Å føde under en pandemi

Cecilia Ingulstad

Mor

Jeg skriver dette fordi det er viktig at de ansvarlige skjønner hvor unødvendig skremmende det opplevdes å føde under nedstengningen av Norge. Å føde under en pandemi er aldri enkelt, men mye av den redselen jeg og andre har kjent på i etterkant, skyldtes måten smittenverntiltakene ble gjennomført i barselomsorgen. Nå kommer det kanskje en smittebølge nummer to. Til dere som har beslutningsmyndighet har jeg en oppfordring: Ikke la dette skje igjen!

Ensomt og overveldende barselopphold

Først kom beskjeden om at man risikerte å måtte føde uten partner eller annen pårørende på isolat ved mistanke om koronasmitte. Så fikk vi vite at partner ikke kunne være med på barsel, men måtte forlate sykehuset to timer etter fødsel. Mor og barn fikk bli på barselavdelingen i maks 48 timer etter fødsel og kunne hverken forlate sykehuset eller motta besøk i denne perioden. Jeg snakket med sykehuset i håp om å bli beroliget. Tvert om, jeg fikk beskjed om at min barselavdeling ikke hadde tilstrekkelig bemanning til å ta seg av kvinnene uten partner tilstede. Til tross for dette så hadde sykehuset besluttet at det ikke var behov for ekstra bemanning.

Jeg var heldig og fikk en fin fødsel, der jeg ble godt ivaretatt av flotte jordmødre. Barseloppholdet derimot ble akkurat så forvirrende, ensomt og overveldende som jeg hadde fryktet. Jordmødre har ropt varsko om tilstanden i norsk barselomsorg i årevis og jeg kan underskrive på at de ikke har overdrevet.

Fraværet av partner og familie satte problemet enda mer på spissen, fordi man er hjelpeløst overlevert et sykehus som ikke virker å være opptatt av psykisk og fysisk helse for mor og barn så snart barnet er trygt ute. Jeg fikk mer inngående instruksjoner om stell av den siste potteplanten jeg kjøpte på Plantasjen, enn informasjonen om stell av barn og amming på sykehuset før jeg dro hjem med min nyfødte sønn.

LES OGSÅ: Jordmødre for travle til å gå på do – er redde for å gjøre feil

Et par måneder senere fikk jeg ukontrollerte gråteanfall

Lettelsen var derfor enorm da jeg kom hjem til mannen min, og lenge trodde jeg at jeg hadde klart å legge barseloppholdet bak meg. Så etter et par måneder kom reaksjonen. Jeg fikk ukontrollerte gråteanfall. Jeg sluttet å sove og skjønte ikke hva som skjedde. Var jeg på vei inn i det man kaller fødselsdepresjon? Så møtte jeg barselgruppen min og skjønte at jeg ikke var alene i denne tilstanden. Til og med de som hadde hatt tøffe fødsler beskriver barseloppholdet som langt mer traumatisk. Den ensomheten og usikkerheten man som førstegangsfødende føler alene med en nyfødt kan vanskelig beskrives med ord. Nesten fraværende ammeveiledning forsterket disse følelsene.

Jeg tror likevel at vi ville ha kommet oss godt gjennom denne opplevelsen hadde vi blitt møtt av gode jordmødre som hadde hatt tid til å støtte oss gjennom disse første dagene på sykehuset. Kanskje hadde også opplevelsen blitt en annen om vi hadde blitt godt ivaretatt ved hjemkomst. Tidlig utreise fra sykehuset er jo betinget av at man har et velfungerende barseltilbud i bydelen/kommunen. Min helsestasjon valgte derimot å avlyse jordmorbesøket i denne perioden, uten å erstatte dette med noen annen oppfølging. Det var skremmende og overveldende å skulle gjennom ammestart og barselperioden med så lite støtte.

Beskjeden fra sykehuset: «Legg følelsene i en skuff»

Til slutt tok jeg likevel kontakt med helsestasjonen, fordi jeg kjente at jeg trengte støtte i å bearbeide følelsene rundt fødsel og barsel. Av det som sikkert var velmenende helsesykepleiere fikk jeg streng beskjed om at frustrasjonen og sinnet jeg følte, det måtte jeg bare legge i en skuff. Videre fikk jeg beskjed om at det var viktig at jeg gikk hjem og hvilte og at mannen min og jeg gjerne måtte delta i kurs i parterapi hos dem. Da jeg insisterte på at jeg hadde behov for å snakke om barseloppholdet og at det var det som plaget meg, ikke mannen min, ble det foreslått at jeg skulle oppsøke DPS eller BUP. En kort stund var jeg overbevist om at det var meg det var noe galt med. Jeg følte meg som et hysterisk kvinnfolk som ikke hadde kontroll over emosjonene sine.

Den samme følelsen er det dessverre mange kvinner som sitter med. Mange forstummer, de orker ikke å ta kampen. I stedet er det altfor mange som tenker at det er deres egen feil at de mislyktes med ammingen, som føler seg som mislykkede mødre fordi den manglende støtten endte i en barseldepresjon. Andre kjenner stor frykt ved tanken på å skulle føde flere barn. Det som gjør meg så sint er at mye av dette kunne ha vært unngått. Det hverken sykehus eller helsestasjon har opplyst om da jeg kontaktet dem, er at den omsorgen og informasjonen jeg og andre har fått langt fra oppfyller de standarder som allerede finnes i dag.

LES OGSÅ: «Morsrollen er blitt romantisert. Det gjør at mange fødende kjenner seg mislykket»

Smittevern kan ikke gå på bekostning av mor og barn

Så kjære beslutningstakere: Det haster virkelig med å se på hvordan man gjennomfører smitteverntiltakene i barselomsorgen. Det må tas mye større hensyn til mor og barns sårbarhet i tiden etter en fødsel, og hvor mye skade det kan gjøre dersom man ikke kjenner seg ivaretatt i denne perioden. Helsesykepleiere må ikke brukes i smittesporingsarbeid hvis det betyr at helsestasjonene ikke har kapasitet til å følge opp mor og barn. Og skal førstegangsfødende sendes hjem etter to dager, så må de følges opp profesjonelt i etterkant. Ikke minst, hvis far utestenges fra barsel igjen, så må sykehusene øke bemanningen for å gi forsvarlig omsorg.

Sist, men ikke minst, haster det å få på plass adekvat oppfølging for oss som har vært gjennom en fødsel i denne perioden. Det er trist når vår frustrasjon og rettmessige sinne blir bagatellisert og sykeliggjort på helsestasjon eller legekontor. Det er det ingen som tjener på, hverken helsevesenet eller kvinnene. Det må anerkjennes at vi har vært gjennom en tøff opplevelse, og det må settes inn ressurser for dem som i ettertid opplever fødselsangst og andre problemer.

Dette er tiltak som vi alle vil vinne på. Norge ønsker seg flere barn, så da må vi sørge for å skape et nærende miljø, der våre framtidige borgere blir møtt med overskudd og glede.

LES MER:

[ Redd Barna: «Aggressiv markedsføring fører til at mødre velger pulver foran pupp» ]

[ Surrogatibabyene kan nå hentes i Ukraina. Fire år gamle Bridget er det ingen som vil hente ]

[ TF-professor: «Opplevde Maria og Jesusbarnet noe av det samme som kvinner på flukt opplever i dag?» ]

---

Fakta:

---