Én time og 23 minutter med Jesus

Johanne Bruun Edvardsen

Pinsevenn

Nok en søndag finner jeg meg selv i de blå benkeradene, med blikket festet på klokka som teller ned til møtestart. Jeg har håndhilst på de rundt meg og gitt et par ufrivillige high fives. Ett minutt igjen.

Selv om jeg var her forrige søndag også, og vet nøyaktig hvor dette bærer. Ti, ni, åtte. Lovsangslederen kommer ut fra røyken og inn i lyset. Tre, to, en: «La oss reise oss, så synger vi den nye låta vår «woah woah woah» sammen!» Forsamlingen reiser seg. Alle er klare for én time og 23 minutter i Guds hus. Gitaren vrenger oss inn i den repeterende bridgen.

Noe liiiiiiv her?

Det er like spennende hver søndag. Vil jeg klare å løfte hendene på de riktige tidspunktene i dag? Jeg prøver litt diskret å følge med på sidemannen. Virker som han kan greiene sine. Han må være superkristen, for når lovsangen virkelig bygger seg opp, letter han fra bakken. Dessuten har han hull i buksene og hatt.

Møtelederen kommer opp og det er en slags spontan forutsigbarhet som definerer uttrykket hennes når hun sier velkommen. Hun (for her må det jo kompenseres for mannlig forkynner) leser videre fra manus: «Er det noe liiiiiv her!?» Tre fra salen jubler for å vise at det er liv. Møtelederen påpeker det med sarkastisk undertone: «Ja, det var hvert fall tre som lever,» før hun fortsetter å lese fra kortene sine.

LES OGSÅ: Nå er det klart: Barnedøpte kan bli medlemmer i Filadelfiakirken

Emosjonell berg- og dalbane

Etter litt informasjon om fremtidige arrangementer kommer pastoren opp på scenen. Klærne er stivpynta og avslappa på samme tid. Han drar noen vitser (som jeg personlig vil plassere midt på treet) for å sette stemningen. Salen humrer seg gjennom kveldens artigste øyeblikk. Pastoren samler seg igjen etter latteren har lagt seg og presenterer temaet og kveldens fire punkter!? Det knyter seg i magen. Det pleier å være tre! Hvordan skal han rekke det i løpet av de 27 minuttene han har fått tildelt? Jeg kjenner stresset bygge seg opp inni meg. Kommer han i land?

Pastoren tar oss med på en emosjonell berg- og dalbane i kveldens tale. Vi ler, blir betenksomme, blir rørt og sier amen etter forespørsel. Omtrent 18 minutter ut i talen kommer knekken. Alle kjenner det. Pastoren blir berørt av egen tekst. Salen er helt stille. Det han sier nå er viktig. Veldig viktig.

Jeg forstår ikke helt hva pastoren prøver å formidle, men så kommer sitatet fra C. S. Lewis som forklarer alt. Det er på engelsk, men leses på norsk.

Salen sitter med bakoversveis

Talen nærmer seg slutten. Det vet jeg fordi pastoren sier at han nærmer seg en avslutning for andre gang. Men det er noe som mangler. Pastoren prøver febrilsk å være subtil når han blinker til lovsangslederen på første rad. Tegnet er gitt. Bandet kommer opp på scenen og endelig blir det lagt synth i bakgrunn. Pastoren kan nå på ekte gå mot en avslutning i takt med synthen. Han kaster ut noen setninger til ettertanke og salen sitter med bakoversveis. Stemningen er til å ta og føle på. Nå er Gud skikkelig nær.

Lovsangen begynner igjen. Etter mine beregninger er det tre sanger før avslutning. Ni minutter. Etter én sang kommer møteleder opp og inviterer til å skrive lapper og komme opp til forbønn. De som kunne tenke seg til forbønn har nå to sanger, altså seks minutter, på å komme seg dit. Det går fint, for Gud vet allerede hva som ligger på hjertet. Det beste med disse siste ni minuttene er at de er så frie. Her kan man virkelig slå seg løs og gi rom for den hellige ånd. Kjenne seg som en skikkelig pinsevenn.

Hvordan skal vi rekke dette?

Det er siste låt og jeg observerer at også lovsangslederen prøver seg på å gi et tegn. Han lager sirkelbevegelser med hånda, som en parkeringsvakt på Tusenfryd i juli. Bridgen skal synges enda en gang! Men det er jo bare to minutter igjen av gudstjenesten? Hvordan skal vi rekke dette? Møtelederen ser ikke ut til å rikke på seg engang. Hun står helt uberørt!

Endelig går møtelederen opp på scenen, tre minutter på overtid. Behersket likefullt, stemningen må bevares. Hun avslutter lovsangen i en bønn og oppfordrer oss til å ta med oss budskapet fra talen ut i uka som kommer. Da får jeg mye å tenke på. Hva var det talen handlet om egentlig?

Møtelederen bryter inn midt i tankerekken og forteller at møtet nå er over, men at vi på ingen måte er ferdig for kvelden! For nå skal alle presses ut i den litt for trange kafeen og få gratis kjeks og vann. Det eneste man må gjøre for å fortjene det, er å hilse på noen nye og gi et par high fives.

LES MER: Åste Dokka undersøker sine egne fordommer mot pinsevenner med journalist Morten Marius Larsen

Fem kjappe med kåsøren

Johanne Bruun Edvardsen er ungdomspastor i Pinsekirken Nesodden. Det stopper henne ikke i å tulle med sitt eget trossamfunn.

– Hva mer enn pinsevenn er du?

– Student, ungdomspastor og ellers en livsnyter.

– Tre ord som beskriver deg?

– Oppfinnsom, optimistisk og OBOS-medlem

– Hva er det beste med pinsebevegelsen?

– Usikker, men jeg elsker pinsebevegelsen.

– Hvordan var det å kåsere om den?

– I starten var det litt vanskelig, for jeg visste ikke helt hva som var innafor å tulle med. Men det har vært utrolig artig å få muligheten til å skrive ut ting jeg har tenkt på i et sånt format. Veldig gøy å tulle med mine egne!

– Hvem har du som forbilde når det kommer til komikk?

– Linn Skåber, Hege Schøyen, Else Kåss 
Furuseth og Pernille Sørensen er noen av de jeg virkelig ser opp til. Fire geniale damer.

– Hva skal du bruke sommerferien på?

– Har kjøpt meg en liten båt (yacht) og skal en tur til den minste hytta mi i Kragerø (har et par til, men de blir for store for meg). Føler meg veldig hjemme der og klarer virkelig å slappe av. Blir ikke like mye sommer på hyttene i Hemsedal og Hafjell. Men kan hende jeg drar en tur innom hytta på Geilo. Neida. Skal en tur til dyreparken i Kristiansand.

---

Fakta:

---