Verdidebatt

«De brutale juledagene i Gaza: Det man fryktet var i ferd med å skje. En fullskala krig mellom Israel og Hamas.»

GAZAKRIGEN: Tredje juledag i 2008 kom alvorstunge meldinger fra Gazastripen. Det man fryktet var i ferd med å skje. En fullskala krig mellom Israel og Hamas.

Når starter en krig? Når de første bombene faller? Når man oppdager munningen på fiendens tunnel inn på eget territorium? Eller starter krigen når omverden får nyhetene fra krigsområdet?

For min manns del startet Gazakrigen i desember 2008, i et prøverom i Trondheim. Det var tredje juledag, hjemme på juleferie, han skulle sikkert bytte julegaver, da sjefen hans ringte med alvorstunge meldinger fra Gazastripen.

Det de hadde fryktet var i ferd med å skje. En fullskala krig mellom Israel og Hamas. For min egen del startet kanskje krigen kl. 1900 samme dag, da jeg og alle andre i de tusen romjulshjem, ble ønsket velkommen til Dagsrevyen, hvor «situasjonen i Midtøsten» var hovedsak.

Situasjonen nyhetsanker Atle Bjurstrøm refererte til, viste seg å være starten på Israels operasjon Cast Lead – støpt bly. Militæroperasjonen var den formelle starten på krigen, men her, som i andre tilfeller, var det en rekke store og små hendelser som gradvis skrudde opp temperaturen, til den kom stadig nærmere kokepunktet.

Marte Heian-Engdal

Gazas underliggende tilstand

Etter flere tiår med jødiske israelere bosatt på Gazastripen, hadde daværende statsminister Ariel Sharon i 2005 besluttet at alle de 17 bosetningene skulle evakueres. Avgjørelsen om evakuering var helt frakoblet spørsmålet om fredsforhandlinger og ga dermed ny næring til den interne palestinske maktkampen. Hamas feiret evakueringen som sin seier, og som tegn på at deres militære motstandskamp ga bedre resultater enn det rivaliserende Fatah-partiets forhandlingslinje. Hamas vant det påfølgende palestinske valget. Israel og det internasjonale samfunnet svarte på valgresultatet i 2006 med å isolere Hamas, og å isolere Gazastripen.

Hamas gravde et sinnrikt tunnelsystem. Penger, våpen og varer av ulikt slag fant sin vei inn, mens raketter ble skutt ut over Israel.

—  Marte Heian-Engdal

Deretter gikk det meste nedover for folk flest i Gaza. For selv om Sharon hadde trukket alle de israelske bosetningene og militærpostene ut, beholdt Israel full kontroll over grensene – til lands og til vanns, og i luftrommet over. Fra sommeren 2007 ble en omfattende israelsk blokade gjennomført. Verken varer eller folk slapp ut eller inn uten israelsk godkjennelse. Og sør på Gazastripen kontrollerte Egypt grenseovergangen med hard hånd. Mer enn 1,5 millioner palestinerne ble frarøvd muligheten til å leve frie, verdige liv.

Hamas gravde et sinnrikt tunnelsystem. Penger, våpen og varer av ulikt slag fant sin vei inn, mens raketter ble skutt ut over Israel. Israelere som bodde i grenseområdene måtte venne seg til å søke dekning hver gang «rød farge»-alarmen ble utløst av en innkommende rakett. Da det nærmet seg juletider i 2008, var Gazastripens underliggende tilstand allerede alvorlig.

Asymmetrisk kamp om fortellingen

Illevarslende tegn kom allerede i november. Internasjonale journalister, avhengige av israelsk godkjennelse for å kunne krysse grensen inn til Gazastripen, fikk ikke innreisetillatelsene de søkte. Så da de israelske luftangrepene begynte 27. desember, var det ikke en eneste internasjonal journalist til stede på bakken der bombene traff. Slik ble det internasjonale pressekorpset stående på sidelinjen, uten mulighet til å formidle krigsdramaet. Den eneste direkte tilgangen de hadde var på israelsk side. Ikke engang da israelsk høyesterett erklærte innreisenekten ulovlig i henhold til israelsk lov, endret de praksis.

Gilbert og Fosse

De palestinske journalistenes røster bar ikke til London, Paris, Oslo, eller Washington D.C. Deres nyhetsrapportering ble avfeid som farget, ensidig propaganda. Det velsmurte israelske mediemaskineriet var dessuten flere nummer større. Som selve krigen, var også kampen om fortellingen asymmetrisk.

Det ble i stedet de to norske legene Erik Fosse og Mads Gilbert som ble verdens vitner til hvordan krigen rammet. På årets siste dag reiste de to inn i Gaza by for å behandle og operere i solidaritet med palestinsk helsepersonell. Men en like viktig del av oppholdet ble å rapportere om hva de opplevde. Vel hjemme igjen ble Fosse og Gilbert hyllet med Fritt Ords honnørpris, for sine «enestående øyenvitneskildringer av sivilbefolkningens lidelser under bombingen av Gaza.»

Krigen var veldig langt unna

Jeg hadde flyttet til Jerusalem et halvt år tidligere. Min mann var utsendt medarbeider på det norske representasjonskontoret til de palestinske selvstyremyndighetene, og med på flyttelasset hadde vi en nyfødt baby, vår førstefødte sønn. Støpt bly var også «vår» første krig. Tilbake i Jerusalem jobbet de norske diplomatene med å skaffe oversikt over den stadig mer dramatiske situasjonen, rapportere hjem, se etter åpninger for konfliktdiplomati, men mest av alt, med å bistå rammede nordmenn i området. Flere titalls norsk-palestinere viste seg å være inne på Gazastripen, og arbeidet med evakueringen av disse brakte krigen nærmere. Mennesker fanget i denne krigen hadde plutselig direktenummer til min mann. Telefonen hans dirret.

Flere titalls norsk-palestinere viste seg å være inne på Gazastripen, og arbeidet med evakueringen av disse brakte krigen nærmere.

—  Marte Heian-Engdal

Sønnen vår var blitt et halvt år. Man teller jo måneder det første året, alt skjer så fort, alt er nytt. En ny oppdagelse, et triks, en tann, en vane. Søsteren min kom på besøk, og da vi skjønte hvor mye pappaen hans måtte jobbe, bestemte vi oss for å filme dagene med den lille. Mating, rulle fra mage til rygg, en trilletur i nabolaget. Lange sekvenser der det ikke skjer stort, men som vi syntes måtte festes til film. Det virket så viktig å få med seg. I ettertid har jeg blitt flau over å tenke på at mitt fokus i alt som skjedde var å filme sønnen min. Så smått. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg tror jeg ville la mannen min ta del i det som skjedde hjemme, i hverdagslykken. Sannheten var nok også at krigen var veldig langt unna. Også for oss som hadde en slags evakueringssentral på kjøkkenet, var krigen ganske fjern.

Små hint av krig

I filmene fra babybobla er alt sammenvevd. I et klipp danser jeg rundt med sønnen min, jeg elsker lyden av latteren hans, den er helt ny. Og det er nye ting hele tiden. Søsteren min filmer oss. Kanskje har vi pusset tennene hans for første gang den dagen, for med ett sier jeg: «Du har pusset tenner i dag», før jeg legger til, «og det er krig i Gaza.»

Slår det meg da at å planlegge to timer fram i tid, er en luksus forbehold oss utenfor marerittet?

—  Marte Heian-Engdal

På halvtårsdagen kjøper jeg en gammel, gigantisk gyngehest på et loppemarked. Hva skal en liten baby med en gyngehest? Ingenting. Videoen sveiper fra gyngehesten i bagasjerommet, via min sønn i bilstolen i baksetet og fram til meg i forsetet. «De har kommet ut», sier jeg, henvendt til min venninne bak rattet. Sammen har vi etablert et slags familiekollektiv mens våre ektefeller jobber på spreng. Nå har de akkurat hjulpet sju nordmenn i trygghet ut av Gaza. Rekker vi å lage middag før de kommer seg tilbake til Jerusalem? Ja, vi tror vi rekker det, det kommer da til å ta minst to timer før de er hjemme? Vi kan spise middag sammen. Slår det meg da at å planlegge to timer fram i tid, er en luksus forbehold oss utenfor marerittet? Antageligvis ikke. Jeg er i min boble.

Nabolag i tusen knas

Først etter 22 dager med død og ødeleggelse kom en langvarig våpenhvile på plass, 18. januar 2009. 19. januar, dagen før Barack Obama inntok et historisk presidentembete i USA, slapp journalistene endelig inn. NRKs Sidsel Wold har beskrevet hvordan hun vantro forsøkte å ta inn omfanget av ødeleggelsene da hun kom til nord-Gaza. Alt var jevnet med jorden. Nabolag i tusen knas. Som pepperkakehus etter at hammeren har gjort sitt.

Gazakrigen

Støpt bly tok rundt 1400 palestinske liv, og 13 israelske. Flere tusen, nesten alle palestinere, ble skadd. Omtrent 300 palestinske barn var blant de drepte. De enorme sivile tapene reiste en viktig og vanskelig debatt om proporsjonalitetsprinsippet i krigføring og om avskrekking som militærstrategi. Hvor hardt må du slå, før motstanderen din ikke våger å prøve igjen? Én kritikk rettet mot Israels avskrekkingsstrategi er at den aldri vil lykkes i å løse de grunnleggende politiske problemene som konfliktene består av.

Umulig å bli kvitt alt «ugresset»

I Israel avfeies slike innvendinger med at situasjonen ikke kan sammenlignes med andre konflikter mellom stater. Israelske ledere har ingen illusjoner om at de skal kunne fjerne Hamas helt, derfor konsentrerer de seg om å svekke organisasjonen nok til at den aldri kan utgjøre noen eksistensiell trussel mot staten. Taktikken omtales som å «klippe gresset». Siden det er umulig å bli kvitt alt «ugresset» med roten, så er det beste man kan gjøre, å klippe det jevnlig.

Bunkermentaliteten må sees i sammenheng med jødenes lange historie som er et forfulgt folk.

—  Marte Heian-Engdal

I Dagsrevyens den 27. desember og i de påfølgende 21 dagene gjentok israelske talspersoner og diplomater at dette var en nødvendig krig. At det ikke finnes noe alternativ til krig er en israelsk kjenningsmelodi like gammel som staten selv. Israel har bygget en nasjonal, kollektiv forståelse for hvorfor staten har vært i krig siden dag én: den har ikke noe valg. Denne felleskapsfortellingen er nøkkelen til å forstå det som ofte blir beskrevet som det israelske samfunnets «bunkermentalitet».

Bunkermentaliteten må igjen sees i sammenheng med jødenes lange historie som er et forfulgt folk. Konflikten med palestinerne blir på denne måten forenklet til å ikke være stort annet enn nok et kapittel i den mørke historien om antisemittisme. De politiske realitetene blir skjøvet vekk.

Det israelske forsvarets særstilling

Det var ikke bare for meg at den nære krigen var så fjern. I Jerusalem trillet jeg barnevognen omkring uten å se antydning til at landet var i krig. Det var ingen protester i gatene, ingen sinte demonstrasjoner utenfor statsministerboligen. Snarere var det solid støtte for krigen i den israelske opinionen. Bunkermentalitet. Jeg husker dette som krevende og fremmedgjørende. Hvorfor var det ingen som kritiserte det? Hvordan var dette ikke samtaleemne på hvert hjørne, hvert kafébord?

Mine spørsmål og meninger ble raskt avfeid som skandinavisk naivisme. Det var vanskelige å føle seg hjemme. Samtidig, jeg ble nysgjerrig på hvorfor det var sånn. Hva var det med Israel og israelerne som gjorde at de tenkte og handlet slik de gjorde? Det trigget spørsmål som drev meg stadig dypere inn i den israelske historien, i samfunnet og politikken.

Israel 1967

Israel er en nasjon, sies det, hvis innbyggere er «soldater på 11 måneders perm». Den allmenne verneplikten sveiser folk sammen der det ellers er mye intern strid om hva staten er, og skal være. Siden 1948 har det israelske forsvaret (IDF) vært det fremste verktøyet for nasjonsbygging. I en stat som ellers plages av en stadig dypere mistillit til de folkevalgte, til de politiske partiene, regjeringen, høyesterett og media, står IDF i en særstilling. Med tillitstall som de andre institusjonene bare kan drømme om. Og det kan antakelig være med på å forklare den sterke oppslutningen om krigføringen i Gaza.

Når slutter en krig?

Når slutter egentlig en krig? Når våpnene hviler? Ved en politisk avtale? Når vi andre slutter å se i den retningen? Min sønns tenner brøt frem mens denne krigen raste. Innen han begynte i første klasse, hadde krigen blusset opp to ganger til. Militæroperasjonene Pillar of Defence i 2012 og Protective Edge i 2014 raserte og ødela det som fra før av var i skrøpelig forfatning. Heller enn å bygge og utvikle, må det gjenoppbygges. Ett skritt fram og to tilbake. En brutal krigsdans.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt