Feilslått å gjøre Pedro til Olav

Diana Patricia Fynbo og Christina Violeta Thrane Storsve

Medstiftere av UAPU – Utenlandsadoptertes politiske utvalg

Vi skal aldri glemme Johanne Zhangjia.

For ett år siden var vi medarrangører ved to markeringer for tapet av medadopterte Johanne Zhangjia, for å synliggjøre utenlandsadopterte som en minoritet og vise avstand til rasisme. Da uttrykte vi blant annet vår sorg og medfølelse med hennes venner og familie her i Norge og i Kina.

10. august i år var vi om lag 100 personer som i stillhet samlet oss rundt et minnetre og igjen lovte å ikke glemme Johanne Zhangjia. Den unge jenta som på denne dagen ble henrettet hjemme i sin egen seng. Et sted hvor hun skulle være trygg og beskyttet. Hun ble drept fordi hun ikke passet inn i drapsmannens forestillinger av hva det vil si å være norsk. Alle årene de hadde sammen som søsken var ikke nok til å overbevise ham om at hun hørte til her, hudfargen og opprinnelsen hennes passet ikke inn. Hun var norsk, men ikke norsk nok.

Pedro ble til Olav iført bunad

I en karikert generalisering kan det sies at på 1960-, 70-, 80- og 90-tallet var målet å gå fullt inn for at den utenlandsadopterte skulle assimileres raskest mulig. Alle bånd til fortiden ble kuttet idet eskorten landet med barna på Gardermoen eller Fornebu. Barna ble så overlevert som en pakke til sine nye foreldre som de møtte for første gang på norsk jord. Med denne eneste beskjed: Vær så god, lykke til på ferden.

Pedro ble til Olav iført bunad, intet annet språk var å høre enn det veldig fremmede norske. Olav skulle uten motstand gli inn i norske levesett og regler. Denne måten å handle på ble gjort i beste mening, basert på en tanke om at det å glemme fortiden og tenke fremover ville være til barnets beste.

Det er denne assimileringen, eller forsøket på å gjøre en fremmed til ens slekt, som i flere tiår har vært rådende når det gjelder hvordan adoptivforeldre og andre aktører i adopsjonsfeltet har forholdt seg til og dermed forstått den adopterte og konseptet utenlandsadopsjon. I det enorme og viktige prosjektet der adopsjon skal forstås i et livsperspektiv, mangler det nytenkning og refleksjon rundt adopsjon som fenomen og dets plass i samfunnet.

Vi trenger et paradigmeskifte. For å kunne oppnå denne nye forståelsen er det viktig å sette seg inn i hva assimilering er, og hvordan det har ført til at utenlandsadopterte lenge har vært en usynlig minoritet.

LES OGSÅ: Mener Norge­ må stoppe all utenlandsadopsjon: – Det skriker vestlig «frelserkompleks»

Den adoptertes sammensatte identitet

Ordet assimilering stammer fra latin og betyr «å gjøre eller bli lik». Assimilasjon dreier seg altså om å redusere forskjeller i et samfunn ved at minoriteten tilegner seg den samme levemåten og kulturen som flertallet. En utenlandsadoptert har vokst opp her, snakker godt norsk, har de kulturelle referansene på plass og vet å lese og knekke de sosiale kodene. Men utseendet kan i mange tilfeller gjøre at de blir møtt som om de var en minoritet som aktivt lever i en annen kultur, med et annet språk og et annet livssyn hjemme.

Vi må heller ikke glemme de tilfellene der den adoptertes indre opplevelse av seg selv og vedkommendes bakgrunn ikke matcher med kulturen i den nye familien. I disse motsetningene ligger også noe av nøkkelen til å forstå utfordringene som kan oppstå i en adopterts identitetsutvikling og hvorfor utenlandsadopterte kan anses som en usynlig minoritet. Om vi sammenligner oss med barn av foreldre med utenlandsk kultur, ser vi at disse kan speile seg i foreldrenes utseende, språk og kultur. Vi utenlandsadopterte mangler nettopp dette.

Rasisme rammer også utenlandsadopterte

Det er assimilering som sosialt fenomen som er grunnlaget for, og som gjør at mange blir overrasket over og ikke forstår, at utenlandsadopterte utsettes for samme type rasisme og diskriminering som andre minoriteter, eksempelvis negative holdninger til hudfarge og opprinnelsesland.

Dette ble særlig tydelig i måten media og politikere forholdt seg til drapet på medadopterte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen den 10. august 2019. Et barn ble henrettet i eget hjem, men medienes omtale av saken gjenspeilet ikke dette. Først da det ble bekreftet av politiet at drapet var rasistisk motivert, tillot samfunnet seg å reagere på ugjerningen. Dette til tross for at gjerningsmannen på et tidlig stadium kunne kobles til rasistiske nettverk og tankesett.

LES OGSÅ: Utenlandsadopterte: - Samfunnet må ta innover seg at vi er andre lands barnevernsbarn

Er vi fortsatt usynlige?

Vi ble en usynlig minoritet nettopp fordi tanken om at det faktisk var mulig å assimilere oss inn i det norske har vært så sterk over så lang tid. I mange år ble det rett og slett ikke tatt god nok høyde for at vi hadde en fortid, ble født inn i en familie, en kultur og et språk som også var vårt. I dag ser verden noe annerledes ut, og stadig flere adopterte og deres familier kan fortelle om ulike strategier de bruker når de utvikler og viser frem sin særegne identitet. Et tydelig eksempel på dette er at flere av de som nå er voksne, velger å ta tilbake det opprinnelige navnet sitt.

For at vi skal bli fullt ut synlige, må vi også våge å lete etter, utforske og finne nye begreper som kan bidra til å vise hvem vi er. Først når samtlige aktører i adopsjonsfeltet (adoptivforeldre, adopsjonsforeninger, fagpersoner, forskere, politikere og byråkrater) erkjenner de feilene som har blitt gjort opp gjennom Norges adopsjonshistorie, er det at vi våger å tro på bedre utsikter for den adopterte. Vi må gå helt vekk fra mange års feilslåtte assimileringspraksis. Sammen må vi sørge for at ord blir til handling, for dette er ikke noe vi verken kan eller skal bære alene.

LES MER OM ADOPSJON: