Det har vært en spennende og inspirerende utvikling i Bibelforskningen siden vi studerte teologi på 1970-tallet. Ikke minst gjelder dette Johannesevangeliet, et skrift som mange opp gjennom århundrene har framhevet som spesielt verdifullt. For eksempel hevdet Luther i sin fortale til Det nye testamente på tysk (1522) at Johannesevangeliet og 1. Johannesbrev, sammen med et utvalg av Paulusbrevene, var skrifter som «viser deg Kristus og lærer deg alt som er nødvendig og velsignet for deg å kunne».
På 1980-tallet kom den narrative vendingen der både Johannesevangeliet og flere av de andre bibelske skriftene ble lest med litteraturvitenskapelige briller. Og nå de siste 20 årene har forskere begynt å lese Johannesevangeliet i lys av gresk dramatradisjon. Også nyere kunnskap fra psykologi og samfunnsfag bidrar til å kaste lys over mange sider ved dette skriftet som skildrer menneskelige erfaringer og hvordan gudstro er integrert i hverdagslivets gleder og sorger.
[ Helga Samset leste Bibelen høyt: – Stakkars den som er bokstavtro ]
Johannesevangeliet som drama
Johannesevangeliet består ikke bare av 21 kapitler, men av over 50 enkeltscener der Jesus møter en rekke nye personer. Det skjer noe nytt i alle disse scenene. De framstår derfor hver for seg som viktige, og samtidig bidrar de til den helhetlige handlingen i Johannesevangeliet, noe vi utdyper nærmer i boken Begynnelser (Efrem).
Det ble en aha-opplevelse for oss da vi begynte å betrakte Johannesevangeliet som drama og «se for oss» scenene som berettes. De er visuelt beskrevet, nesten som om det er gitt sceneanvisninger for karakterer i et drama. Det gjelder helt fra første scene som Jesus er med i, der han pekes ut som Guds utsending av Døperen Johannes og snakker med de to som ble hans første disipler. Andre eksempler er bryllupet med vinunderet i Kana, samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen ved Jakobsbrønnen eller mellom Jesus og Nikodemus en sen nattetime. Scenene der Jesus aksjonerte mot templet, diskuterte heftig med de skriftlærde, helbredet syke, ga brød til sultne, gikk på vannet eller ropte sin døde venn Lasarus tilbake til livet er eksempler på scener med typiske dramatrekk. Det samme gjelder fotvaskingen, møtet med soldater som skulle ta ham til fange, forhøret hos Pilatus, korsfestelsen, gravleggingen og ikke minst møtet med Maria Magdalena i hagen ved den tomme graven.
Jesus i en gresk tragedie
Greske tragedier, som var en litterær sjanger som preget antikken i århundrene før Kristus, har noen typiske trekk som vi finner igjen i Johannesevangeliet. For det første er det karakterene (rollepersonene) som driver handlingen framover. Det er lite bruk av en fortellerstemme. Denne kommer kun inn for å forklare eller oppklare mulige misforståelser, ikke for å fortelle hendelsen. Her er Johannesevangeliet ganske annerledes enn de andre evangeliene som gjør bruk av en mye mer tilstedeværende forteller. Et godt eksempel er om vi sammenligner beretningen om Jesus dåp (Joh 1.32-34; Mk 1,9-11).
Handlingen i en gresk tragedie er gjerne knyttet til en konge eller mektig person som går til grunne fordi han ikke blir anerkjent av sine egne medborgere.
— Lars J. Danbolt og Øystein Wang
For det andre er handlingen i en gresk tragedie gjerne knyttet til en konge eller mektig person som går til grunne fordi han ikke blir anerkjent av sine egne medborgere. Men noen ser tegnene som viser hans egentlige identitet, og det fører til at hans storhet blir synlig og ære gjenopprettes. Slik er det også i Johannesevangeliet der den ytre handlingen om Jesus fører til fornedrelse og en krenkende henrettelse. Men den fortolkende indre fortellingen som ligger i skriftet handler om opphøyelse. Altså at i den krenkede finnes Gud.
Johannesevangeliet er opptatt av at tilskuerne skal se tegnene i det som skjer gjennom handlingene. Dette sies eksplisitt etter flere av undrene Jesus gjør for å vise tilskuerne at dette miraklet peker mot å vise Jesu storhet som Guds utsending. Samtidig vises det hvordan noen ikke forsto tegnene og derfor ikke gjenkjente Jesu sanne identitet, noe som er et element vi også finner i greske tragedier.
Johannesevangeliet inkluderer leseren
For det tredje har drama en tydeligere inkludering av tilskuerne. Mellom karakterene, deltagerne i de ulike scenene, skjer det enormt mange interessante ting. Men det er også en dynamikk mellom scene og sal, altså mellom de mange hendelsene og leserne eller tilskuerne. Tilskuerne gis informasjon om hva stykket handler om allerede i den innledende prologen, og senere kommer fortelleren fram her og der med forklaringer. Det gjør at tilskuerne får oversikt og kan sette enkeltscener i sammenheng med helheten.
For det fjerde er drama opptatt av steder der ting skjer. Johannesevangeliet forteller gjennomgående hvor de ulike hendelsene er. Det er ved Jordan, i Kana, ved Betesda dam, ved Jakobsbrønnen, i Betania, på Tempelplassen osv. Dette er et typisk dramaelement som bidrar til å gjøre scenene i Johannesevangeliet spesifikke og ikke generelle. Dette er selvsagt ikke unaturlig i et skrift som handler om at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss», som det sies i prologen. Samtidig bidrar dette til å gi menneskene identitet og tilhørighet gjennom det som skjer på disse stedene.
Typisk for Johannesevangeliet er at folk ikke oppfordres til oppbrudd fra sine steder, familier eller arbeid. Tvert imot redefineres menneskenes steder til også å være Guds steder.
[ Apostelen Matteus var ikke kristen Apostelen Matteus var ikke kristen ]
Teksten lyser ekstra sterkt i juletiden
Det har i de siste par tiårene kommet en del nydannende litteratur om Johannesevangeliet som drama. For oss har det vært en øyeåpner. Det er en spennende øvelse å gjøre seg selv til tilskuer. Det kan igjen føre til at man også blir deltager i sitt eget hverdagsliv, får fornyet forholdet til sine egne steder, de menneskene som bor der – og kan hende også til Gud.
Første juledag skal vi igjen høre prologen fra Johannesevangeliet bli lest som prekentekst. Dette er ikke bare en juletekst, men en poetisk framstilling av hele Jesu virke, der vi som tilhørere får status som deltagere i det store dramaet som skjer alle dager når våre steder blir Guds steder. Fordi Ordet tar bolig iblant oss. Men teksten lyser ekstra sterkt i juletiden, fordi julens mysterium er mer enn noen dager oppunder nyttår, det er noe som skjer hele tiden – i tiden.
Det er bare å la seg inspirere.
[ I Johannes sitt juleevangelium er det ikke fortellingen om Jesu fødsel som er viktigst ]