Utnytt ressursene til det beste for hele kirken!

Jørgen Guntveit Svartvasmo

Enhetsleder, Asker kirkelige fellesråd

21. august forteller Vårt Land om salget av Frognerhjemmet. Frogner Menighets Diakonale stiftelse sitter igjen med 170 millioner kroner til ivaretakelse av eldre i Frogner sokn. Salget aktualiserer en problemstilling knyttet til økonomi og ressurser, og som bare blir viktigere i en tid da Den norske kirke øver seg på selvstendighet.

Utleievirksomhet i menighetene

Menighetene i Den norske kirke er i stor grad flinke til å få ressursene til å strekke langt og skape tilbud med lav terskel og lav kostnad. Kirkene åpner dører for sosiale, så vel som kulturelle tiltak i lokalmiljøet.

Mange menigheter er også flinke til å samtidig drive profesjonelt inntektsgivende arbeid, særlig innenfor utleie og da gjerne rettet mot kommersielle aktører. Her utgjør inntektene fra slik virksomhet et fabelaktig grunnlag for å drive ideelt arbeid rettet mot grupper og enkeltmennesker som av ulike årsaker har behov for det. Felles for disse menighetene er at de har hatt tillitsvalgte med kompetanse, klokskap og hell innenfor ressursforvaltning. De har vunnet i det store lotteriet.

Mange tilbud har blitt overtatt av kommunen

Ressursene har ulikt opphav. Det kan tegne seg fra et rentefritt lån gitt av kommunen til oppføringen av menighetshuset. Det kan være arv fra en med et spesielt engasjement for musikkopplæring i menigheten. Men det kan også stamme fra engasjerte foreninger som arbeidet utrettelig for at bydelen skulle få et eldrehjem, eller ivrige foreldre som fikk opprettet menighetsbarnehagen. Kirken har vært pionerer innenfor sosialt arbeid og opprettet tilbud som kommunen med tiden har tatt ansvar for. Sykehjemmet er solgt, som institusjon eller utviklingstomt, og menighetsbarnehagen blir nedlagt og etterlater en attraktiv eiendom.

I Frogner er pengene bundet til et tilsvarende formål. Andre steder er barnehagen blitt et fond til bruk for barn og unge i soknet. Det gir også utfordringer.

LES OGSÅ: 27 kirkemillioner er fordelt, men hvem får hva? Se komplett oversikt her

Skal ressursene forvaltes kun innenfor soknet?

Den mest nærliggende er naturligvis hva det konkrete behovet i soknet er. For 40 år siden var det en barnehage, for 120 år siden et sykehjem. Samfunnet er i endring. Man realiserer flere hundre millioner fra salg av et sykehjem og midlene er bundet til eldre. Da må man muligens la pengene stå til neste gang det er et generasjonsskifte innad i soknet? Hva da med de eldre i nabosoknet? Og hvis man setter det på spissen, kan man samtidig ikke ta seg råd til å fylle behovet for ungdomsklubb eller samtaletilbud for ensomme? Pionerene som bygget sykehjem og barnehager i menighetene ville vært pionerer også i dag. Jeg tror og håper at de ville fanget opp andre behov og forvaltet arven til et bredt spekter av sosialt arbeid.

Mange steder står det enorme verdier i menighetens portefølje uten at de er bundet til spesifikke formål. Det utløser spørsmålet jeg mener er det viktigste: Er det fornuftig at dette skal forvaltes som et gode kun innenfor soknet?

Lokale strategier

Gjennom mine snart ti år i ulike lederroller i kirken har jeg stiftet bekjentskap med flotte menigheter flere steder i landet. At soknet er en selvstendig grunnenhet fremstår på et vis både fornuftig og naturlig. Det er i de nære relasjonene i lokalmiljøet at kirken bygges og mennesker utfordres til tro og tjeneste. Det er i de lokale forum at målsetninger og strategier utformes best for de lokale forhold. Da er det også naturlig at noen menigheter har store og levende ungdomsmiljøer, mens andre menigheter har sitt viktigste arbeid på seniortreffet.

Jeg mener utfordringen oppstår i skjæringspunktet mellom det strategiske ansvaret og det forvaltningsmessige mandatet som ligger til menigheten som juridisk enhet.

LES OGSÅ: Frivillig i Dnk: «Ja, jeg er litt mismodig for leveforholdene for mange frivillige i Dnk»

Store budsjettforskjeller fra sokn til sokn

Jeg har vært daglig leder for en menighet med eiendomsportefølje i hundremillioners-klassen. Jeg arbeidet også en liten periode i nabomenigheten. Der kunne man ikke levere kollekten ukentlig, fordi hele det beskjedne beløpet ville forsvunnet i gebyrer.

Årsaken til disse forskjellene er sammensatt. Den ene menigheten hadde over tid fått flere eiendommer mens byutviklingen pågikk i et område med stadig større ressurser. Den andre menigheten var etablert gjennom Småkirkeforeningen i et område der de sosiale forholdene var fundamentalt annerledes, og forble det i lang tid. Begge hadde et formidabelt arbeid rettet mot behovene som fantes innenfor de respektive soknene. Begge var fylt av engasjerte frivillige og ansatte som spilte en viktig rolle i menneskers liv. De hadde ulike aktiviteter fordi det var ulike menigheter. Men den største forskjellen var rammene i budsjettet, med hundretusener kontra millioner. Sånn er det. Men må det være slik?

Ressursene bør komme hele kirken til gode

Vi beveger oss litt forsinket inn i en spennende periode i Kirkemøtet. «Den nye kirkeloven» fra 1990-tallet er blitt gammel. Kirken skal organiseres på nytt. Den norske kirke skal rigges for en tid der finansieringen blir mer usikker. Soknet står sterkt, og det er bra. Men jeg mener at Den norske kirke bør arbeide for å utnytte ressursene på lokalt nivå til det beste for hele kirken, til å skape levende fellesskap og til å etablere og drive sosialt entrepenørskapsarbeid der behovet er, fremfor å bygge ressursene inne i definerte geografiske områder.

LES MER:

[ Lotteritilsynet snur i saken - tillater Normisjon å drive lotteri ]

[ Den norske kirke og Vipps med ny betalingsløsning ]

[ Aldri før har så mange ungdommer døpt seg i Den norske kirke ]

---

Fakta:

---