Verdidebatt

Jeg er katolikk

Jeg sier nesten aldri at jeg er katolikk. Ikke rett ut. Som oftest sier jeg at ja forresten, jeg er jo, egentlig katolikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Oda Aunan

Katolikk

Idet jeg sier at jeg faktisk er ­katolikk, kjenner jeg at noe ­endrer seg inni meg, som om jeg frykter spørsmålene som kommer til å komme. Spørsmål jeg burde­ ha svar på. Som om jeg vet hvor ­universet ender?

Jeg returnerte til kirkebenken med et skjelvende indre

Ti år gammel sto jeg i kommunionskø. Lyden av et repeterende «dette er Jesu legeme» og «amen» blandet seg med orgel­musikk og røkelsesduft da det plutselig­ ble bråstopp. Og det bråstoppet landa på meg: «Er du katolikk?» spurte presten. Han var høy, ikke bare fordi jeg var kort, men fordi han ­virkelig var høy, ruvende. I den fotside drakten minnet han om et stort fjell.

Om du går til messe i den katolske­ kirke, må du være katolikk for å kunne motta nattverd. Altså være døpt og ha vært med på forberedelser til å få førstekommunion. Jeg tror jeg var døpt – jeg ble det sent – men hadde garantert ikke gått til offisiell førstekommunion. Men jeg svarte ja og holdt blikket. Øynene hans tvilte.

Jeg tok imot brødet, korset meg og returnerte til kirkebenken med et skjelvende indre. Tenk om jeg hadde­ løyet! Hva betød det spørsmålet? Hvor mye måtte jeg vite for å svare ja? Jeg hadde bare tatt min plass i kirka uten å spørre.

• LES OGSÅ: Dnk-medlem: «Det viktigaste var å ikkje ha sex før ekteskapet. Så trefte eg ein livsnytande pater»

Det var en åpenbaring!

Det var faren min som i første omgang gikk i kirka. Han er ukatolsk nok stefaren min, og som mange andre troende mennesker, ikke en direkte karikatur av seg selv. Vi andre måtte ikke være med, men jeg hadde sans for kirkerommet.

Jeg satt kanskje ikke som et tent lys ­under prekenen, men jeg likte å tenne lys og la flammene frakte tankene vekk fra meg selv og ut i noe større. For meg var det et bitte lite opprør mot det resultatorienterte samfunnet.

Rommet vekket sansene mine og mitt barnlige sinn fikk erfare det ­åndelige i verden. Jeg fordypet meg i fortellinger om åpenbaringer, særlig­ de om Maria. Det har seg sånn at å treffe på Maria lenge etter hennes død, er en ganske stor ting om du er katolikk. Det skrives seriøse bøker om det.

En Maria-statue kjøpt på ferietur til Portugal ble en åpenbaring!

På en ferietur til Portugal kjøpte jeg en Maria-statue som jeg plasserte i vinduskarmen på soverommet mitt. En dag jeg kom hjem, hadde kappen hennes skiftet farge fra blå til lilla!

Det er ikke så mye «henda-­mot-himmelen-lovprisning» i den katolske kirke, men jeg må innrømme et tilløp til hallelujastemning, det var en åpenbaring! Og selv om det skulle vise seg at dette stoffet på ­Maria-kappen var temperatursensitivt og registrerte endringer i været, var det mitt termometermirakel.

Tupac og remiksalbumet av Hildegard Von Bingens salmer

Jeg var kanskje friere med å dele denne siden av meg før. På ungdomsskolen representerte jeg og ­vennene mine en god blanding av ­religioner og troende og ikke troende­. Vi var ikke alltid enige, men vi var trygge­ nok til å utfordre hverandre med åpne samtaler om de store tingene, det oppstod en frihet i det.

I dette miljøet kunne jeg være Oda som hørte på både Tupac og remiksalbumet av Hildegard Von Bingens salmer.

Men så var det bråstopp igjen. Samfunnet banka på trosdøra da jeg begynte­ på videregående. Miljøet her var annerledes, det var en innforstått sannhet at man måtte være ganske­ dum for å tro, at vi ikke drev med sånt lenger. Det føltes som om jeg ikke kunne være begge deler.

Så jeg gjemte troen, lata som ingenting. Om jeg ikke hadde klare svar, kunne jeg like så godt la være å svare. For det er vanskelig å forklare tro til andre. Det blir så fort en mann med skjegg og druer på en sky. Bilder som ikke stemmer overens med det som foregår inni deg.

Tro var ikke no’ «quick fix» for meg

Det var som jeg ikke helt kunne akseptere overfor meg selv at man kan være et barn av den tida man lever i og likevel ha en tro. For ja, jeg er strengere enn mange på at påskeegget ikke kan åpenbare seg før første påskedag. Advent er ventetid, og vår familie feirer at et barn ble født i Betlehem når jula ringes inn.

Det kommer en hel del rariteter med å være katolikk, men jeg håper at det kommer med en viss forståelse for andres og. I den erkjennelsen finnes kanskje min egen aksept for fravær av svar. Jeg måtte minne meg på at tro for meg ikke var no’ «quick fix» for alle vanskelig spørsmål og en forklaring på livet, men en vei inn i en sammensatt verden.

Den er mitt rom for undring og mystikk. For, for meg, handler det å være katolikk ikke om å finne ­universets vegg, men om å berikes av dets uendelighet.

Oda Aunan skal skrive kronikk om der å være Katolikk i Norge. Fotografert i St. Olav kirken.

Utilpass klovn

Oda Aunan synes det er vanskelig å forklare hvorfor hun går i en kirke som har gjort så mye dumt.

– Hva mer enn katolikk er du?

– Jeg er utdannet skuespiller og jobber frilans som det. Frilanslivet betyr ofte at du må sette i gang ting sjæl, og dette ledet meg til slampoesien. Gjennom slamen eller spoken word fant jeg min uttrykksform. Ellers har jeg fast stilling som livets klovn; alltid litt utilpass i store forsamlinger og god på å kløne når jeg helst ikke burde kløne.

– Tre ord som kjennetegner deg?

– Glad, undrende og rastløslangsom (det er egentlig fire, jeg veit)

– Hva er det beste med Den katolske kirke?

– At den gir rom for de store spørsmålene.

– Hvordan var det å kåsere om ditt eget trossamfunn?

– Vanskeligere enn jeg trodde. Jeg skjønte at denne delen av meg er noe jeg ikke deler med så mange og jeg kom bare på alle de tingene jeg synes er vanskelig med kirka. For den har gjort og gjør mye dumt. Det er ikke uvesentlig, men jeg måtte fokusere på hvorfor jeg er der allikevel, det er det jeg snakker minst om.

– Hvem har du som forbilde når det kommer til humor?

– Jeg er veldig glad i Else Kåss Furuseth. Jeg tror vi har noen ting til felles i vår væremåte, men det er mulig jeg skryter på meg ting – hun er tøffere. Jeg liker henne fordi hun er ekte, ærlig og unnskylder ikke sin eksistens. Ellers setter jeg veldig pris på Trevor Noah sin stemme. Måten han bruker humor på for å si noe om alvoret i verden uten at alvoret går tapt.

– Hva skal du bruke sommerferien på?

– Frilanstilværelsen gjør meg litt usikker på om jeg har ferie, men sommer er det i alle fall og sommer er fint. Men ja; litt jobb, kanskje en tur til fjells og i hvert fall storbyliv i parsellhage og musikk i hjertet.

 

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt