andre ord: Alle erfaringer er relevante for kristen tro, – men en erfaring er ikke i seg selv normativ. Men enhver erfaring gir grunnlag for en påstand, som kan stilles i relasjon til det vi anser som sentralt i kristen tro. Det er påstander, og ikke erfaringer, som kan vurderes, gis tilslutning til eller kritiseres. Dynamikken mellom ulike erfaringskontekster og påstander skaper et dynamisk forhold til teologiens normative innhold, der vi hele tiden må bevege oss mellom 1. og 3. person-perspektiver når det gjelder hva vi skal ta hensyn til og la gjelde som normativt.

Det normative arbeidet som kreves av teologisk arbeid generelt, må derfor gjøres igjen og igjen. Bare slik kan vi utvikle normative posisjoner som er best mulig begrunnet i forhold til de situasjoner vi står overfor både i forkynnelse, sjelesorg og i andre sammenhenger. Det finnes ingen kontekstløs normativitet. Vi kan ikke etablere noe «God’s eye view» - og derfor må vi også leve med risikoen for å være feilbarlige, og være villig til å lære både av andres erfaringer og av våre egne feil.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!


Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt