Verdidebatt

Utallige hadde sett folk drukne, uten å kunne hjelpe

TSUNAMI: Det som møtte meg i Indonesia julen 2004 var ingen kontinuerlig katastrofe. Det var ingen krig med stadig nye skadde. Tsunamien slo til i løpet av få timer, så trakk havet seg tilbake og etterlot fortvilelse, kaos og død.

Den floppende duren fra helikopteret trengte så vidt gjennom øreklokkene. Jeg hørte av og til pilotene som snakket. Helikopteret beveget seg raskt. Under oss så vi kysten av Aceh-provinsen i Indonesia. Det var få dager etter at tsunamien hadde rammet området.

Det så ut som om deler av kysten hadde blitt radert ut av en stor stålbørste. Fiskerlandsbyene var totalt utslettet. Vi kunne se de små firkantene som hadde utgjort grunnmuren i de utallige husene som ikke fantes lenger. Ingen mennesker var å se. Veiene var forsvunnet, og en av broene var revet bort og endte nå blindt i det rolige havet. Mangelen på liv var slående. Man kunne fornemme en taushet som overdøvet lyden fra helikopteret.

Vi nærmet oss byen Meulaboh. Størsteparten av den så ut som en slagmark, som om en kjempe hadde kastet fra seg tonnevis med vrakgods. Vi var ved jordskjelvets episenter.

Den mentale forberedelsen

Katastrofen rammet 2. juledag i 2004. Jeg var i Oslo da nyheten kom. Kort tid etter startet Leger Uten Grenser sitt medisinske hjelpearbeid og et team var raskt på plass. Jeg startet den mentale forberedelsen på å reise på et nytt oppdrag. Julen gled lenger og lenger bort og forsvant. På Ullevål sykehus, der jeg arbeidet på Akuttmedisinsk avdeling, forberedte vi mottak av mange norske skadde. Tsunamien hadde feid over flere feriesteder, og mange nordmenn var rammet. Nyttårsaften var jeg sammen med gode venner. Blant dem var et par som hadde vært i Thailand og selv blitt ofre for tsunamien. De hadde nettopp kommet hjem og var preget. Jeg hadde pakket klart for å reise.

Like før jeg reiste, gjorde jeg et intervju med NRK. På vei ut fra studio traff jeg Gunnar Stålseth, en alvorstynget biskop og sjelesørger. Vi vekslet noen ord om hvordan vi på hver vår måte kunne bidra med hjelp i denne katastrofen. To dager senere satt jeg i helikopteret på vei til Meulaboh.

En bølge som etterlot kaos, død og fortvilelse

Vi landet på en provisorisk fotballbane i utkanten av byen. Derfra gikk vi til fots gjennom de ødelagte bydelene. Brisen fra havet klarte ikke å fjerne likstanken. Det lå fortsatt døde kropper skjult i ruinene. Rundt omkring ble det brent bål. Båter hadde blitt fraktet langt inn i byen, biler var endevendt, store trailere hadde blitt ført med vannmassene, de spinkle husene var knust. Titusenvis hadde blitt drept, ingen visste hvor mange. Noen av de overlevende lette rundt i ruinene etter sine kjære, og etter eiendeler. En uvirkelighetsfølelse preget området og menneskene.

Sykehuset i byen ble også hardt rammet og ar nærmest ute av drift da vi kom. Rundt halvparten av de som jobbet der hadde blitt drept.

—  Morten Rostrup

Sykehuset i byen ble også hardt rammet og ar nærmest ute av drift da vi kom. Rundt halvparten av de som jobbet der hadde blitt drept. Flesteparten av de overlevende hadde mistet noen av sine kjære. Likevel hadde de ansatte de første to dagene kjempet desperat for å redde så mange liv som mulig. Hundrevis av lemlestede personer hadde blitt fraktet til akuttmottaket. Etter kort tid manglet de nødvendig utstyr. Legene jobbet kontinuerlig mens pasientene døde rundt dem. De første avgjørende 48 timene måtte det indonesiske helsepersonellet klare seg selv i de delvis ødelagte bygningene.

Da den store internasjonale hjelpeaksjonen ble lansert, og avanserte prestisjebelagte feltsykehus til millioner av kroner ble fløyet inn, var det meste for sent. De døde var døde, mens de som var igjen hadde overlevd fordi de hadde små skader. Dette var ingen pågående kontinuerlig katastrofe. Det var ingen krig med stadig nye skadde. Tsunamien slo til i løpet av få timer, så trakk havet seg tilbake og etterlot kaos, død og fortvilelse.

Overlevende følte skyld

Leger Uten Grenser satte opp mobile helseteam. Titusenvis hadde mistet sine hjem. Nå søkte de bolig hos familie og venner, eller fant midlertidig losji i skoler, moskeer eller offentlige bygninger. Disse menneskene hadde vår prioritet.

Jeg ble del av et team som bestod av en lege og to psykologer. Vi fant raskt ut at svært mange var preget av store traumer og at deres kroppslige symptomer var uttrykk for deres psykologiske tilstand. Min oppgave var å foreta en grundig somatisk undersøkelse av pasientene for å utelukke somatisk sykdom før de fikk psykologisk hjelp.

Traumene de hadde gjennomlevd var betydelig og sammensatte. Utallige hadde sett folk drukne eller bli drept på annen måte, uten å kunne hjelpe. En av mine pasienter hadde søkt tilflukt i et palmetre, hvor han gjennom flere timer hadde sett mennesker drive rundt i vannmassene for så å forsvinne. Han satt igjen med en sterk skyldfølelse. Mange av ofrene hadde selv kjempet for livet i timevis og følt en sterk dødsangst. De fleste hadde tapt sine hjem, sitt livsgrunnlag og alt de eide, og mange hadde også mistet sine nærmeste.

En far som mistet alt

Jeg husker spesielt en av mine pasienter. Vi fant ham i et lite rom som vi hadde tenkt å bruke til konsultasjoner. Han satt på gulvet apatisk. Ansiktet hadde typiske depressive trekk. Tolken og jeg brukte lang tid for å få ham i tale. Med sin kone i den ene armen og sin egen sønn i den andre, hadde han blitt ført bort av flodbølgen. Under kampen for å holde seg flytende i vannmassene, hadde han ikke klart å holde taket rundt kona. Hun hadde glidd fra ham og forsvunnet under noen trestammer som fløt i nærheten. Da han slo hodet bort i en flytende gjenstand, mistet han også grepet om sønnen på fem år.

Han fortalte at han ikke lenger kjente kroppen sin. Han følte en nummenhet i hele kroppen. Når han tok på beina sine, følte han ikke noe.

—  Morten Rostrup

Selv hadde han kjempet i en time for å holde seg flytende. Han hadde kommet under et bølgetak og følte en langsom kvelning, men som ved et under hadde han fått frigjort seg. Da vannmassene trakk seg tilbake og han igjen var på trygg grunn, hadde han mistet alt. Han følte han hadde sviktet som ektemann og far. Det var så vidt han klarte å stotre fram sin historie til tolken, men han gråt ikke. Han fortalte at han ikke lenger kjente kroppen sin. Han følte en nummenhet i hele kroppen. Når han tok på beina sine, følte han ikke noe.

Tusenvis av skjebner

Vi møtte mange med tilsvarende symptomer. Psykologene ga veiledning i selvmassasje. De måtte gjenopprette kontakt med sin egen kropp. Andre hadde brystsmerter, mageproblemer og tung pust. Jeg møtte hundrevis av pasienter disse dagene. Alle hadde behov for å prate med noen, men hvem kunne man snakke med? Hvis de gikk til noen andre for å fortelle om sine opplevelser, fikk de kanskje høre en tilsvarende historie, eller en som var enda mer alvorlig. Alle var rammet, og ingen var mottakelige for å høre om andres lidelse, når de led selv.

At de var sammen om lidelsen, gav likevel noe trøst. Flodbølgen hadde ikke gjort noen forskjell på folk, om de var fattige eller rike, eller om de hadde spesielle posisjoner i samfunnet. Religionen gav også et visst rasjonale for katastrofen, dette var Allahs vilje, og var faktisk en hjelp i den smertefulle bearbeidelsesprosessen.

Enorm mediedekning og pengeflom

Tsunamien var en katastrofe vi sjelden har sett maken til. Flodbølgens ødeleggende ferd ble vist igjen og igjen på alle TV-skjermer. Uskyldige mennesker som desperat kjempet for livet i vannmassene, preget nyhetene. Turister som ferierte i Thailand ble også rammet. Norske familier gjennomgikk der samme traumer som lokale innbyggere. Katastrofen ble svært nær. De ble vanskelig å distansere seg. Vi i Norge var også rammet. Siden tsunamien var en naturkatastrofe, var det heller ingen å klandre. Det var ikke en katastrofe forårsaket av kynisk politisk maktspill som vi har sett i ulike borgerkriger rundt om i verden.

Oppmerksomheten fra media var enorm. I løpet av seks uker fikk tsunamien større mediedekning enn krisene i Colombia, Nepal, Haiti, Tsjestjenia, Kongo, Vest-Afrika, Nord-Uganda, Sudan samt hiv/aidsepidemien og infeksjonssykdommer, til sammen hadde fått på et helt år.

Pengene strømmet inn til hjelpeorganisasjonene. Vi ble vitne til en nærmest overdrevet respons på katastrofen. Store organisasjoner satte opp feltsykehus i provinshovedstaden Banda Aceh. Noen av dem stod delvis tomme og representerte bortkastede penger. Et tysk feltsykehus hadde kun en pasient den første uken, mens et belgisk sykehus satte opp plakater for å tiltrekke seg pasienter. Mange av prosjektene var ikke fundert i reelle behov på stedet, men mer ut fra nødvendigheten av å vise handling og profilere organisasjonene selv. Budskapet var klart: Hjelpen nådde fram. At den kom alt for sent og ikke var adekvat, ble ikke inkludert i budskapet. Journalistene var heller ikke kritiske til sirkuset, - i frykt for å skade tilliten til annet hjelpearbeid.

Ba om pengestopp

For Leger Uten Grenser ble det raskt klart at behovet for akuttmedisinsk hjelp var begrenset i området. Med en ekstrem giverglede og en tilsvarende fare for å sitte igjen med millioner av øremerkede penger, bestemte Leger Uten Grenser seg for å erklære offentlig at vi ikke ønsket mer midler til denne katastrofen. Ut fra de beregningene som ble gjort, hadde vi allerede i løpet av den første uken fått tilstrekkelig til å dekke våre planlagte operasjoner.

De ville smi mens jernet var varmt, mens media dekket katastrofen og giverglede-epidemien tok dimensjoner vi aldri før har sett.

—  Morten Rostrup

Budskapet vårt kunne være vanskelig å selge. Mange andre hjelpeorganisasjoner, også medisinske, hadde pågående kampanjer for å samle inn penger. Få hadde imidlertid gjort tilstrekkelige behovsanalyser eller tenkt på hvordan pengene skulle benyttes. De ville smi mens jernet var varmt, mens media dekket katastrofen og giverglede-epidemien tok dimensjoner vi aldri før har sett. 13,5 milliarder dollar ble skaffet, hvorav 5,5 milliarder kom fra private givere. Det ble samlet inn rundt 7100 dollar per tsunamioffer. Til sammenlikning mottok ofrene for flomkatastrofen i Bangladesh i 2004 tre dollar per person.

Det er flott å se en så stor giverglede. Samtidig må organisasjonene som samler inn midler, skaffe seg en reell oversikt over behovene, og så må de klart redegjøre for hvordan pengene blir brukt. Dette gjelder selvsagt også Leger Uten Grenser.

Livet måtte bare fortsette

Leger Uten Grenser ble kritisert for sitt utspill av andre hjelpeorganisasjoner, men de fleste av våre givere viste likevel forståelse. De tillot at noen av pengene som ble samlet inn til tsunamien, kunne brukes til andre og mindre omtalte kriser.

Tilbake i Norge etter noen uker i Ache-provinsen, var det likevel ansiktene til noen av mine pasienter som jeg husker best. Møter med medmennesker som hadde gjennomlevd traumer vi umulig kan forestille oss, men også mennesker som viste tegn på at de så foran seg en vei videre. Livet måtte bare fortsette. Jeg har ikke vært tilbake til Aceh-provinsen siden tsuamien herjet, men jeg har mange ganger undret meg over hvordan mine pasienter har mestret livet etter at vi tok farvel.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt