Når feil folk heier

I NRK-programserien «Familiekokkene», hvor seks familier konkurrerer om å lage best mat, deltok Amy Mir sammen med sin mor og søster. Søstrene brukte hijab. Det fikk Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) til å skrive en artikkel med overskriften: «NRK fortsetter islamiseringen av Norge».

Resultatet ble over tusen kommentarer på Facebook og i artikkelens kommentarfelt. En del av kommentarene var temmelig hatske. Kvinnene beskyldes for å gå på NAV og for å ha sluttet seg til «den mest voldelige ideologien som finnes».

Men har Storhaug noe ansvar for hetsen? I sosiale medier ble hun utsatt for sterk kritikk rett før jul. Men er hun riktig adressat? Kan hun lastes for at noen av leserne hennes mangler folkeskikk?

[ Hengt ut av Hege Storhaug – tipset politiet om hatefulle ytringer ]

Ord betyr noe

Det første som bør sies er at ord er og blir noe annet enn handlinger. De fleste av oss vil mye heller utsettes for hets enn fysisk vold. Det er åpenbart at ytringsfriheten vil bli grundig begrenset hvis såkalt hatprat likestilles med (hatefulle) handlinger.

Men at ord er noe annet enn handlinger, betyr ikke at ord er uviktige. Og iblant kan veien være kort fra ville påstander på internett til kriminelle handlinger i virkeligheten. Et interessant eksempel er 28-åringen som i desember 2016 løsnet skudd i en pizzarestaurant i Washington D.C. fordi han trodde på en konspirasjonsteori om at ledende demokrater hadde barn som sexslaver der – og nå skulle han ordne opp.

Mer kjent i Norge er debatten etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det viste seg at terroristen var inspirert av den anonyme bloggeren Fjordman. Siden har debatten foregått om hva slags ansvar en inspirator har for den grufulle terroren som rammet uskyldig ungdom.

Fra ord til handling

Noe av svaret avhenger av avstanden fra de inspirerende ordene til handlingene som utføres. Ved starten av folkemordet i Rwanda i 1994 sørget avisen Kangura for å navngi hutuer for angivelig å samarbeide med tutsiopprørerne. Disse personene risikerte å bli fengslet eller drept. Under selve folkemordet leste radiostasjonen RTLM opp lister med navn. Den direkte konsekvensen ble drap. Slike eksempler gjør det vanskelig å ha som prinsipp at ord aldri bør kunne straffes.

Sammenhengen mellom Fjordmans ulike blogginnlegg og terroristens handlinger 22. juli er annerledes. Bloggeren har selv omtalt terroren som «den grufulle massakren». For et år siden, i forbindelse med NRK-serien 22. juli, klaget han over å indirekte bli «fremstilt nesten som inspirator for massemord» (Aftenposten 28/1 2020).

Det er lett å forstå Fjordmans protest, men det er også et faktum at han inspirerte terroristen. Dessuten var noen av tekstene hans temmelig ekstreme,

—  Espen Ottosen

Det er lett å forstå Fjordmans protest, men det er også et faktum at han inspirerte terroristen. Dessuten var noen av tekstene hans temmelig ekstreme. Fjordman mente at muslimer «må fjernes fullstendig og permanent fra alle vestlige land». Han så for seg at politikere i fremtiden ville bli straffet for å ha tillatt såkalt masseinnvandring. Må ikke den som skriver slikt offentlig være forberedt på at noen lesere ønsker å handle?

[ Bredt «ja» til at Storhaug mister statsstøtte ]

Storhaug synser om kvinnene

Hege Storhaug har overfor NRK avvist at hun har «ytret seg hatefullt overfor Amy og familien» (NRK 21/12). I en bloggartikkel som sjefen og samboeren hennes, Rita Karlsen, skrev samme dag, er påstanden at Storhaug bare kritiserte NRK for å promotere hijab.

Responsen fra Storhaug og Karlsen illustrerer debattens kompleksitet. Der Amy Mir ser en krystallklar sammenheng mellom hetsen som rammet henne og Storhaugs artikkel, forholder Storhaug seg snevert til egne ord. Og hun overser at hennes heiagjeng sprer hets (attpåtil på plattformer hun selv styrer).

Som såkalt konservativ kristen ønsker jeg virkelig ikke at ordene mine om abort, surrogati eller juridisk kjønn indirekte fører til at noen trakasseres eller angripes fysisk.

—  Espen Ottosen

Så er faktum at Storhaugs artikkel inneholdt mye mer enn bare en kritikk av NRK. l I realiteten utsettes søstrene Mir for et tydelig personangrep. Ved å hevde at hijab er et «totalitært plagg», og at NRK «islamiserer» Norge ved å slippe kvinnene til i et matprogram, mer enn antydes det at kvinnene er farlige islamister. Dessuten synser Storhaug i vei om at kvinnene neppe har «klart å tilegne seg en trygg nasjonal identitet her» og at de «kjenner seg antakelig verken hjemme i Pakistan eller Norge».

Saklighet, vennlighet og redelighet

Alle som mener noe offentlig – og på grunn av sosiale medier er det mange – bør veie sine ord. Ytringer kan faktisk skape hat. Som såkalt konservativ kristen ønsker jeg virkelig ikke at ordene mine om abort, surrogati eller juridisk kjønn indirekte fører til at noen trakasseres eller angripes fysisk. Derfor er saklighet, vennlighet og redelighet viktig. Det betyr imidlertid ikke å velge taushet når saklig argumentasjon stemples som «krenkende».

Mange av oss kan oppleve at feil folk heier. Da bør ønsket om å opptre anstendig gå foran begeistringen over å få støtte. Slik sett ville det vært bra om Hege Storhaug – og andre som enten misforstås eller er sleivete – oftere tok avstand fra hetsen som følger i kjølvannet av ordene deres.

[ Berit Aalborg: Ord som snikislamisering må adresseres tydeligere ]