Angsten for Jesus

Jonas Hansen Meyer

Agnostiker?/Kulturkristen

Da jeg var på russetreff på Lillehammer i år 2000, møtte jeg på den såkalte kristenrussen. Varme og edru delte de ut boller og tilbød seg å gå i forbønn. Jeg var ikke kristen, men jeg savnet nok et større alvor i livet mitt og takket ja. Med meg fikk jeg en brosjyre: Veien til himmelen av Åge Åleskjær. Kommer man til himmelen om man er et godt menneske? Svaret rystet meg. Nei! Det spiller ingen rolle hvor mange gode gjerninger du gjør. Det eneste som kan frelse deg er troen på Jesus.

Jeg satt fyllesyk i russebussen på vei hjem til Oslo. Vi stanset på en bensinstasjon på grunn av en overopphetet motor og jeg kjente angsten langsomt sige inn over meg. Tenk om det stemte? Tenk om jeg var fordømt?

Angst for kreft og Jesus

Jeg tok med meg den religiøse angsten videre inn i tjueårene. «Hvis jeg ikke tror på Jesus og blir kristen, kommer jeg til å få testikkelkreft», klarte jeg å innbille meg selv. Kanskje var det min unge alder, kanskje var det at jeg hadde røyket marihuana ved et par anledninger som forsterket en indre paranoia. Jeg lå søvnløs i sengen og vred meg og syntes jeg kjente en viss ømhet i skrittet. Var det kreften som var på vei? Var det for sent å vende seg om? Kunne jeg unnslippe sykdommen ved å ta imot Jesus som veien, sannheten og livet? Jeg kjempet med troen og frykten for kreften, men jeg ville ikke ta imot Jesus. Jeg var slik Søren Kierkegaard skriver i Sykdommen til døden: «Et selv som fortvilet vil være seg selv». Jeg ville ikke gi meg hen.

Jeg dro til legen og ba han undersøke testiklene mine. Ingen kreft foreløpig. Jeg pustet lettet ut og endte opp med å ikke la meg true til troen på Jesus. Jeg tror Jesus selv ville nikket anerkjennende til akkurat det. Så ble jeg eldre og den religiøse angsten dempet seg. I dag har jeg et mer avslappet forhold til Jesus.

LES OGSÅ: «Presten sa til meg at Gud har en plan med alt. Fra den dagen av sluttet jeg å være kristen»

Hva tror jeg på?

Den viktigste grunnen til at jeg i dag (enda) ikke bekjenner meg til kristendommen er rett og slett teologi. Etter min mening er det ikke kjærlighet som er det viktigste i kristendommen, men frelsen. At Jesus gjennom sitt offer på korset og gjennom sin oppstandelse skal ha gitt menneskene en mulighet som ikke før var tilstede. Uten Adam og Eva og skandalen i paradis, er Jesus sitt offer ingenting verdt. Uten syndefallet faller hele den kristne fortellingen om menneskets plass i kosmos.

Og såpass ærlig må jeg være: Jeg tror ikke på syndefallet.

Men hva tror jeg på da? Jeg tror på kjærligheten som en virkende kraft, jeg tror på «Gud» selv om jeg ikke helt vet hva Gud er. Jeg tror ikke at Gud bryr seg all verden med hva du tror. Jeg tror på en større sammenheng, at noe i menneske lever videre etter døden. Jeg tror at ateisme er en innsnevring av virkeligheten. Men disse tingene gjør meg vel ikke kristen av den grunn? Kulturkristen? Kanskje. Jeg er døpt og konfirmert, men kommer neppe til å døpe eventuelle egne barn. Jeg setter pris på å synge «Deg være ære», kjenne den fulle rekkevidden av sorgen og bli konfrontert av kjærligheten i en god begravelse. Jeg leser ofte i bibelen, og går gjerne i kirken en og annen gang og særlig på julaften.

Kan ikke kalle meg kristen

Disse tankene vil kanskje skuffe Vårt Lands lesere, og noen av dere vil kanskje si opp abonnementet som en straff for at VL lar slike liberale innlegg som dette bli trykket. I så fall støtter jeg dere fullt ut. Kristendom, slik jeg ser det, er ingenting å spøke med. Det er en svært alvorlig ting, der absolutt alt står på spill. Av respekt for den kristne teologien, kaller jeg meg ikke kristen. Det forbeholder jeg de som tror på fallet og straffen og forsoningen. Jeg kan vel ikke bare «cherrypicke» litt kjærlighet og salmesang og en glede over det gamle testamentet og kalle meg kristen?

Jeg tror ikke på Jesus som Guds sønn. Samtidig klarer jeg heller ikke å skrive den siste setningen uten en viss skjelving i hendene. Kristenrussen har fortsatt et lite tak på meg.

---

Fakta:

---