Maria uttrykker de marginali­sertes rop

Hallvard Thomas Hole

Prest i Den katolske kirke

Gyrid Gunnes avslutter sitt innlegg, «Et teologisk perspektiv på Me too» (Vårt Land 13. oktober), med en vakker praktisk-teologisk konklusjon: «I dette rommet skal du ikke trenge å være redd. Her er det plass til ditt liv».

Jeg er enig i at bebudelsen, inkarnasjonen og Marias lovsang nettopp fordrer denne type praktiske tilnærming i kirkens møte med mennesker, men på et helt annet grunnlag enn Gunnes sitt.

Lovsangen: en tillitserklæring til Gud

Marias lovsang er i kirkens normative tolkning, slik Gunnes velger å ordlegge seg, nettopp ikke et utrykk for paternalistiske fantasier om lydige og dydige tjenerinner. Lovsangen skriver seg inn i den gammeltestamentlige forståelsen av hva det vil si å tilhøre Guds fattige – de marginaliserte, de som ingen vil ha noe med å gjøre og derfor må sette sin fulle lit til Gud alene. Sånn sett gir det mening å se på Maria som marginalisert også fordi hun var en ung, ugift jente med barn, noe som kanskje er en enda større kontrovers i dag enn den gang.

I motsetning til Gunnes’ tolkning, leser jeg lovsangen som en tillitserklæring til Gud uttrykt av hans fattige tjenerinne, og dermed uttrykker den alle de marginalisertes rop. Ikke nok med det; Gud stiller seg på den fattiges side, og derfor henter kirken her inspirasjon til omsorg for alle utstøtte. Når Gunnes tolker Marias lovsang som paternalistiske fantasier ser hun bort fra dette og går også glipp av et viktig poeng; at Gud lar seg bevege av menneskets liv.

LES OGSÅ: Reportasje: Hvorfor er religionene så opptatt av jomfruen?

Gud er til stede i de marginalisertes liv

Her er vi også ved kjernen av inkarnasjonsmysteriet, at Gud for å frelse mennesket lar seg bevege og selv blir fattig. Han fostres blant «de fattige», for både Maria og Josef tilhører dem, og det er også slik hans selvforståelse er gjennom hele hans virke. Han oppsøker bevisst mennesker som har fått livene sine knust, også kvinner som har blitt utsatt for fysisk og psykisk vold, og han er til stede i de marginalisertes liv.

Min forståelse av Gunnes’ innlegg er at hun ønsker at kirkens rom skal være et sted for kvinnelig «empowerment», og at fortellingen om Maria kan bli et slags utgangspunkt for at kvinner skal eie sine egne historier med hensyn til seksualitet, overgrep og vold. Men ved å sette til side hele tolkningstradisjonen rundt begrepet «Herrens fattige», stenger hun egentlig igjen dørene for målet om at det skal være plass til menneskets liv i kirkens rom. Marias fiat som representasjon på de fattiges tillit til Gud og som medierende mottagelse av forløsning og frelse for alle, glipper i Gunnes sin fremstilling.

Åpner teksten

Å forstå bebudelsen som seksuell vold snevrer inn det teologiske synsfeltet etter min mening, og er langt fra egnet til å åpne opp Skriftens ord og gjøre det tilgjengelig for mennesket. De teologiske perspektivene som «Herrens fattige» derimot gir, åpner opp teksten på en helt annen måte og rommer således også de voldsutsatte og ofre for seksuelle overgrep.

Etter mine begreper er denne veien mer egnet til å skape rommet som Gunnes etterlyser i sin kirke, og som det er behov for i alle kristelige sammenhenger.

[ Les også innlegget til Oscar Lied, prest i Den danske folkekirke, om bebudelsen ]

LES MER:

• Lars Petter Sveen: «Nei, metoo har ikkje gått for langt»

•Kristne tenkere: – For Bernard var Maria en megler mellom mennesker og Gud

• Jone Salomonsen: Hvordan skal vi lese Høysangen? Gjør som feministene, start «i begynnelsen»

---

Fakta:

---