Verdidebatt

Ny lov, nye muligheter

TROSLOV. Det har tatt mange år å få den nye trossamfunnsloven på plass. Vårt håp for det nye året er at ønsket om å sanke stemmer i en intens valgkamp ikke resulterer i en omkamp om den nye loven.

Det er flere gode grunner til å feire det nye året. Ikke bare fordi 2020 var særdeles krevende, men også fordi det er flere ting å se fram til i 2021. Vaksiner er naturligvis én ting, men vi i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, så vel som tros- og livssynssektoren generelt, ser også fram til at den nye trossamfunnsloven trer i kraft.

Håp om at loven gir stabilitet

Det norske tros- og livssynslandskapet endrer seg. Og det går ganske fort. Vi må helt tilbake til den protestantiske reformasjonen i Norge, for å finne raskere endringer. Da lov om trudomssamfunn og ymist anna kom i 1969 var «hele» Norge, med unntak av 3-4 prosent av befolkningen, medlemmer av Den norske kirke. I 2020 er antallet medlemmer i Den norske kirke under 70 prosent og vi har fått et historisk mangfold av både tros- og livssynssamfunn, så vel som et voksende antall tilhørighetsløse. En annen vesentlig endring er at den norske staten ikke lenger har noen offentlig religion.

Staten forplikter seg til å legge til rette for at alle borgere åpent skal kunne dyrke sin tro, eller sitt livssyn, fra vugge til grav, også i det offentlige rom.

—  Ingrid Rosendorf Joys

Det sier seg selv at en ny lov var påkrevd. Det er ikke gitt at den nye loven vil vare like lenge som lovene den erstatter, men det er grunn til å håpe at den vil gi stabilitet og forutsigbarhet i tros- og livssynssektoren i flere år framover. Likebehandlingsprinsippet er ivaretatt på en kurant måte, blant annet ved beregning av tilskudd. Vel så viktig er det at prinsippet om det livssynsåpne samfunnet er knesatt i den nye loven. Det vil si at staten forplikter seg til å legge til rette for at alle borgere åpent skal kunne dyrke sin tro, eller sitt livssyn, fra vugge til grav, også i det offentlige rom.

Ingen selvfølge å bli anerkjent

Det er en brutal erkjennelse, men det er ikke gitt at en stat skal bry seg om tros- og livssynsminoriteters ve og vel. Ser vi oss rundt i verden er det rikelig med eksempler på at minoriteter diskrimineres av myndighetene, i flere tilfeller blir de aktivt forfulgt. Favorittisme er meget utbredt.

Norske tros- og livssynssamfunn er klar over hvor heldige vi er her i Norge. En velregulert tros- og livssynssektor, med klare krav til tros- og livssynssamfunnene, og gjensidige forpliktelser mellom dem og myndighetene, gir en ro og trygghet som minoriteter i mange andre land kan misunne oss. Denne stabiliteten gjør det mulig for dem å yte tilbake, både ved å ivareta sin egen menighets ulike behov, men også ved å stille opp for samfunnet for øvrig. Under covid 19-pandemien har norske tros- og livssynssamfunn bidratt på mange måter. Blant annet ved å spre viktig smitteverninformasjon på ulike språk, dele ut mat til fattige og eldre, og holde moralen oppe og motvirke ensomhet.

Skal bli sett, ikke overvåket

De tette båndene mellom tros- og livssynssektoren og myndighetene gir også andre fordeler. Det kan oppstå ukultur i menigheter, som i andre typer organisasjoner. Større innsyn og tilsyn i tros- og livssynsmiljøene er derfor positivt og noe sektoren ønsker velkommen. Den nye loven legger til rette for det, med skjerpede rapporteringskrav i forbindelse med tilskudd.

Den norske modellen sørger for at tros- og livssynssamfunnene blir sett, snarere enn overvåket, hørt og lyttet til, snarere enn avlyttet eller avhørt.

—  Ingrid Rosendorf Joys

Det er jo ikke noe typisk norsk ved ønsket om tilsyn med minoriteter, men den norske modellen sørger for at tros- og livssynssamfunnene blir sett, snarere enn overvåket, hørt og lyttet til, snarere enn avlyttet eller avhørt. Det bygger tillit og følelsen av å bli inkludert og respektert øker fellesskapsfølelsen og styrker samholdet i samfunnet vårt. Det er samfunnsøkonomisk klokt. Norge er en kulturnasjon ivaretar og verner om variasjoner av uttrykk og minnekultur også fra tros og livssynssamfunn. Det må ikke overskygges av integrerings- eller identitetspolitikk.

Må ikke bli omkamp om loven

Det har tatt mange år å få den nye trossamfunnsloven på plass. Nå ser vi i STL fram til å bruke den som fundament i vårt videre arbeid. Uheldigvis er heller ikke det noen selvfølge. Vi går inn i et valgår, og tros- og livssynsfeltet byr på mange muligheter for politikere til å markere seg i symbolsaker som genererer stor medieoppmerksomhet.

Vårt håp for det nye året er at ønsket om å sanke stemmer i en intens valgkamp ikke resulterer i en omkamp om trossamfunnsloven. De endringene vi har sett i tros- og livssynslandskapet siden 1969 lar seg ikke reversere, og vil bare fortsette. Stabilitet i tros- og livssynssektoren er viktig for stabiliteten i hele samfunnet vårt.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt