Eia er en god geitekilling

Lars Laird Iversen

Religionssosiolog, MF vitenskapelige høyskole

Harald Eia har hatt skole-TV om religion, og det har inspirert folk til uenighet. I sitt program «Sånn er Norge», en populærvitenskapelig Harald Eia-style superpowerpointpresentasjon på NRK, har Eia gitt sitt bidrag til å forstå hvorfor folk i Norge er mindre religiøse enn før, og mindre religiøse enn mange andre land. Han forenkler, og får kritikk. Kristne føler seg redusert og forflatet. Tallknusing avvises som livsfjernt og kanskje litt som et overgrep. Men den gode forenklingen er undervurdert. Eia er geitekillingen som kunne telle til ti, og kristen-Norge er de alle dyrene som ikke vil telles.

Hovedtesen hans er at folk blir mindre religiøse når livet er lettere. Det er velferdsstaten, små forskjeller mellom rik og fattig, forutsigbarhet i livsplanlegging og stabile og gode materielle kår som er grunnlaget for at religion blir mindre viktig for folk, og over tid gjør at folk ikke lenger krysser av på at de «tror» eller «er religiøse» eller lignende rubrikker i spørreskjema.

LES OGSÅ: Harald Eia var sterkt kritisk til religion. Så begynte han på universitetet

Ikke urimelige påstander fra Eia

Jeg kjenner igjen Eias hovedhypotese fra arbeidet til Harvard-professorene Pippa Norris og Ronald Inglehart. De tar utgangspunkt i store, verdensomfattende spørreskjema, og går sammenlignende til verks. Med dette utgangspunktet spør de hvilke forklaringer som forklarer mest. Deres forslag er at religiøsitet ser ut til å samvariere med eksistensiell usikkerhet.

Harald Eia ser ut til å ha oversatt eksistensiell sikkerhet med at «livet er lettere». En ikke helt urimelig forenkling, syns jeg. Den forklarer hvorfor en del rike, høyt utdannede og teknologisk moderniserte land er svært religiøse (USA og Saudi Arabia for eksempel). Det er fordi det er store forskjeller mellom rike og fattige, og en følelse av sårbarhet knyttet til manglende sikkerhetsnett. Selv folk med høy inntekt kan være få uker unna personlig katastrofe hvis sykdom eller arbeidsledighet inntreffer. Her kunne forenklingen til Eia kanskje blitt enda bedre hvis han hadde byttet ut «vanskelige liv» med «sårbarhet», slik Sturla Stålsett gjør i sin bok om religion i globaliseringens tid. Hvis det er personlig livsletthet som fører til sekularisering, så burde jo privilegerte grupper i et samfunn være mindre religiøse. Men usikre samfunn fører til usikkerhet også hos de rike i samfunnet. Privilegier gjør livet lettere, men kan paradoksalt nok øke opplevelsen av sårbarhet.

Et fugleperspektiv på religion

Norris og Inglehart sitt arbeid er jo virkelig et ørneblikk på verden. Nyansene i folks personlige tankeliv og følelsesliv blir i liten grad synlige. Og når du spør en befolkning om et komplekst spørsmål, fanger du opp mange motstridende tendenser, trender, følelser, personlige reiser og inderlige følelser. Livet er komplekst. Det er litt som havet og været, for å være litt poetiske. Det er bølger, strømninger, tidevannsbevegelser, stormkast og ro.

Samtidig er det kanskje noen strømninger som er sterkere, jevnere, eller opptrer oftere enn andre. På Sørlandet blåser oftest vinden fra sydvest, men ikke alltid. Noen bor bak en knaus, og merker nordavinden mer når den står på. Hva er den sanne beskrivelsen av dette? Idealet burde jo fange både å beskrive alle variasjonene og å få frem hovedtrendene. Men det er vanskelig.

LES OGSÅ: «Eias løsning på hvorfor nordmenn ikke tror på Gud er er litt som sosiologiens svar på insta-kaffe»

Mekanismer bak sekularisering

Nå er ikke sekularisering et naturfenomen som vinden. Eksempelet handler om ulike idealer for hva en god forklaring er. Norris og Inglehart sin forskning har aldri hevdet at det er en psykologisk eller emosjonell nødvendighet at eksistensiell sikkerhet fører til personlig tap av tro. Det er et mylder av grunner bak folks trosreiser. De sier at de har grunn til å tro at denne mekanismen er utbredt, mer utbredt enn andre mekanismer.

At de som er kristne i dag ikke kjenner seg igjen er jo ikke overraskende. De er jo en samling av folk som nettopp ikke har kjent på denne mekanismen i så stor grad at det endret livsoppfatningen deres. For de fleste er det uansett ikke en brå overgang. Som religionssosiolog Pål Kjetil Botvar påpeker, skjer sekularisering i liten grad ved at folk på dramatisk vis mister troen. Det vanligste er at nye generasjoner ikke overtar tidligere generasjoners religiøse vaner. Men dette er jo ikke en kritikk av Norris og Ingleharts poeng, men en litt mer detaljert beskrivelse av samme landskap. Botvars og Eias forklaringer er gjensidig utfyllende, ikke i motsetning til hverandre.

Sannheten bør være kriteriet

Bør vitenskapelige forklaringer løfte frem nyanser og kompleksitet, eller bør det søke å forenkle og klargjøre? Få frem alle bølgenes ulike mønster i møte med konkrete brygger og sund, eller påpeke at det er sydvesten som står oftest? Slik jeg ser det, er svaret knyttet til hva man ønsker å gjøre. Gode, vitenskapelige forklaringer kan i noen tilfeller være handlingsdrivende innsikter som gjør oss i stand til å gripe mer effektivt inn i verden. Andre ganger er gode vitenskapelige forklaringer nyanseringer som trengs for å hindre overilt handling.

Kunnskapsutviklingen blir aldri ferdig, men kan allikevel være sann nok til å basere seg på. Jeg stoler på bruer som er bygd med utgangspunkt i Newtons fysiske lover, selv om fysikken nå har enda mer komplekse forklaringsmodeller. Litt pompøst sagt så tenker jeg det er sannheten som er kriteriet her. Hvis forenklingen er kunnskapsbasert og god, så er kritikken «dette er unyansert» egentlig en bomtur. Nyansert forskning kan komme til unyanserte svar. Hvis forenklingen er forutinntatt og dårlig, så er nyanserende vitenskapelig kritikk av det gode. Hvor detaljert er et godt kart? Det kommer an på om du kjører fly eller driver orientering. Et kart i full størrelse forklarer jo ingenting. Det betyr ikke at verden egentlig er enkel.

LES OGSÅ: Lars Laird Iversen slo opp med kristendommen: «Jeg har et godt forhold til eksen min»

En god geitekilling

At religiøsitet næres av sårbarhet er en god forenkling. Det betyr ikke at det er krykke for de svake, for sårbarhet er både allmennmenneskelig og ujevnt fordelt. Sårbarhetsforklaringen forteller ikke hele bildet. Manges fortelling går på tvers. Men det er et mønster, hevder Eia. Noen fortellinger er vanligere enn andre, over tid. I dette tilfelle tror jeg Eia er en god geitekilling. Og dyrene tjente jo på å høre etter hva geitekillingen hadde å si, til sist.

LES MER:

• Elise Kruse: «Tanken om at mennesker velger å tro fordi livet er vanskelig, forteller mest om dem som ikke tror»

• Gudstroen synker fordi folk har det bedre, mener Harald Eia. Professor er uenig

• Det er vanskelig å måle tro, mener forsker

---

Fakta:

---