«Julen er selve høytiden for fråtsing. Salget av medisiner mot halsbrann pleier å øke i desember»

«Vi lever på det mest ironiske tidspunktet i historien», sa Nobel-vinneren i sin tale. «Perioder fylt med fet mat og mye alkohol kan føre til halsbrann eller sure oppstøt» leser jeg i pakningsvedlegget til en medisin. Pillene lindrer smerte og ubehag forårsaket av «store, sene og fete måltider» står det. Pakningsvedlegget må være absurd lesning for alle de som ikke har nok å spise. En medisin for oss som spiser for mye!

Fråtsingens høytid

Da Nobels fredspris ble delt ut til Verdens matvareprogram 10. desember valgte lederen i sin tale å snakke om en annen pandemi enn den vi har vært mest opptatt av i året som har gått; sultens pandemi. Ironisk i en tid hvor verdens økonomiske rikdom aldri har vært større, sa David Beasley da han mottok prisen.

Og julen er selve høytiden for fråtsing. Jeg kontakter Vitus-kjeden som forteller meg at salget av medisiner mot halsbrann pleier å øke i desember. Men fordi julen er tid for fråtsing, er den også høytid for veldedighet. Julefortellingene er fulle av historier om fattig og rik –skillet mellom de to blir tydelig nettopp på denne tiden av året. Piken med fyrstikkene står ute på gata og fryser ihjel, mens de besteborgerlige sitter inne med surret svinestek.

Plutselig dukket helt nye grupper opp på overnattingssentrene, de var håndverkere fra Øst-Europa som leier bolig i et gråsonemarked hvor du blir kastet på hodet ut hvis du ikke betaler hver natt

—  Anne Håskoll-Haugen

Kampen om tomflaskene

De fleste som sulter er langt unna. Men ikke alle. Denne høsten har jeg jobbet med en sak om hvordan det er å være hjemløs i Norge under pandemien. Det korte svaret er at det har ikke vært noe særlig. For mens land som Belgia, Storbritannia og Tyskland innlosjerte hjemløse på hoteller og airbnb-leiligheter, ble matserveringer til de fattigste i Norge stengt. Plutselig dukket helt nye grupper opp på overnattingssentrene, de var håndverkere fra Øst-Europa som leier bolig i et gråsonemarked hvor du blir kastet på hodet ut hvis du ikke betaler hver natt. Og de som kom, var sultne, skikkelige sultne. Det hadde de aldri opplevd på sentrene før. Kampen om tomflaskene hardnet til – det er mindre flasker og flere som må ut å samle. Noen er nå nede i en inntekt på 30 kroner dagen.

Er det mulig å nyte julen i en verden med så store forskjeller? Det krever en enorm evne til å sjalte ut verdens elendighet for å greie det. En viktig egenskap, hvis ikke ville livet blitt uutholdelig – men har vi blitt litt for flinke til det? De gamle romerske keisernes hadde spise- og drikkeorgier, og når de ikke hadde plass til mer, skulle de ta et brekkmiddel og få tømt magesekken slik at en kunne fortsette spisingen», sier Wikipedia. Jeg synes tyggepillene som selges for å lindre «store, sene og fete måltider» minner litt for mye om det samme.

Tiggerkopp, magasiner og skopusseutstyr

Det er lett å føle seg hjelpeløs når lederen for Verdens matvareprogram i nobeltalen snakker om at ytterligere 270 millioner mennesker – like mange som det bor i hele Vest-Europa – er på vei mot et liv i sult på grunn av koronapandemien. Men det du kan gjøre er å hjelpe de du ser på gata med tiggerkopp og magasiner og skopusseutstyr. – Det hjelper ikke, vil mange fortelle deg. Ikke på årsakene til fattigdommen, nei. Men det hjelper dem å se at du er et menneske, og det vil hjelpe deg å være et. Da slutter vi å være usynlige for hverandre. Du ser dem, de ser deg. Og slik blir vi alle mindre fattige.

Og som Sturla Stålsett sa en gang jeg intervjuet ham for mange år siden: «Vi skal gi fordi vi har fått. Alt som er viktig i våre liv har vi fått. Det handler like mye om å dele, som det handler om å gi.» Jeg har aldri glemt akkurat den setningen. Og husk ingen kan spise sympatien din alene – det må penger i den koppen for få seg et måltid.

[ Mat på bordet er ingen selvfølge. I Sør-Madagaskar har det ikke regnet på mange år ]