Verdidebatt

Fra Utøya til Aleppo

Våre bosatte flyktninger i dag sliter med traumer gjennom det de har opplevd, i likhet med ofrene fra Utøya-massakren. Disse er etter min mening våre nye «krigsseilere».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Arve Danielsen

Styreleder Stiftelsen SANA

Forrige uke markerte vi at ni år har gått siden Utøya-tragedien. I media har vi kunnet lese mange refleksjoner om hvordan det både har påvirket vårt samfunn, men ikke minst fått sterke historier fra de involverte ungdommene som overlevde hendelsen.

Vi hører om hvordan livene deres i høyeste grad ble dramatisk endret og vi lytter til dette med den største respekt. En ting er hvordan man må slite med fysiske plager og endret funksjonalitet, men det som vi også hører er at mange sliter med det du ikke ser, de vonde tankene, drømmene og følelsen av å ikke lenger være i stand til å yte det man ønsker!

Traumer og flukt

Norge har de siste årene tatt imot over 70.000 flyktninger fra land i krig, og disse er nå er under etablering i norske kommuner.

En stor del av disse er barn og ungdom som, i likhet med ungdommer angrepet 22. juli, har opplevd svært dramatiske ting i livet. De har i tillegg vært på flukt og til slutt endt opp i et flyktningsmottak, hvor de har sittet og ventet på en avgjørelse om sin framtid før de er plassert i en norsk kommune.

• LES OGSÅ: Emil André Erstad: «Vi må straffe dei menneska som står ansvarleg der det gjer vondt»

Lite hjelp å få

Til orientering kan det nevnes at vi har eksempler på hvordan barnefamilier har blitt flyttet opp til seks ganger fra mottak til mottak. Dette med tilhørende utfordringer for barna som har flyttet fra skole til skole. I denne fasen har de ingen rett på psykiatrisk hjelp, bortsett fra det akutte. Vi har ofte sett hvordan traumatiserte flyktninger sliter i denne prosessen, og at de tar det med seg inn i den framtidige bosettingen.

Vi skal også huske på at de fleste kommer fra kulturer hvor psykiske problemer er lite anerkjent, og dermed får liten oppmerksomhet. Det anses som et nederlag å innrømme at man sliter psykisk. Det betyr at man ofte ikke får den hjelpen man egentlig trenger tidlig nok, og når da det samtidig er manglende tilbud i vårt system, forsterkes problemene.

Våre nye krigsseilere

Jeg har hatt mulighet gjennom mange år i humanitære prosjekt å arbeide i krigsområder, deriblant Bosnia i 1994/95 og Irak i 2003, samt i Sør-Sudan, og jeg har sett hvordan dette river mennesker i stykker.

Jeg har også arbeidet mye i flyktningleirer rundt i verden og sett hvordan hverdagen er der. Det er en hverdag uten noen form for hjelp utover mat og, i noen grad, skole. Det betyr at våre flyktninger som kommer til Norge fra denne tilværelsen, slik alle kvoteflyktningene gjør, ikke har hatt noen form for hjelp til å bearbeide sine traumer.

Det vi mener å dokumentere, er at våre bosatte flyktninger i dag sliter med traumer gjennom det de har opplevd, i likhet med ofrene fra Utøya-massakren. Disse er etter min mening våre nye «krigsseilere».

Konkretisering

Stiftelsen SANA, som har drevet flyktningmottak i 20 år, arrangerte et seminar under Arendalsuka i 2018 som vi kalte «fra Utøya til Aleppo», hvor en ungdom som overlevde Utøya-angrepet og en ungdom fra Aleppo fortalte om sine erfaringer og sine liv i dag. Vi fikk Fredrik Græsvik, tidligere krigskorrespondent, til å lede konferansen, som også hadde representanter fra bosettingskommuner og fagpersonell innenfor traumeproblematikken.

Vi inviterte også Olaug Bollestad fra KrF og Kjersti Stenseng fra Ap til å sitte i panelet som representanter fra det politiske Norge.

I forkant var det utarbeidet et dokument med konkretisering av de problemstillingene bosettingskommunene sliter med og forslag til tiltak.

• LES OGSÅ: Barnesoldater og flyktningbarn fra Syria, får store traumer. Ahlam (4) og Maria (2) har det tøft, forteller faren

Tilbudet mangler

Det er imidlertid viktig å forstå at dagens tilbud som kommunene kan gi, er det samme som enhver nordmann har innenfor psykiatrien. Et tilbud som etter vår oppfatning er dårlig i seg selv, og på ingen måte er bygd for å håndtere volumet av våre nye landsmenn og deres utfordringer.

Traumer er noe uhåndterlig og gjør oss ofte maktesløse i reparasjonsprosessen, men det er mye kompetanse på området rundt krigstraumer, ikke minst innenfor Forsvaret, som har tatt dette på alvor.

Dette er imidlertid ikke en del av dagens tilbud, men kunne kanskje være det?

Vi trenger hverandre

Seminaret i 2018 ble svært godt besøkt, bare halvparten av de frammøtte kom inn. Dette viste etter vår oppfatning et stort engasjement om temaet. De politiske representanter var entydige i sine kommentarer under seminaret om at ting måtte gjøres! Det er nå snart to år siden og svært lite har dessverre skjedd.

Flyktningene som kommer til vårt land har et ønske, og det er et liv i fred, med en framtid hvor de kan bruke sine ressurser og være til nytte i det samfunnet de er kommet til. Det er heldigvis mange eksempler på hvordan mange har klart det, men det er dessverre også altfor mange eksempler på at mange sliter med sine traumer.

La oss bruke erfaringene fra Utøya-massakren og la oss gi våre landsmenn den hjelpen de trenger og bli den ressursen vi og vårt land også trenger!

LES MER:

Krigsforbrytarar blir avslørte - dommar ber Norge presse på for krigstribunal

FN: 700 døde i leirer nordøst i Syria - barn blant de døde

– Nasjonale traume kan skape fellesskap og det kan skape avstand

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt