Tid for å si unnskyld

Mari Saltkjell

Prest i Den norske kirke

Da jeg var nyutdannet og ble ordinert til tjeneste som sokneprest, ble jeg også en del av et kollegiefellesskap i Nordfjord prosti i Bjørgvin bispedømme. Jeg opplevde at jeg ble veldig godt tatt imot av menighetene, kollegaer og prosten i prostiet.

Jeg trodde ganske lenge at noen av kollegaene mine faktisk var forsinket, at det var helt tilfeldig at de stod utenfor kirken og ventet på oss da jeg ledet morgenbønnen de gangene prestene i prostiet var samlet for konvent. Det var jo store avstander mellom oss, fjorder og fjell, og alltid noen som kom med en senere ferge eller ble stående i kø på grunn av veiarbeid.

En dag, mest ved en ren slump, forstod jeg at noen av kollegaene mine hadde mulighet til å reservere seg fra å delta på obligatoriske samlinger når jeg skulle reflektere rundt en evangelietekst og lede oss i bønn før dagens møter. Det handlet ikke om fjorder eller fjell eller ferger eller andre tilfeldigheter. Det handlet om kjønn.

Ingen snakket med meg om dette. Men noen hadde snakket med noen. Jeg hadde bare aldri fått vite hva som ble sagt og hvilke avtaler som ble gjort. Selv om det også handlet om meg.

LES OGSÅ: Biskopene med klar melding i reservasjonssaken: Tviler på at de som nekter samarbeid blir ordinert

Mange håndteringshistorier

Slik var ett av mine møter med kirkens mange «håndteringshistorier». Med begrepet «håndteringshistorier» mener jeg ikke min egen reaksjon eller mine kollegaers adferd – kirkens mange håndteringshistorier handler om hvordan arbeidsgiver velger å håndtere situasjonen som oppstår når noen menn vil reservere seg fra kvinners prestetjeneste.

Når jeg blir intervjuet og får spørsmål om hvorfor jeg er prest, bruker jeg å si at det er mye lettere å gi svar på hvorfor jeg fortsatt er prest. Det handler blant annet om min tidligere prost. Jeg er mor til et alvorlig sykt barn og har i lang tid hatt behov for en raus og løsningsorientert arbeidsgiver. Det har jeg hatt. Det er en viktig grunn til at jeg fortsatt kan være prest i tjeneste. Og for det er jeg veldig takknemlig.

En god arbeidsgiver for alle?

Men Den norske kirke klarer ikke alltid å være en god arbeidsgiver. Ikke for alle. Det er ikke sikkert det er mulig heller, når prester som ikke ønsker å samarbeide med hverandre fullt ut likevel skal tjenestegjøre sammen.

I 2009 og 2010 reiste jeg rundt i Norge for å intervjue kvinner som var teologer og kvinner som var prester i Den norske kirke. Det nærmet seg 50 år siden Ingrid Bjerkås, Norges første kvinnelige prest, ble ordinert. Resultatet ble en bok om kvinners prestekall.

• Les intervju med Mari Saltkjell her

Taushetskultur

I arbeidet med boken samlet jeg inn et stort materiale, langt fra alt ble publisert. Det var mange fortellinger, opplevelser og erfaringer som har gitt meg god kjennskap til situasjoner og opplevelser som er langt mer graverende enn mine egne erfaringer med kirkens håndtering av de såkalte «kjørereglene». Jeg har fått erfare at jeg ikke er alene. Det finnes mange håndteringshistorier fra Den norske kirkes tid som arbeidsgiver for kvinnelige prester.

Historiene er viktige. Jeg er stolt av alle som våger å fortelle dem. Jeg forstår de som synes det er vanskelig. Manglende tillit til hvordan fortellingene blir håndtert er en hovedsakelig årsak til at mange vegrer seg fra å fortelle. Til og med modige mennesker må få sette noen grenser for hva de ønsker eller orker å gjøre. Bare fordi mange ikke forteller kan vi altså ikke stole på at de dårlige håndteringshistoriene ikke finnes lenger.

Må sørge for lik praksis

Nå har det vært bispemøte. Møtet ble avsluttet med en pressekonferanse hvor biskopene gav en samlet uttalelse i forbindelse med menns mulighet til å reservere seg fra kvinners prestetjeneste. Jeg tenker biskopene bekrefter at den legitimerte bruken av kjørereglene har variert i praksis, og at det viser seg å være et større problem enn de har snakket om tidligere.

Jeg har tidligere understreket behovet av et større fokus på den uoffisielle bruken av kjørereglene. Biskopenes uttalelse er viktig, og det er godt at vi har en tydelig og ryddig avklaring som presiserer arbeidsgivers ansvar i den enkelte diskrimineringssak. Samtidig er det viktig å understreke at dette krever tett oppfølgning for å forhindre ulik praksis i tiden som kommer. Jeg tenker at den beste løsningen vil være at biskopenes uttalelse også følges opp i lovverk og regler.

LES OGSÅ: Sokneprest Mikael Bruun er skuffet over Bispemøtets uttalelse: – En klar innstramming

Tid for å si unnskyld

Det finnes utallige håndteringshistorier etter snart seksti år med kvinners prestetjeneste. Altfor mange av dem er en vond og sår historie. Etter mitt arbeid med noen av kirkens mange håndteringshistorier vil jeg påstå at det er nødvendig med ryddig og god praksis, men også lovverk som sikrer alle kvinnelige presters gode arbeidsmiljø. Jeg tror dette var et viktig steg på veien mot en slik trygghet.

Samtidig mener jeg at de mange håndteringshistoriene ikke bare krever gode rammer og lik praksis i Den norske kirkes bispedømmer. Kirkens håndteringshistorier gir grunnlag for en offisiell unnskyldning til de mange kvinner som har hatt en vanskelig prestetjeneste.

LES MER OM BISPEMØTETS UTTALELSE:

• Teologer og teologistudenter: – Vi føler oss hørt

• Halvor Nordhaug: – Jeg forholder meg rolig

• VID-professor reagerer på Bispemøtets avgjørelse

---

Fakta:

---