Bedre helsehjelp til papirløse

For fjerde gang siden 2009 har det blitt fremmet forslag i Stortinget om helsehjelp til papirløse migranter. Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er tatt inn i norsk rett. Denne krever blant annet at stater skal skape vilkår som trygger alle legebehandling og pleie under sykdom.

Retten til å oppsøke og få helsehjelp er grunnleggende. Når en pandemi herjer, blir det spesielt viktig. Staten kan ikke delegere dette ansvaret til profesjonsgrupper og enkeltindivider.

Dagens praksis

Forskrift om helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, fastslår at papirløse barn, gravide og barselkvinner har tilnærmet samme rettigheter som norske borgere. Alle har rett til øyeblikkelig hjelp og «nødvendig helsehjelp som ikke kan vente». Det gis helsehjelp etter smittevernloven. Personer som er psykisk ustabile og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har rett til psykisk helsevern. Hovedregelen er at pasienten må betale for tjenestene selv.

FNs komité som følger opp konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fremhever spesielt i sin skriftlige kommentar til konvensjonen at «helsefasiliteter, varer og tjenester må være tilgjengelige for alle, i særdeleshet de mest sårbare og marginaliserte gruppene i befolkningen, både i loven og i virkeligheten, uten diskriminering (…). Vi mener at dagens forskrift ikke ivaretar alles rett til helsehjelp i henhold til konvensjonen.

Hvem er de – og hvor mange?

NOAS anslår at det finnes mellom 5000 og 10.000 personer uten lovlig opphold i landet. Disse er blant annet personer som har fått avslag på asylsøknad, men ikke har reist ut. Her er en viktig undergruppe de ureturnerbare, de i limbo. Andre er personer som har oversittet visum, bostedsløse EU/EØS-borgere, personer utsatt for menneskehandel og personer som søker arbeid uten arbeidstillatelse.

Verre under pandemien

En spørreundersøkelse fra Legeforeningens menneskerettighetsutvalg til landets kommuneoverleger sommeren 2020, viser stor geografisk variasjon i antallet papirløse og hvordan denne gruppen blir ivaretatt av helsetjenesten. Det frivillige tilbudet i flere av de store byene har stor betydning. Også på mindre steder har man eksempler på papirløse som trenger helsehjelp.

Økonomi og frykt for å bli meldt til politiet er de største barrierene for papirløses tilgang til helsehjelp. I tillegg kommer administrative hindringer – når en for eksempel skal hente ut medisiner. Tilbudet har blitt svekket under koronapandemien. «Pasientene kommer sykere til helsesenteret nå, og kapasiteten er mindre.» Det forteller virksomhetsleder ved Helsesenter for papirløse, Linnea Näsholm, til Sykepleien i sommer.

En villedende debatt

Noen ønsker at personer uten lovlig opphold skal ha rett til primærhelsetjenester på linje med norske statsborgere. Andre advarer mot at et godt helsetilbud vil bidra til økt innvandring. Det er ikke dokumentert at helsetilbud fører til økt innvandring. Norge er uansett et attraktivt land for mennesker fra store deler av verden – av økonomiske grunner, av sosiale grunner og av frihetsgrunner.

Som helsepersonell har vi en grunnleggende etisk plikt til å ivareta pasientens interesser og integritet og behandle pasienten med omsorg og respekt, uansett hvem pasienten er. La oss ikke regulere innvandring ved å begrense grunnleggende rettigheter. Menneskerettigheter gjelder ikke bare når det passer oss.

Vi blander oss ikke inn i innvandringspolitikken. Vi bryr oss imidlertid om pasientens helse og muligheten til å gjøre jobben vår. Vi ber Stortinget om ikke å bruke helsetjenesten som et innvandringspolitisk verktøy. Vi støtter forslaget om bedre helsehjelp til papirløse.