Verdidebatt

Truende tanker på trykk

PUBLIKASJONER. Stadig flere organisasjoner lar sine blader bli redigert av uavhengige redaktører. Legmannsbevegelsens organer, med noen unntak, ligger langt bak denne utviklingen.

Det lekkert utstyrte kirkebladet St. Olav hadde en vakker og symboltung tegning av et juletre på forsiden av sitt fjerde nummer i 2020. En engel fløy forbi. Men juleromantikken dalte på side 52, der professor Werner Jeanrond på Teologisk Fakultet tok fatt i pave Frans’ ønske om å få en borgerlig partnerskapslov som kan verne homofile og skaffe dem en plass i familien. Professor Jeanrod sa i et intervju at det er på tide å korrigere kirkens «uholdbare morallære». Jeanrond er selv katolikk. Skal slikt trykkes i et katolsk blad?

menighetsblader

Den pensjonerte MF-professor Bernt Oftestad, som konverterte til katolisismen for 21 år siden, kaller innlegget propaganda for oppløsning av katolsk tro og lære. «Det er ikke kirkebladets oppgave.»

Bladet har den tidligere kulturjournalisten Hans Rossiné som ansvarlig redaktør, og han får støtte fra biskop Bernt Eidsvig som forsvarer at kirkebladet har trykket en kontroversiell mening. Han står selv som St. Olavs utgiver og forventer en selvstendig, men lojal redaktør. Det indrekatolske, med prekener og taler og kunngjøringer og siste nytt fra Vatikanet, kan han offentliggjøre på katolsk.no, et nettsted for de troende.

Se til Normisjon og Bymisjonen

Organisasjonsblader skal støtte arbeidet, øke oppmerksomheten og være oppbyggelig. Leserne forventer ikke et debattorgan. Det vanlige har vært at generalsekretæren er den ansvarlige redaktør og dermed garantist for troverdigheten. Da Indremisjonen i 1848 startet bladet «For fattig og rik» skulle det være til «oppbyggelig underholdning.

Jeg aner et etterslep av deres autoritære tradisjoner med ledere som kalte seg «høvdinger» og så det som en gudgitt oppgave for en leder å definere kallet.

—  Tomm Kristiansen

Det holdt fram til 2000. Da etablerte Normisjon, som Indremisjonen skiftet navn til, et nytt blad med navnet «Agenda 3.16». Der står det lite om Normisjons arbeid, men adskillig mer om kristne profiler og hva troens kvinner og menn tenker om livets utfordringer. Bladet går ikke av veien for å ta opp følsomme temaer. En journalist er ansvarlig redaktør, og generalsekretæren aner ikke hva neste utgave inneholder av reportasjer og meninger. De føler seg likevel trygge, for bladet er medlem av Fagpressen og forpliktet på at redaktøren lojalt skal redigere bladet etter dets formål; å være et kristent aktualitetsmagasin som skal «inspirere og utfordre til tro.» Om redaktøren ikke lojalt følger linjen, kan hun sies opp.

KIRKEBLAD: Den omdiskuterte artikkelen er på trykk i julenummeret av St. Olav kirkeblad. Til høyre: Hans Rossiné, en av redaktørene for kirkebladet.

Det var stundom nære på i bladet Vår Kirke, som Kirkens Bymisjon utga fram til 1982. Fra å være et oppbyggelig religiøst blad, endret Vår Kirke seg til å bli en kulturavis med blikk for internasjonalt engasjement, politikk og økumenikk. Den politiske profilen førte til konflikter med den konservative styreleder Kjell Bjartveit. Bladets profil ble dog reddet av generalsekretær Aage Müller-Nilssen som holdt hånda over redaksjonen.

Stadig flere organisasjoner lar sine blader bli redigert av selvstandige, uavhengige redaktører. Legmannsbevegelsens organer, med noen unntak, ligger langt bak denne utviklingen. Jeg aner et etterslep av deres autoritære tradisjoner med ledere som kalte seg «høvdinger» og så det som en gudgitt oppgave for en leder å definere kallet.

Hva gir troverdige publikasjoner?

Sjømannskirken har vært en av de minst kontrollerende og autoritære organisasjonene. Derfor vakte det undring og bekymring da Sjømannskirken i fjor fratok Inge Mørland hans posisjon som ansvarlig redaktør for det velredigerte bladet HJEM. I en uryddig og ydmykende prosess innsatte den nye generalsekretæren Jeffrey Huseby seg selv. Styreleder Jørn-Henning Theis sa at bladet skulle «fremme organisasjonen, ikke å drive kritisk journalistikk». Huseby gjorde det enda klarere: Bladet HJEM skal drive en «riktig journalistikk». Det er slik redaktører i diktaturer og autoritære regimer formulerer seg.

En publikasjon som omtaler konflikter vil aldri bli troverdig så lenge det er dens leder som har ansvaret.

—  Tomm Kristiansen

Så skjer noe interessant. Huseby har delegert redaktøransvaret til sin kommunikasjonssjef og videre til «Teamleder Innhold». Var det ikke viktigere? Han har likevel full kontroll – vil en mellomleder våge å trykke en kontroversiell artikkel uten å konsultere generalsekretæren? Jeg tenker tilbake på striden i 2014 da Sjømannskirken avsatte sin generalsekretær Audun Myhre. HJEM skrev 19 sider om konflikten for å informere Sjømannskirkens abonnerende støttespillere. Tror noen at det hadde skjedd under en generalsekretær i redaktørstolen? En publikasjon som omtaler konflikter vil aldri bli troverdig så lenge det er dens leder som har ansvaret.

Ikke naive basardamer

Misjonsblader skal skape entusiasme, glade givere og lojale støttespillere. Men misjonsfolket består av velutdannede borgere som nøye følger sine organisasjoners indre konflikter og veivalg. De er ikke naive basardamer som nøyer seg med godværsreportasjer fra Madagaskar. Lojaliteten bygges ved kunnskap og innsikt. Og medlemmene er mindre engstelig for å lese om konflikter enn lederne.

Misjonsfolket er ikke naive basardamer som nøyer seg med godværsreportasjer fra Madagaskar.

—  Tomm Kristiansen

Så kan man se rundt: De mest spennende, fantasirike og engasjerende bladene er redigert av ansvarlige redaktører. For journalistikk er et fag som krever universitetsutdannelse. Det skjønner du om du legger de profesjonelt redigerte bladene ved siden av generalsekretærenes trykksaker. Deres tid er over, men det er en overgang å slippe journalistene fri. Og St. Olav har lært at leserne må vendes til en ny åpenhet. Bladet er trykket på papir, ikke hugget i stein.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt