Likestilling må gå foran reservasjonsrett

Liv Arnhild Romsaas

Leder i Norsk kvinnelig teologforening

Tidligere i høst forsøkte domprost Stig Lægdene å sette i gang en debatt om man(n) kan bli ordinert til prest i Den norske kirke hvis man ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste. 5. september skriver professor Tone Stangeland Kaufman i Vårt Land at likestilling er noe vi gjør og ikke noe vi primært har. Hva er det som gjør at en prest som er kvinne fort blir en kvinnelig prest, mens en prest som er mann, «bare» er en prest?

• LES OGSÅ: Biskoper frykter dårlig arbeidsmiljø dersom mannlige prester får reservere seg mot kvinneprester

Hvor går egentlig grensen?

Norsk kvinnelig teologforening (NKTF) etterlyser en tydeligere stemme fra biskoper og proster i Den norske kirke om vi som ordinerte prester og kvinner virkelig har samme støtte og legitimitet som våre mannlige kollegaer. Preses Olav Fykse Tveit 28. august uttaler at ingen kvinne skal vike plass fordi hun er kvinne, men hvor går grensen for hva som er en demonstrasjon mot kvinnelige kollegaer?

Er det ikke en demonstrasjon mot kvinnelige kollegaer når prester påberoper seg rett til å unngå å forrette nattverd sammen med en kvinnelig kollega?

Norsk kvinnelig teologforening (NKTF) har som utgangspunkt at en ordinert prest, uavhengig av kjønn, er prest i henhold til Den norske kirkes ordninger. En ordinert prest som er ansatt i Den norske kirke er etter vår mening forpliktet på de ordninger som gjelder i den kirken hvor vedkommende er ansatt. Finnes det andre arbeidssteder hvor det er greit å gå tydelig ut og si at man ikke anerkjenner de ordningene som ligger til grunn for arbeidsforholdet? Hvor det er greit å si at man ikke anerkjenner sin kvinnelige kollega som en likeverdig kollega?

Det bør kunne forventes at arbeidstakere som jobber i samme kirke viser lojalitet til de ordningene som gjelder i denne kirken.

LES OGSÅ: Sokneprest Mikael Bruun: Nei, vi er ikke i mot kvinner

Ugrei nattverdsprotest

Det at noen av våre kollegaer viker unna dersom det er en kvinne som deler ut nattverd, oppleves som et signal om at kvinnens embetsutøvelse som prest ikke er gyldig. Det svekker både samarbeid og kollegafellesskap. Nattverd er et av de to sakramentene vi har som kirke. Det er et fellesskapsmåltid som vi tror at gir tilgivelse og nåde, mot og styrke. Dersom vi som prester ikke kan stå sammen for alteret, gjør det noe med det fellesskapet som vi som kirke forkynner at nattverd skal være. Det gjør også noe med kvinnen som forretter nattverd at hennes mannlige kollega velger å ikke ta imot fordi han ikke anerkjenner hennes prestetjeneste.

Opphører sakramentet å være et nådemiddel når det er en kvinne som har innstiftet det? Hvorfor skal en ansatt måtte tåle slik oppførsel fra en kollega? NKTF mener at kirkens ledelse her må sikre kvinnen et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og tydeliggjøre det vi ellers holder for å være sant, nemlig at Den norske kirke likestiller kvinner og menn i prestetjeneste.

Ledelsen må stille krav

Vi forventer at kirkens ledere stiller krav om lojalitet til de ordningene vi som prester er ansatt på, og legger til rette for samarbeid ut fra en tanke om at alle ordinerte prester er nettopp ordinerte prester – med samme kall og ansvar. Et ansvar som retter seg både mot de menneskene som bor i de menighetene vi tjenestegjør i, og mot de kollegaene som vi deler arbeidsfellesskap med. Dersom en prest velger å underkjenne sin kollegas sakramentsforvaltning, er det vel betimelig å spørre hvorfor vedkommende prest ønsker å være prest i Den norske kirke?

LES FLERE SAKER I DEBATTEN OM KVINNERS PRESTETJENESTE:

• «Har prisen for mangfold blitt for høy», spør biskop

• Gyrid Gunnes utfordrer preses: «Ta initiativ til å avslutte privilegering av konservative mannlige presters samvittighet»

• Teologi-student om kvinneprest-debatten: – Hvor er toleransen overfor Mikael Bruun?

---

Fakta:

---