Julebudskapet fra Afghanistan

Twittermeldingen som Muska Dastageer, en ung afghansk kvinne med solid bakgrunn for sine meninger, sendte ut på julaften i år kunne leses som et nødrop:

«I det familier kommer sammen i kveld vil afghanere befinne seg langt borte fra, frykte for, og sørge over sine kjære, slik de har gjort de siste fire tiårene. Mens tusener av hender utenfra fortsetter å leke med livene våre, så vil jeg be jeg om fred i landene deres, og be om de kan være så snille å la oss leve i fred også.»

Dastageers juletweet gjorde inntrykk på meg. Jeg mener at den afghanske konflikten har lokale røtter, og at løsningen må være afghansk. Men spørsmålene tvinger seg frem. Ville konflikten hatt et slikt omfang uten ekstern innblanding? Har afghanere fått sjansen til å forhandle fred på egne premisser? Det ubehagelige svaret på spørsmålene er nei.

Julen 1979: Sovjet går til krig

Sovjetunionen intervenerte i Afghanistan for å redde et kommunistregime som gjennom sin ekstreme vold mot befolkningen var i ferd med å mislykkes. I april 1978 hadde det afghanske kommunistpartiet tatt makten gjennom statskupp. For makthaverne i Moskva var det snakk om å redde kommuniststyret i et naboland, slik de hadde gjort det i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968.

Moskva ønsket en kommunisme med et mer humant ansikt. Intervensjonen tok mange liv og drev millioner på flukt.

—  Kristian Berg Harpviken

Sovjetiske spesialstyrker drepte den sittende afghanske presidenten den 27. desember 1979. Store militærstyrker fulgte på. Moskva ønsket en kommunisme med et mer humant ansikt. Intervensjonen tok mange liv og drev millioner på flukt. Mange afghanere opplevde dette som en okkupasjon og en opptrapping av krigen.

De internasjonale reaksjonene var sterke, og ble snart omsatt i direkte støtte til en gryende afghansk motstandsbevegelse. Støtten forente islamske og vestlige stater, den forente politiske krefter fra venstre til høyre. I Norge var demonstrasjonene spontane romjulen 1979. Strateger i Washington så Afghanistan som en mulighet til å påføre Sovjetunionen banesår.

[ Gutar frå Afghanistan - dei som verda ikkje vil ha ]

Internasjonale krigere strømmer til

I Pakistan måtte flyktende afghanere registrere seg som medlem i et motstandsparti før de kunne få status som flyktninger. Syv motstandsgrupper fikk godkjentstempel. Disse grupperingene fikk en sentral rolle både i fordeling av støtte til flyktningene og i å formidle penger og våpen til kampen over grensen.

Etterhvert kom også de internasjonale krigerne fra andre muslimske land. Afghanistan ga treningsmuligheter. Penger og våpen til motstandsgruppene strømmet gjennom de samme kanalene. På slagmarken hadde fremmedkrigerne mindre betydning.

I 1989 trakk Sovjetunionen sine siste soldater ut av Afghanistan. Tre år senere, etter Sovjetunionens fall, gikk kommunistregimet i oppløsning. Fraksjoner fra regjeringen og sikkerhetsstyrkene smeltet sammen med de forskjellige motstandsgruppene. Kabul ble delt opp i etniske soner. Motstandsgruppene tok kontroll over hver sine ministerier.

Da en ny bevegelse, Taliban, så dagens lys høsten 1994, så var det mange som øynet håp en en annen fremtid.

—  Kristian Berg Harpviken

Motstandsheltene var snart i krig mot hverandre. Sivile ble mishandlet eller drept bare fordi de tilhørte feil folkegruppe. Utenfor hovedstaden var de forskjellige krigsherrene suverene i sine områder, der de trakasserte lokale innbyggere og truet til seg skatt fra veifarende. Da en ny bevegelse, Taliban (religiøse studenter – «de som søker sanning») så dagens lys høsten 1994, så var det mange som øynet håp en en annen fremtid.

[ Norge truer Afghanistan med bistandskutt ]

Opiumseksport og Taliban

På 1990-tallet var det landene i Afghanistans nabolag som dominerte. Resten av verden var mer opptatt av det som skjedde på Balkan, i Rwanda og andre steder. Forskjellige land i regionen støttet opp om hver sine grupper. Akkurat som i dag, så var årsakene til deres engasjement i Afghanistan ikke først og fremst Afghanistan-relaterte. Pakistan, for eksempel, som står fremst i rekken av land som har spilt en destruktiv rolle i Afghanistan, er primært drevet av forholdet til India.

På 1990-tallet var det bare tre ting som vakte interesse for Afghanistan. Det ene var opiumseksporten, som bare økte i omfang. Det andre var menneskerettighetssituasjonen, spesielt situasjonen for kvinner, under et stadig mer repressivt Taliban. Det tredje var Talibans allianse med den internasjonale terrororganisasjonen Al-Qaida, etablert av 1980-tallets fremmedkrigere. Disse tre spørsmålene sto i fokus da FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot Taliban i 1999. Isolasjonen av Taliban var nærmest total.

Med Al-Qaidas angrep i New York of Washington den 11. september 2001 sto Afghanistan igjen i sentrum for verdens oppmerksomhet. Alliansen mellom det det radikale, internasjonalt orienterte terrornettverket Al-Qaeda, og det langt mer tradisjonalistiske og Afghanistan-fokuserte Taliban på mange måter naturstridig, drevet frem av nødvendighet.

[ 26.000 barn er drept eller skadd i Afghanistan siden 2005 ]

USA invaderer Afghanistan

Alliansen skulle koste Taliban dyrt. Forsøkene på å kontrollere Al Qaedas aktivitet mislyktes. USA holdt Taliban direkte ansvarlig for angrepene 11. september, og så Al Qaeda og Taliban som samme sak. En snau måned senere startet den USA-ledete intervensjonen. Talibans folk innså raskt at slaget var tapt og trakk seg tilbake. Allerede ved inngangen til desember var en ny overgangsadministrasjon på plass.

Den nye adminstrasjonen var basert på den gamle generasjonen krigsherrer, i sin tid drevet på defensiven av Taliban. Dermed ble et undertrykkende regime byttet ut med et annet. Den internasjonale krigføringen tiltok i intensitet, spesielt i områder der Taliban hadde stått sterkt, og konsekvensene for sivilbefolkningen var store. Sakte men sikkert klarte klarte Taliban-ledelsen å bygge opp igjen en militær organisasjon, godt hjulpet av en upopulær internasjonal krigføring, men også støtte fra Pakistan og andre.

Trump mener at nok er nok

For drøye to år siden bestemte President Trump seg for at nok er nok. USA innledet forhandlinger med Taliban, mot den afghanske regjeringens vilje. I februar i år underskrev partene en avtale. USA skal trekke seg ut militært, Taliban lover ikke å huse internasjonale terrorister. Grunnlaget er lagt for direkte forhandlinger mellom Taliban og den afghanske regjeringen. Etter mange og lange runder har man nylig klart å enes om regelboka som skal ligge til grunn for forhandlingene. Akkurat nå er det pause i samtalene.

Talibans posisjon er styrket gjennom avtalen med USA. Regjeringen ønsker våpenhvile, Taliban ønsker å snakke og krige samtidig.

—  Kristian Berg Harpviken

Samtidig er USAs styrker på vei ut, og alt tyder på at påtroppende president Joe Biden vil videreføre uttrekkingen. Talibans posisjon er styrket gjennom avtalen med USA. Regjeringen ønsker våpenhvile, Taliban ønsker å snakke og krige samtidig. Avstanden mellom partene er stor, og begge vil måtte inngå smertefulle kompromisser for å få bevegelse. En fredsprosess må få tid, og internasjonale aktører må utvise tålmodighet.

[ Fredshåpet brast, volden trappes opp i Afghanistan ]

Kan vi øyne et håp neste jul?

De siste årene har Afghanistan krevd flere liv enn noen annen konflikt i verden. Akkurat nå ser vi en ny bølge av terrorangrep. En rekke aktivister og journalister har blitt regelrett avrettet, diskusjonen om hvem som står bak er høylytt. Frykten for at krigen skal rulle videre, for at lidelsene bare skal tilta i styrke, er stor.

Håpet er at 2021 blir et år der volden avtar, der partene gradvis nærmer seg hverandre. Kanskje vi neste romjul kan øyne håp for et Afghanistan hvor konflikter løses, ikke med våpenmakt, men gjennom politisk dialog.

[ Knut Vollebæk: «Det blir ikke varig fred i Afghanistan uten kvinnene» ]