Verdidebatt

De privilegertes blindsone

Hva er det som gjør at majoriteten i et politisk parti eller i et kirkelig miljø kan glemme de utsattes historier? Det handler om privilegier.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tone Stangeland Kaufman

Professor i praktisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole

Når Trond Giske kan innstilles som fylkesleder i Trøndelag, mens flere varslere og deres støttespillere i Ap nå er ute av partiet, vitner det om en blindsone overfor dem som har vært utsatt for trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og overgrep. For dessverre er det slik at «den som skal varsle, må være sterk og totalt forberedt på å tape,» som Berit Aalborg innsiktsfullt skrev i en kommentar her i Vårt Land.

Hva er det som gjør at majoriteten i et politisk parti eller i et kirkelig miljø så snart kan glemme de utsattes historier og vitnesbyrd når det kommer til spørsmål om utnevnelser til viktige politiske eller kirkelige verv? Jeg tror det handler om at den som selv ikke har erfart trakassering eller overgrep på kroppen eller stått nær noen som bærer på slike erfaringer, befinner seg i det man kan kalle den privilegertes blindsone. Og dermed forsvinner disse historiene og den innsikt de gir ut av synsfeltet til fordel for «business as usual».

Rasisme og korona

Vårens rasismedebatt har med stor tyngde synliggjort hvite privilegier og hvor omfattende disse er. Den har også forhåpentligvis synliggjort hvor lett det er å bli blind for de privilegier en selv nyter godt av og kan ta for gitt. Den privilegertes blindsone gjelder i de fleste sammenhenger og langs de fleste parametere som for eksempel kjønn, klasse og økonomi, funksjonsgrad, etnisitet, nasjonalitet, seksuell legning, samlivsform, senioritet og sosial posisjon.

Madonna har eksempelvis fått hard medfart i sosiale medier etter at hun i en video postet at (korona)viruset ikke gjør forskjell på folk. Også hun synliggjør en enorm blindsone overfor hvor urettferdig viruset rammer fattig og rik, ikke-privilegert og privilegert. Og likeens: Når næringsminister Iselin Nybø ber oss om å delta i den nasjonale dugnaden ved å ta inn på hotell og bruke mer penger, demonstrerer også hun en blindsone overfor dem som ikke har fått utbetalt dagpenger, som de siste månedene har opplevd at den lille familiebedriften har gått konkurs eller som av ulike grunner har en økonomi som gjør at et hotellopphold er langt utenfor horisonten. Hvordan oppleves slike utsagn av den som ikke befinner seg i noen blindsone, men som med hele kroppen ser og kjenner det den privilegerte i maktposisjon synes blind for?

LES OGSÅ: Én av tre nordmenn mener rasisme ikke er et problem i Norge

Å se med nye øyne

Denne sommeren tråkket jeg over og fikk erfare hvor tungvint det er å humpe rundt på krykker i kollektivtrafikken i pøsregn med litt for mange kolli å bære på. Plutselig så jeg ting jeg ikke hadde sett før. Avstanden mellom buss-stoppet og T-banesporet på Nationalteateret (som jeg vanligvis løper på et minutt eller to) virket plutselig evig lang, og mine såre hender ergret seg over at trappa ned til T-banesporet kom før veien ned som både er enklere å forsere på krykker og som er en nødvendighet for den som bruker rullestol eller rullator. Øynene mine speidet etter ramper, heiser og alt som kunne gjøre livet på krykker noe enklere. Det har jeg aldri trengt å tenke på før, og det slo meg hvor blind jeg vanligvis er for hvordan et byrom, et lokalmiljø eller et bygg er rigget for den som daglig lever med en funksjonsnedsettelse.

En epistemisk fordel

Min gode kollegavenninne, Courtney Goto, en japansk-amerikansk praktisk teolog bosatt i Boston, har lært meg at den som holdes utenfor privilegiene, den marginaliserte, har en epistemisk fordel. Dette innebærer at hun eller han ser ting som går den privilegerte hus forbi nettopp fordi man tvinges til å se det som er skjult for den privilegertes øyne på samme måte som jeg så byen med nye øyne da jeg humpet rundt på krykker nedlesset av bagasje.

Dersom noen tar opp at jentemiljøet i en klasse er klikkete, vil ofte de jentene som har en sterk, sosial posisjon i miljøet (samt deres foreldre) protestere, for «vi har jo så godt samhold i denne klassen!» De har det bra. De har gode venner. De blir regnet med. Den som derimot ikke blir invitert med når klassekamerater i den nye klassen på videregående drar på kafé, stranda eller hjem til noen, som ikke får invitasjon til bursdagsfeiringen, Halloween-festen eller rullingen (hvis de ønsket det!) og som bare får oppdateringer på sosiale medier om hvor fantastisk de andre har det i samme stund, kan imidlertid lett få øye på en del skjulte sosiale samhandlingsdynamikker.

Den som ikke får samme respons når han forteller noe artig fra eget liv og som opplever at blikk vendes i retning av noen «av de mer interessante eller kule» når elever fra den nye ungdomsskoleklassen står i en gruppe og prater, han ser og kjenner det den privilegerte ikke enser. Dette handler ofte om subtile ikke-handlinger, blikk og kroppsspråk, og som gjør at noen kjemper hele skoletida, for ikke å si hele livet, for å klare opptaksprøven til fellesskapet. Men de opparbeider en epistemisk fordel.

LES OGSÅ: «Å velge Trond Giske som fylkesleder i Trøndelag, vil være er et slag i ansiktet på varslerne»

Dnk og middelklassen

Etter at jeg selv ikke lenger var del av en tradisjonell kjernefamilie, slo det meg med full tyngde hvilken uskreven norm den tradisjonelle kjernefamilien (bestående av et heterofilt par med to til fire barn og kanskje en hund eller katt) er i mange kristne menigheter av ulik konfesjonstilhørighet. Dette vil den som lever alene, paret som er ufrivillig barnløse eller det homofile paret i en mer konservativ menighet kunne ha påpekt som den største selvfølgelighet.

En artikkel av Gyrid Gunnes i Tidsskrift for Praktisk Teologi åpnet for alvor øynene mine for hvor klasseblind både jeg og andre i Den norske kirke kan være. Mens folkekirkeforkjempere har holdt fana høyt for den åpne og inkluderende folkekirka har dette stort sett gått langs parameterne tro og kirkelig engasjement. Denne åpenheten har derimot i mindre grad gått på tvers av klassetilhørighet. Den kultur og væremåte som tas for gitt i mange menigheter i Dnk, er ofte en kultur som passer som hånd i hanske med kulturen til den privilegerte middelklassen. En av informantene i Gunnes' artikkel fortalte om ei kvinne som hadde vurdert å gå på gudstjeneste, men da hun oppdaget hvordan de andre kirkegjengerne var kledd og så nedover sin egen hullete tights, tenkte hun: «Her kan jeg ikke gå inn!» Jeg har også sett på bilparker utenfor ulike menigheter og lurt på hvem som ikke kjenner for å komme kjørende i sitt eget vrak av en bil og parkere mellom Teslaen og BMW'en.

Empatisk nysgjerrighet

Tidligere nevnte Goto spør om hva man kan gjøre for å «avlære rasisme» (unlearn racism). Hva kan man gjøre for å minske blindsoner? Flere kolleger innenfor fagfeltet homiletikk (prekenlære) fremhever betydningen den andres annerledeshet og den andres vishet. Det å se den fremmede som en mulighet til innsikt. For meg handler det om å lytte med empatisk nysgjerrighet.

Etter at jeg hadde skrevet en kronikk om når rasismen opererer undercover, ble jeg kontaktet av en som ønsket å øve seg opp i å se og forstå. Han stilte spørsmål og lyttet med empatisk nysgjerrighet. Dersom de mektige, de privilegerte, både i Ap og andre miljøer virkelig vil øve seg opp i å se og handle på nyvunnen innsikt, bør de lytte med empatisk nysgjerrighet til dem som har en epistemisk fordel, til dem som ufrivillig har sett og ser med hele kroppen.

LES MER:

Elise Kruse: Ikke et eneste menneske med en annen hudfarge i kirkas øverste maktorgan. Det er oppsiktsvekkende

Vårt Land: «Viruset rammer ikke blindt. De som alltid har hatt det verst, får det nå mye verre»

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt