Verdens første møte med Disney-prinsessen

Julefilmer er spekket med mirakler, fra romantiske omfavnelser i snødekte gater til avdøde kjære som vender tilbake på magisk vis. Det kan hevdes at 21. desember 1937 opplevde Walt Disney, et navn som gjerne forbindes med de familievennlige filmene så mange av oss samles rundt i denne tiden av året, et julemirakel selv.

Etter tre år med evinnelig kritikk fra både familiemedlemmer og folk i filmindustrien, samt et budsjett som var så stort at han ble nødt til å ta opp et personlig lån med huset som sikkerhet, var det tid for premieren på verdens første helaftens animasjonsfilm: Disneys Snehvit og de syv dvergene. Det som utspilte seg ved Carthay Circle Theater denne kvelden sent i desember kunne vært tatt rett ut av en film. Lyskastere lyste opp himmelen, limousiner stanset ved det røde teppet, og kjendisene som steg ut minglet med skuespillere utkledd som de syv dvergene og Disneys populære figurer Mikke, Minni og Donald. I kinovestibylen var det en utstilling med celluloid-ark fra filmen som viste fram animasjonskunsten, og en kopi av dvergenes hytte var blitt satt opp med tanke på fotografering. Heldigvis for Disney sto filmens mottakelse i stil med den prangende lanseringen. Publikum reagerte med stående applaus. Seks dager senere prydet Walt Disney og dvergene hans forsiden av tidsskriftet Time.

Hyllet som et mesterverk

Selv om det var Disney som serverte publikum Snehvit i denne flotte innpakningen, skulle den største gaven tilfalle ham. Et samlet kritikerkorps hyllet filmen som et mesterverk. Ikke bare var Snehvit verdens første helaftens animasjonsfilm, den var også svært avansert, både visuelt og teknisk. Filmen fikk ros for å bruke hele spekteret av filmteknikker som inntil da bare var blitt sett i realfilmer: kameraføring, zooming og nærbilder. Disney forsøkte å skape en realisme som overgikk det han hadde hittil klart i sine animerte kortfilmer. Rotoskopering ble brukt for å perfeksjonere enkelte av figurene, og animatørene gikk på kurs for å studere menneskers bevegelser og lære hvordan lys og skygge spilte på ulikt stoff i bevegelse.

Dessuten var Snehvit en blanding av Hollywoods egne tradisjoner og visuelle referanser til Shakespeare og europeisk kunst, som tysk ekspresjonistisk film og verkene til til Gustave Doré. Snehvit var angivelig basert på Janet Gaynor, mens dronningen skal ha fått ansiktstrekkene til Joan Crawford i en maske av kunstneren Władysław T. Benda; hennes ikoniske forvandling til den gamle kona er en tydelig referanse til Dr. Jekyll og Mr. Hyde (1931). I motsetning til brødrene Grimms ensartede gjeng med gruvearbeidere var Disneys dverger komiske skikkelser med individuelle personligheter, delvis basert på stilen til Hollywood-komikere som Charlie Chaplin, Helan og Halvan, Will Rogers, W.C. Fields og Harry Langdon.

«En betraktelig innovasjon av lerretet»

Denne blandingen av europeiske og amerikanske visuelle og kunstneriske uttrykk, realistiske menneskelige bevegelser og overdreven karikering, skulle bli Disney-filmenes kjennetegn. Og slik ble Disneys animerte utgave av brødrene Grimms eventyr om den unge, uskyldsrene prinsessen, den onde dronningen og syv underlige små gruvearbeidere, et prosjekt som en gang var blitt stemplet som «Disneys dårskap», den mest innbringende filmen i 1938.

Året etter var den blitt tidenes mest innbringende lydfilm. Under den ellevte Oscar-utdelingen overrakte ti år gamle Shirley Temple en spesialpris til Walt Disney: en oscarstatuett i vanlig størrelse sammen med syv miniatyrstatuetter på rad og rekke. Filmindustrien anerkjente Snehvit som «en betraktelig innovasjon for lerretet som har sjarmert millioner og åpnet helt nye muligheter for tegnefilmen.» Snehvits suksess var enorm, og konkurrerende studioer begynte å lage sine egne helaftens animasjonsfilmer. For Disney var dette startskuddet for en hel rekke eventyr-filmatiseringer som i dag er synonymt med studioets navn. I sentrum av disse eventyr-filmatiseringene finner vi en skikkelse som enten har blitt elsket som et symbol på ekte kjærlighet eller forhatt som selve legemliggjøringen av en undertrykkende patriarkalsk fantasi: Disney-prinsessen.

En romantisk fantasi

Disneys eventyrfilmer fortjener utvilsomt skarp kritikk for sine sexistiske preg. Disney-prinsesser er objekter som fanger blikket vårt, men som vi aldri får et dypere innblikk i. I disse fortellingene løftes feminin passivitet, uskyld og skjønnhet frem som dyder. Disney-prinsessene er moderlige og romantiske, men aldri lidenskapelige eller seksuelle. De synger og danser fornøyd mens de utfører huslige plikter og drømmer lengselsfullt om mennene som skal komplettere dem. Uansett hva slags personlighet hun har, er det største målet for en Disney-prinsesse å vinne en manns oppmerksomhet og hengivelse. Hans løfte om giftemål vil redde henne fra verdens farer. Ikke våg å tenke tanken at hun skal redde seg selv! Disney-prinsessen er altså en konsentrert utgave av den patriarkalske ideologien vi finner i de fleste Hollywood-filmer: Tingenes naturlige tilstand er det heteroseksuelle ekteskapet, og konservative kjønnsroller serveres som en romantisk fantasi for publikum.

Da sangeren Alicia Keys uttalte offentlig at hun ikke likte at hennes unge sønner så på Snehvit på grunn av filmens sexisme, tok mange Disney-fans det som en stor fornærmelse.

—  Kim Wilkins

Med tanke på handlingen og karakteriseringen i Snehvit skulle man tro at det på tross av filmens mange beundringsverdige sider, burde være ukontroversielt å hevde at denne klassikeren formidler slike klare sexistiske holdninger, spesielt i lys av vårt moderne perspektiv på kjønnsroller. Men da sangeren Alicia Keys uttalte offentlig at hun ikke likte at hennes unge sønner så på Snehvit på grunn av filmens sexisme, tok mange Disney-fans det som en stor fornærmelse. For å illustrere poenget sitt påpekte Keys at Snehvit blir en hushjelp med det samme hun kommer inn i dvergenes hytte: Hun lager mat og vasker og rydder for de syv mennene, mens de kommer fram en etter en for å beglo hennes skjønnhet.

Det skal innrømmes at motargumentene også hadde noe for seg: I filmen går Snehvit av fri vilje inn i hytta mens dvergene er på jobb, og hun gjør rent der inne fordi hun tror den tilhører noen barn som mangler moren sin. Snehvit inngår raskt en avtale med dvergene om at hun kan utføre disse huslige syslene i bytte mot kost og losji. Likevel er ikke det bekymringsverdige at hun er huslig i seg selv, men at Snehvit blir beskrevet gjennom disse handlingene, som om de er personlighetstrekk. De blir ikke presentert som et resultat av en avtale hun har inngått med dvergene, men som et spørsmål om moderlig instinkt. Vi ser det også ved den umiddelbare omsorgen hun viser disse mennene, som hun instruerer i hygiene som om de var småbarn, selv om de åpenbart er langt eldre enn henne, samtidig som de stirrer på hennes (angivelig 14 år gamle) ansikt med romantisk, ikke barnlig blikk. Fans viste en lignende vrede da Kristen Bell, selv en vaskeekte Disney-prinsesse, oppmuntret barna sine til å se på Snehvit med et kritisk blikk.

Disneys magiske kjærlighet

I et intervju med tidsskriftet Parents forklarte Bell at selv om hun ikke har forbudt Snehvit i heimen, stiller hun døtrene sine kritiske spørsmål om filmen, som: «Synes dere ikke det er merkelig at Snehvit ikke spurte den gamle heksa om hvorfor hun skulle spise eplet? Eller hvor hun fikk eplet fra? Jeg tar ikke imot mat fra en fremmed, ville dere gjort det? Synes dere ikke det er rart at prinsen kysser Snehvit uten å spørre om lov?» Den eneste innvendingen jeg har til slike spørsmål, er at de er ledende. Det er selvsagt ikke greit å kysse noen uten å be om lov. Det er seksuelt overgrep.

Filmens fans hevder at kysset bryter Snehvits forbannelse og vekker henne fra «sovedøden»; det er derfor tillatelig som et uttrykk for ekte kjærlighet, til tross for det faktum at en slik «kjærlighet» som oppstår helt ut av det blå ville gitt grunn til bekymring i alle andre sammenhenger. Hos Disney er ekte kjærlighet magisk og rettferdiggjør krenkelser av kroppslig autonomi. Selv om Bell ikke drar kritikken sin like langt som jeg gjør her, kunne hun kanskje like godt ha gjort det når vi ser på reaksjonene hun fikk. Den konservative kommentatoren Ben Shapiro twitret: «Ja vel, hvis Kristen Bell er ukomfortabel, må vi kanskje forkaste alle våre århundregamle eventyr.»

Selv om dette argumentet er ganske vanlig, avslører det en manglende kjennskap til eventyrene før de ble «disneyfisert». Disneys film er en bearbeiding av brødrene Grimms Schneewittchen, en fortelling om ei syv år gammel jente som kan måle seg i skjønnhet med den sjalu, morderiske og kannibalistiske nye kona til jentas far, som nylig er blitt enkemann. Grimm-brødrenes dronning prøver flere ganger å ta livet av Snehvit, og lykkes til slutt med et forgiftet eple. Snehvit blir ikke kurert med «kjærlighetens første kyss», men når en av kistebærerne snubler slik at en bit av det forgiftede eplet løsner i halsen hennes. Når hun våkner, erklærer hun og prinsen sin kjærlighet til hverandre, og dronningen blir dømt til å danse i rødglødende jernsko under bryllupsfesten, helt til hun segner om og dør. Kanskje Shapiros problem ikke er at Bell kritiserte et eventyr, men at hun stilte spørsmålstegn ved Disneys konservative kjønnsroller og deres plass i amerikansk kultur.

Se Snehvit med familien i jula

Selv om det i dagens kulturelle klima kan virke som at det å stille spørsmålstegn ved noe, er det samme som å forkaste det, vil jeg foreslå at vi ser litt annerledes på disse diskusjonene. Det er tross alt fremdeles mange som elsker Disneys Snehvit. Den var blant de første 25 filmene som ble utvalgt til å bevares i USAs nasjonale filmregister, og the American Film Institute kåret den til en av de 100 beste amerikanske filmene gjennom alle tider.

Jeg er ikke i tvil om at Snehvit er en imponerende kunstnerisk prestasjon, eller at filmen fortsatt har betydelig innflytelse på amerikansk kultur i dag. Men denne hyllesten og innflytelsen gjør det bare enda viktigere at vi diskuterer den. Så sett deg gjerne ned med familien og se på Snehvit og de syv dvergene denne jula. Bli imponert over de praktfulle tegningene, der de veksler mellom det gotiske og det idylliske. Nyt dvergenes mange rare påfunn. Kanskje du vil prøve å gjette hvilke komikere de er basert på. Men snakk om filmen også! Spør, som Maria Tatar gjør det, hvorfor filmen «uavbrutt polariserer forestillingen om det feminine ved å skildre en morderisk sjalu og avskrekkende ond kvinne på den ene siden, og en uskyldig, søt jente som er kjempeflink til å stelle hjemme på den andre.» Spør hvorfor Snehvit, i likhet med Edgar Allen Poes Annabel Lee og så mange andre unge kvinner i litteratur, film og fjernsyn, er så smertelig mye vakrere død enn levende. Populærkulturen kan tross alt både nytes og diskuteres.

Til norsk ved Andreas Kristiansen