Når ble jeg min «jiddische mama»?

Suzanne Aabel

Jøde

Prosessen startet allerede dagen min sønn Michael Jacob kom til verden. Noe av det første jeg gjorde etter 38 timers fødsel, var å sjekke at han hadde alt plassert på riktig sted. Ikke minst Aabel-familiens store, stolte stortå som er til hinder for at man noensinne kan drømme om å ha på sko som ikke trykker i front.

Er det vår arvesynd?

Til nå har jeg satt min lit til at jeg skal klare å indoktrinere den elleve år gamle sønnen min så elegant at han frivillig vil ha bar mitsva. Så kløktig har jeg ikke klart å være. Dette kunne for øvrig alle, men først og fremst min mor, fortelle meg med den største selvfølge.

Det er bare å erkjenne at moren min (og sikkert din) alltid har rett. For vet du hva? Det har hun alltid. Og hun har visst det. Hun har til og med visst at jeg har visst det. Selv når jeg står og kverulerer imot henne på mitt hissigste.

Alle tantene mine, kusinene mine, min søster og ikke minst mine jødiske venninner som jeg vet at oppdrar sine barn i jiddisk ånd, sier det samme. Vi fører en iskald og skyldbelagt, dog kjærlig, hånd over vårt avkom.

Er det vår arvesynd? Denne skylden er blitt som en myteomspunnet del av den jødiske, disiplinære rettesnor for barneoppdragelse.

• LES OGSÅ: Sommerkåseri av pinsevenn: «Én time og 23 minutter med Jesus»

Selvsagt krymper han av flauhet

Jeg husker med skrekk at min mor alltid ga blaffen i hva andre syntes om henne. Hun elsket å tøyse med venninnene mine allerede i barnehagen. Som da hun forklarte sin store, svarte, krøllete manke med at hun var «en heks!» Så lo hun. Jeg lo ikke.

Selv har jeg bare erklært at det er «min jobb» som mor å gjøre gutten flau. Jeg koser meg altså i hjeeeeel med dette. Jeg bekymrer meg mindre og mindre for å være korrekt og har ikke noe imot å lage en scene i offentligheten. (Har vel aldri vært et stort problem for meg nettopp dette.)

Jeg ydmyker ikke som en sadist, men jeg skal lære gutten et og annet om livet. Derfor hytter jeg med neven og roper til biler som kjører for fort over fotgjengerfeltet. Selvsagt krymper han av flauhet, jeg ser jo det. Men det der kunne vært livsfarlig! Sånn må du love meg at du aldri kjører når du får førerkort, lillemann. LOV MOREN DIN DET!

«NEI MAMMA. Jeg vil ikke»

Nå er det viktigste for meg at sønnen min skal ha bar mitsva. Men min sønn er ikke interessert. Jeg kjenner oppriktig på desperasjonen.

Jeg lokket først med 50.000 kroner på hans konto som han skulle få disponere når han ble 16. Fortsatt ikke aktuelt.

Jeg truet med at det var hans plikt å gjøre dette for sin mor og så satte jeg inn nådestøtet og sa at hvis du gjør dette, kan vi vite at din mommo kan leve lykkelig livet ut. Det ville vært hennes største stolthet! Fortsatt ingen interesse.

«Dette skylder du vår slekt og du må vite at dette er en unik mulighet du bare kunne drømt om! Du er spesiell, lille venn! Du har en plikt! Du er en jødisk mann og det skal du bevise!» En mann, sa jeg plutselig til elleveåringen.

«NEI MAMMA. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke lese foran masse fremmede mennesker,» svarer han.

Jeg må legge ny taktikk

Jeg innser at det har bikket over og at jeg må legge ny taktikk. Jeg ringer mamma.

«Heeeeei, det var jo en sjelden stemme, du er jo helt umulig å få tak i. Jeg blir redd du har forsvunnet eller noe har hendt jeg altså. Hva foregår?»

«Han vil ikke ha bar mitsva. Det er på tide å fortelle han hvorfor han må.»

«Ja, tror du han er klar?»

«Ja, vi må fortelle om holocaust. Alt om holocaust. Da vinner vi han inn, det er jeg sikker på. Jeg tror du må fortelle om deg og mormor og morfar først.»

«Ja vel, ok. Det kan jeg. Jeg holder deg oppdatert.»

«Fint. Ha det. Men mamma! Ikke vær for brutal. Vi må ikke traumatisere han.»

«Ikke bry deg med det, du. Dette ordner jeg.»

Det er ramme alvor

Dermed sendte jeg i dag en liten gutt av gårde som snart blir elleve år til mommo for helgen. Der får han kanskje lære noe tungt og tøft. Men sånn er livets sannheter.

Vi skylder alle de døde at vi fortsetter å være jøder. Det er ramme alvor.

–––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Levende og redd eksistensialist

Suzanne Aabel elsker de jødiske tradisjonene og begynner alltid å grine når hun går inn i synagogen sin.

– Hva mer enn jøde og mor er du?

– Ja, hva mer trenger man å være? Jeg er åpenbart verken konemateriale, eller har dømmekraften til de kvinnene som evner å finne et menneske de orker å leve med som ikke er av kjøtt og blod, så da er svaret at jeg er mer mor enn jøde, mer jøde enn jeg er ungarer og sist, men ikke minst, er jeg datteren til en dame som mener at kvinner og menn burde leve separat i en ideell verden. Kvinnene i en borg og så kom de respektive menn med da seg selv, så man kunne reprodusere og fjase litt og ha det hyggelig for å så sende de på dør etter mat og andre ting man trengte inne i kvinneborgen! Ahha, min mor er helt fantastisk. Hun mener det litt, det er det som er så fantastisk.

– Tre ord som beskriver deg

– Levende, redd, eksistensialist.

– Hva er det beste med trossamfunnet ditt?

– Det beste med det jødiske trosamfunnet er kakene. Kugel, latkes, sufgnayot, blintzes. Nei, ærlig talt, det er jo selvsagt tradizzi! Tradisjoner og en bisarr, men helt reell, fellesskapsfølelse. Gode mennesker og mye varme og engasjement er det jeg husker best. Og den vakre synagogen vår. Jeg begynner alltid å grine når jeg går inn der. Jødiske gudstjenester er guddommelige, faktisk. Vakre sanger. Mektig opplegg. Jødisk musikk har alltid tatt knekken på meg. ELSKER DET.

– Hvordan var det å kåsere om det?

– Moro å kåsere litt. Lurer på om min mor synes det hele er like festlig ...

– Hvem har du som forbilde når det kommer til komikk?

– Hun er død, men åpenbart den frekke og helt fantasiske Joan Rivers. Men jeg er besatt av Sarah Silverman. Hun er alt jeg vil være. Så er det Sandra Bernhard da. Herre Jemeni og Jebediah og Jahve, Josva og Eli! Hun er drøy, dritsmart og ufattelig skarp og morsom.

– Hva har du brukt sommeren til?

Jeg har jobbet hver dag i radioen og ikke minst flyttet til en stoooor leilighet med egen privat hage og platting med paviljong og grill og et stort oppblåsbart basseng! Jeg føler meg voksen.