Verdidebatt

En julefortelling fra en kirkeasylant

DEPORTASJON: En dag i desember vil for alltid vekke svært gode og veldig vonde minner om mitt Norge.

Dryssende snø ønsker desember måned velkommen. Alle venter på å feire jul mer koronarestriksjoner. Foreldrene mine og jeg har det tungt her i dette lille rommet i Finnsnes kirke, hvor vi lengter etter et liv i frihet.

Et julespill og et brev fra UNE

Uansett hvor mange ganger julemåneden kommer glemmer jeg aldri 12. desember 2012. Da spilte jeg for første gang rollen som Maria i julespillet i Finnsnes kirke. Jeg var stolt over å ha spilt den eneste brune Maria. Alle de andre skuespillerne var hvite i huden.

Mer enn hundre barn fra forskjellige barnehager kom og besøkte oss. Etter at julespillet var over spiste vi lunsj og fikk jeg en klem av alle. Det var så tilfredstillende. Så gikk jeg til mottaket for å hente posten.

Brevet fra UNE med endelig avslag om opphold kom også denne dagen, 12. desember 2012. Jeg dro hjem og fortalte foreldrene mine om det og vi snakket med advokaten vår. Han sa at han skulle anke til tingretten. Som et resultat av dette, klarte ikke foreldrene mine og jeg klart å spise ordentlig, og det ble vanskelig å få sove.

Deportert fra Norge

Neste dag ble ikke som en vanlig torsdag. Mellom klokken fire og fem på morgenen banket noen på døren. Pappa åpnet, men han var ikke forberedt på hva som ville møte ham.

Seks politifolk sto utenfor. De presenterte seg og sa på både norsk og engelsk: «Dere har mistet tillatelsen til å bli i Norge og vi deporterer dere i dag». De tok fra oss telefoner og PC. Vi gråt og ba om å få lov til å snakke med advokaten vår og vennene våre, men de nektet. De sa: «Pakk noen klær og ta med litt mat». Vi tre klarte ikke å spise noe, vi drakk bare vann. Vi klarte ikke engang å snakke med hverandre. Minuttene gikk med til gråt. Alle tre ble plassert i en stor bil sammen og kjørt til Bardufoss flyplass.

Politifolkene kom i sivil, men de bar våpen under jakka. De oppførte seg vennlig - men gråt, frustrasjon, nervøsitet og stress var det eneste som grep oss i denne stunden. Vi, som hadde rømt fra en forferdelig krig og som hadde tatt tilflukt her.

Minnet om krigen på Sri Lanka

Da vi kom til Gardermoen, ble vi kjørt til et slags fengsel i Oslo. Stemningen da vi kom inn der var fryktelig. Synet av de høye gjerdene med piggtråd på toppen rundt oss var skremmende. Inne ble vi undersøkt hver for oss. Vi måtte ta av oss klærne. Det var så pinlig. Det minnet meg om det vi opplevde på Sri Lanka.

Etterpå fikk vi lov til å snakke med advokaten i telefonen i en time. Han jobbet hardt for å stoppe utsendelsen. Vi tre ble låst inne i et rom der det var to køyesenger med ingenting annet enn puter og dyner. Vi ble overvåket hele tiden. Den torsdagskvelden minner om dagene da vi opplevde den siste kampen om Sri Lanka. En tragisk dag med frykt for framtida, en kamp med Gud, med gråt og rop til Herren og frykt for å dø.

Dramatikk på flyet

Etter frokost og en liten luftetur, fikk vi beskjed om å være klare til å hentes. En politibetjent ville komme å hente oss, og kjøre oss til flyplassen på Gardermoen. Etter å ha hørt dette forsvant det siste håpet om få bli i Norge. På flyplassen ble vi satt på et rom. Noen minutter senere ble vi tatt med til gaten. Vi gikk på flyet. Politibetjenten returnerte mobilen og PC-en vår til oss.

Vi maktet ikke annet enn å gråte. Nå dreide tankene seg om hvordan vi ville bli arrestert og mishandlet på flyplassen på Sri Lanka. Ingen av oss var i stand til å trøste hverandre. Alle på flyet stirret på oss. De forsto ikke hvorfor vi gråt og hva som skjedde med oss.

Jeg spurte meg selv om og om igjen hvorfor vi som hadde overlevd krigen og kommet oss til Norge, og så skulle det ende slik?

—  Dilani Collin Johnson

Så slo jeg på mobilen og snakket med advokaten vår. Han sa: «Det er kommet et pålegg fra retten om å stoppe deportasjonen av dere. Dere kan ikke dra tilbake til Sri Lanka. Gå av umiddelbart». Akkurat da kom flyvertinnen og stoppet meg, før advokaten fikk snakket ferdig. Hun sa: «Du har ikke lov å snakke i telefonen.» Hvordan kunne jeg forklare dem? At dette var en kamp om livet mitt. Jeg løp fremover i flyet. Der sto en annen flyvertinne som stoppet meg igjen før jeg fikk forklare meg. Hun sa til meg i en litt hard tone: «Gå og sett deg ned.» Ingen ville høre. Jeg vendte meg til piloten og prøvde å fortelle ham hva advokaten sa. Men nei igjen. «Vi har ikke fått noen informasjon om dette», sa han med høy stemme og et stramt ansikt: «Gå og sett deg ned».

Så ble det kunngjort at flyet var i ferd med å ta av. Det er over. Det var det! Alt håp var borte. Vi tre ble stille i den største frykt for hvordan vi skulle møte døden. Jeg spurte meg selv om og om igjen hvorfor vi som hadde overlevd krigen og kommet oss til Norge, og så skulle det ende slik?

Svarte Gud på min bønn?

Flyet startet, hjulene snurret, vi beveget oss raskt fremover. Brått stoppet flyet og snudde. Alle ble redde - hva skjedde? Folk var nervøse. «Hva er galt? Er det noe galt med flyet?» spurte de. Kunngjøringen kom: «Flyet vil bli forsinket med noen minutter». Deretter ble vi tre bedt om å komme til utgangsdøren.

Var dette et mirakel? Eller svarte Gud på min bønn? Eller var det en flink advokat? Jeg stiller fortsatt Herren igjen og igjen spørsmålet om hvorfor det skjedde. I det øyeblikket kom vi alle tre tilbake til livet. Vi ble møtt av den samme politimannen inne. Denne gangen med et smilende ansikt. «Velkommen tilbake til Norge», sa han. Vi bodde en natt på Refstad mottak, så møtte advokaten i Bergen før vi dro tilbake til Finnsnes.

Kirken stoler på oss, men ikke UNE

Etter å ha tilbrakt seks år i kirkeasyl, sitter jeg igjen med mange spørsmål og forventninger om framtiden. Kirken stoler på oss. Folk rundt meg stoler på oss. Men UNE er de eneste som ikke stoler på oss. Dette plager oss hele tida.

Hver jul får jeg mange gaver fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, men jeg har til nå ikke opplevd å legge de gavene under juletreet i mitt hjem. Jeg venter på at lyset skal tennes i livet mitt.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt