Den 31. desember 1999 feiret russerne nyttårsaften i Den russiske føderasjonen. Bak lå et turbulent tiår. I oktober 1993 oppløste Russlands første president, Boris Jeltsin, det nye russiske parlamentet, Folkekongressen, som ble valgt i 1990. Dette skjedde ikke til fanfarer, men til skudd fra stridsvogner som stod utplassert på Kutuzovskij avenyen i Moskva sentrum. Russlands visepresident, Afghanistan-veteranen Aleksandr Rutskoj, og Kongressens formann, økonomen Ruslan Khasbulatov, ble hentet ut av den brennende bygningen av soldater.
Den 12. desember samme år, ble det holdt nye valg på en helt ny politisk struktur, bestående av to kamre – Statsdumaen og Føderasjonsrådet, og grunnloven ble formelt vedtatt ved folkeavstemning. Republikken balanserte på en knivsegg. 33 millioner stemte for den nye grunnloven, men 23, 5 millioner stemte mot, og bare 31 prosent av elektoratet avga stemme. Grunnloven ble forkastet i hele 17 føderasjonssubjekter.
Mannen som demonterte Sovjetunionen
Nostalgien etter tapt storhet preget det nye parlamentet. Nasjonalistpartiet Det liberal-demokratiske partiet ledet av rabulisten Vladimir Zjirinovskij, hadde truet de baltiske land med å blåse radioaktivt støv innover deres territorier, men fikk 23 prosent av stemmene gitt til politiske partier. Det reformerte kommunistpartiet, som Jeltsin hadde forsøkt å forby, holdt på sine kjernevelgere og fikk 12,4 prosent. Jeltsins reformpartier fant ikke sammen i en egen politisk blokk og utover 1990-tallet falt støtten til disse partiene som en stein.
Jeltsin hadde kommet til makten på en bølge av folkelige krav. Men først og fremst ble han kjent som mannen som demonterte Sovjetunionen.
— Geir Flikke
Jeltsin hadde kommet til makten på en bølge av folkelige krav: mer demokrati, mer selvstendighet, mer velstand. Men først og fremst ble han kjent som mannen som demonterte Sovjetunionen. Sentrifugalkreftene svekket maktsenteret i Moskva. Samfunnet falt raskt ned i en ukontrollerbar voldsspiral preget av kriminalitet, utbredt fattigdom, og en håpløs krig på eget territorium. Den 11. desember 1994 gikk utrente russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å gjenopprette konstitusjonell orden og hindre at republikken rev seg løs fra Den russiske føderasjonen. De russiske styrkene møtte sterk motstand. 70.000 soldater ble satt inn i februar 1995, og konflikten eskalerte. Da en våpenhvile ble inngått i august 1996 var et sted mellom 30.000 – 40.000 drept i det avisen Novaja gazeta i 2020 kalte «en fullstendig meningsløs krig».
[ Geir Ove Fonn: «Kan koronaen svekke 'tsar' Putin?» ]
Et uvanlig nyttår
Med dette bak seg kunne kanskje russerne håpe på en vanlig nyttårsaften. Det ble ikke det. Den 31. desember 1999 kom Jeltsin fram på skjermen for å holde sin siste, ustødige tale til det russiske folket. Bare i 1999 hadde presidenten sparket tre statsministere, og året før var den russiske statskassen bankerott.
Jeltsin virket preget og snøvlende: «Jeg har mange ganger hørt at Jeltsin vil klamre seg til makten – dette er tøv». Og han fortsatte: «jeg har alltid sagt at jeg ikke vil sette meg utover grunnloven og de grenser den setter [...] men nå har jeg fattet en annen beslutning. Jeg går av før tiden». Mot slutten av den korte talen falt Russlands president ned i noe som kunne minne om en dypt depressiv selvrefleksjon: «Jeg vil gjerne be om forlatelse», sa han: «jeg trodde vi kunne klare spranget til en lys fremtid i ett byks. Men vi beveget oss fremover ved å begå feil, ved å fatte ulykksalige beslutninger. Mange opplevde enorme rystelser i denne vanskelige tiden».
Umiddelbart etter holdt den ferske, nå nyutnevnte utøvende presidenten, Vladimir Putin, en fjernsynstale. Ordene falt på en mekanisk måte. Han titulerte russerne som medborgere og som rossijane (ikke en etnisk markør på russisk), annonserte at det ville bli holdt presidentvalg i mars 2000, lente seg deretter forover og sa: «Jeg kan love dere én ting: det vil ikke bli et eneste minutt med maktvakuum. Det har aldri vært et slikt vakuum, og det vil aldri oppstå et slikt vakuum». Deretter tok han på en langt mer resolutt mine: «Jeg vil gjerne advare alle på forhånd: ethvert forsøk på å trosse lov og orden, og å sette seg over grunnlovens bestemmelser, vil bli stanset med besluttsomhet og styrke».
En historisk hendelse?
Denne hendelsen kan i høyeste grad beskrives som historisk, ikke bare fordi den er historie. Dette er historien om det første maktskiftet i Den russiske føderasjonen, men spørsmålet forblir imidlertid: hvilken «historie» ble skrevet?
Russlands første demokratisk valgte president tolket hendelsen som et fredelig skifte av makt i tråd med grunnloven, og mange akademikere tolket det på samme vis. Statsviteren Thomas Remington skrev artikkelen «Putins agenda», der han konkluderte: «vi vet ennå ikke hvordan han vil bruke den makten han bygger opp rundt seg. [...] Det konstitusjonelle rammeverket Jeltsin overlot til landet kan imidlertid bidra til å bygge en sterk, men demokratisk stat».
Putin ble «formet av sin indre krets»
I ettertid er det imidlertid blitt kastet lange skygger over denne tolkningen. Nå er det vanligere å hevde at Jeltsin den 31. desember 1999 åpnet døren for at Russlands mektige folk fra sikkerhetsministeriene igjen skulle få kontroll på den politiske maktbasen i Russland.
Folk med FSB-bakgrunn og tidligere forbundsfeller fra tiden i St. Petersburg flokket seg om den nye presidenten.
— Geir Flikke
Som journalisten Catherine Belton skriver i boken Putin’s people (2020): Putin omtalte seg selv først som en midlertidig overgangsfigur, en som skulle opprettholde lov og orden. Men han fikk fort smaken på makt. Folk med FSB-bakgrunn og tidligere forbundsfeller fra tiden i St. Petersburg, da Putin hadde kontroll over utstedelsen av eksportlisenser til utlandet, flokket seg om den nye presidenten. Gradvis fikk de kontroll over den mest lukrative delen av Russlands økonomi – olje og gass-sektoren, deriblant gjennom å ta over YUKOS selskapet til Mikhail Khodorkovskij, og gjennom en rekke mindre transaksjoner som sikret kontroll over forsikringsselskapet Sogaz, et lite selskap, som i løpet av noen få år skulle mangedoble sin verdi og gjøre det mulig for Putins menn å overføre Gazproms enorme verdier til Bank Rossii, der Jurij Kovaltsjuk, en av Putins mest betrodde menn, sitter med kontrollen.
Putin ble «formet av sin indre krets», skriver Belton, og et gjensidig avhengighetsforhold utviklet seg. Den nye eliten fra sikkerhetsstrukturene fikk kontroll over restene av kapitalstrømmene fra Sovjetperioden, mens Putins høye popularitet beskyttet dem.
Ubestridelig kontroll på hjemmebane
I den vestlige konteksten handlet det primært om hvorvidt den nye presidenten ville gjennomføre reformer eller ikke. Fra 2000 og fremover brukte Putin sine vide fullmakter til å presse igjennom lover som tillot privatisering av land, innføring av flat inntektsskatt, og en rekke andre reformer som gjorde det aktuelt å innlemme Russland i G-7 konteksten: Russland fikk status som en av verdens fremste moderniserende industriland, og i 2006 var Russland vertskap for G-8 forumet. Det samme året fikk Europa imidlertid merke Russlands nye utenrikspolitiske virkemiddel: stans i gasseksport til Øst-Europa. Putins administrasjon ville gjøre Russland til en energisupermakt basert på landets enorme energiressurser. Tidlig i 2006 ble den gassen som gikk til europeiske markeder gjennom Ukraina stengt av. Et nytt gass-selskap så dagens lys, Rosukrenergo, og selskapet forvaltet store gassressurser på en måte som sikret tette bånd mellom ukrainske og russiske oligarker.
Det lå aldri i kortene at Vladimir Putin skulle innføre demokrati.
— Geir Flikke
Det lå aldri i kortene at Vladimir Putin skulle innføre demokrati. Staten skulle bygges opp og styrkes, den interne disiplinen gjeninnføres, og Russlands status som stormakt var aldri gjenstand for forhandling. Etter angrepet på barneskolen i Beslan i Syd-Ossetia i 2004 strammet Putin inn grepet. Frie valg av guvernører i Russland ble avskaffet, og Putin innførte det den russiske økonomen Sergej Aleksasjenko har kalt «presidentens filter» – retten til å utnevne lederne av Russlands regioner direkte.
Parallelt med dette ble blokken Forent Russland bygget opp, og ved Duma valget i 2007 hadde blokken tre fjerdedels flertall i Dumaen, eller et såkalt grunnlovsendrende flertall. Putins kontroll på hjemmebane syntes ubestridelig, og en periode med sterkere konfrontasjon med USA ble innledet. I en tale holdt på sikkerhetskonferansen i München i februar 2007 tok Putin et så hardt oppgjør med USA at det tyske vertskapet ble stilt i forlegenhet, og i april 2007 døde Boris Jeltsin, Russlands første president. Den hvithårete giganten fikk en ortodoks begravelse og en egen sørgedag, den 25. april 2007.
Putin for alltid?
Det finnes mange fortolkninger av maktovertakelsen i 1999. Den mest utbredte er at FSB-mannen Vladimir Putin avga et løfte til Jeltsin-familien om å sikre deres immunitet mot strafferettslig forfølgelse. Samtidig vektla han betydningen av å overholde grunnlovens bokstav. Den nye presidenten kunne ikke innføre lovens diktat, som det het, uten selv å underkaste seg grunnlovens begrensning: at en president maksimalt kunne styre i to sammenhengende perioder. Men ble Dmitrij Medvedev, som tiltrådte som president i 2008 et reelt alternativ til Putins fortsatte kontroll?
Lite tyder i ettertid på dette. Allerede i 2006 hadde Putins folk i presidentadministrasjonen omtalt Russlands som et «suverent demokrati», med trykk på ordet suverent, og den russiske statsviteren Vladimir Gel’man omtalte i 2015 Medvedev som Putins «resepsjonist». Medvedevs moderniseringspolitikk skapte sant nok en forventning om endring, som manifesterte seg i de store protestene på Sakharov avenyen og Bolotnaja plassen i 2011 og 2012, da det ble klart at Putin ville vende tilbake for en ny periode. I mellomtiden hadde Medvedev forlenget presidentens termin fra 4 til 6 år og dermed rullet ut en rød løper for en ny periode på 12 år. Den påtroppende parlamentsformannen Vjatjseslav Volodin uttalte i 2014 de ordene som vel skulle bli stående som resultatet av maktskiftet i 1999: «Putin, det er Russland. Uten Putin, intet Russland». Som Steven Lee Myers sa det i boken ved samme navn – Putin var blitt det nye Russlands Tsar.
[ Russisk politi med en rekke razziaer mot Jehovas vitner ]
Russland er ikke Vestens feil
Så kan man naturligvis spørre: hvordan gikk det slik? Historien vil neppe kunne gi oss entydige svar. En beskrivelse av fakta vil aldri kunne gi en fullstendig oversikt over hvilke kausalsammenhenger som er i virksomhet. At et lands fortid nærmest på forhånd forutbestemmer utviklingen, er en lettvint løsning.
Russere protesterer hyppigere enn før, og bekymringen for økonomien har senket terskelen for demonstrasjoner
— Geir Flikke
Begrepet politisk kultur kan fortelle oss mye om verdier og verdiskala, men lite om hvordan et politisk system festner seg. De som i dag finner en drivkraft i kampen om kontroll over Russlands ressurser og økonomi er nok de som kommer nærmest svaret: Putins menn har sikret seg betydelig kontroll over de verdier som falt under hammeren tidlig på 2000-tallet, men den økonomiske veksten i tiåret 2000–2010 har også kommet mange russere til gode. Tiåret 2010–2020 ser imidlertid annerledes ut. Russere protesterer hyppigere enn før, og bekymringen for økonomien har senket terskelen for demonstrasjoner. Frykten for et maktvakuum er skiftet ut med frykten for maktkonsentrasjon og tap av friheter. Samtidig krever moderniseringen av forsvaret og helseutfordringer betydelige investeringer. Jeltsins Russland er historie, men Putins Russland er ikke det samme.
Til syvende og sist må vi nok heller erkjenne at Russlands utvikling aldri har vært Vestens ansvar, og at Vesten vel egentlig ikke har vært aktiv i å forme Russland i sitt bilde. Det Russland som i dag finnes er formet av mannen som kom inn fra kulissene i året 1999. De fleste russere er klar over dette. Russland er ikke Vestens feil.
