Verdidebatt

En viktig konvertittsak

UNE synes i liten grad å ha evne til å ta åndelig vekkelse på alvor. Det svekker tilliten til deres religionsfaglige dømmekraft. Nå trengs det en grundig gjennomgang av UNEs metoder i konvertittsaker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tor B Jørgensen

Sakkyndig vitne

I forrige uke behandlet Borgarting lagmannsrett en spesiell konvertittsak. Et afghansk ektepar med sine tre barn har sittet to år i kirkeasyl i Hønefoss kirke. Året før hadde de brutalt blitt hentet ut av bedehuset til Nytt Liv Sunnhordaland på Fitjar.

Ikke trodd av UNE

Konvertitthistorien er sjelden godt dokumentert. Deres opprinnelige asylhistorie, som myndighetene ikke har hatt tillit til, er sannsynliggjort gjennom en ny, sakkyndig uttalelse.

Fra et kirkelig ståsted er saken svært interessant. I november 2019 gjentok Utlendingsnemnda (UNE) sin påstand om «at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren har foretatt en reell konvertering til kristendommen». Dette ble gjort etter en «forvaltningssamtale» med hver av ektefellene. Dette gir oss et unikt materiale til å vurdere grunnlaget for UNEs begrunnelse for å opprettholde sitt vedtak om at «klageren ikke har rett til beskyttelse».

LES OGSÅ: Ankesaken til den afghanske familien: Teologer føler seg tilsidesatt som sakkyndige

Klassisk vekkelse

Domprost og biskop Tor Berger Jørgensen

UNEs begrunnelse kretser om tre tydelige, teologiske temaer. For det første: Er den plutselige interessen for kristendommen «plausibel»? UNE finner det «lite plausibelt» at ektemannen i konvertittsaken kan ha blitt så nysgjerrig på kristendommen på et tidspunkt der han ikke forsto et ord av hva som ble sagt. Sammenholder en referatet fra samtalen med en bred kirkelig, misjonserfaring, framstår denne innledende fasen av konvertitthistorien derimot svært plausibel.

For det andre: UNE påstår at det har «formodningen mot seg» at denne nysgjerrigheten så fort «utartet» til en spontan omvendelse for mannen, som var en dedikert og troende muslim. Igjen: når en leser referatet fra samtalen, har omvendelseshistorien et nesten klassisk format innenfor en bred vekkelsestradisjon, ikke minst i pinsebevegelsen, som bedehuset han gikk til i Sauda hørte til. Det har formodningen mot seg at søkeren skulle ha laget og spilt en slik historie på et så tidlig tidspunkt.

Åndelig refleksjon

For det tredje: UNE hevder at konvertitten «fremstår med lav grad av refleksjon omkring sitt frafall fra sin muslimske tro». Dette er et hovedpunkt for UNE - i denne, som i mange tilsvarende konvertittsaker. Men UNE stiller ikke opp noen klare premisser for hva som menes med «refleksjon».

Igjen: Når en leser referatet fra samtalen framstår omvendelsen som en reflektert, åndelig erfaring. Den omvendte forklarer at han er blitt født på ny etter å ha møtt Jesus. Sett lyset. Blitt fanget av Guds kjærlighet. Dette har skapt en ny følelse av frihet og trygghet. En følelse som ikke forbindes med den gamle troen. Islam beskrives som preget av krav og frykt.

UNE synes å ha en forventning om at en skal foreta et intellektuelt oppgjør med sin gamle tro, overveie grundig konsekvensene før en eventuelt vender seg mot en ny religion - og blir kristen. Noen går en slik vei, men det er langt fra de fleste konvertitter jeg kjenner til. UNE synes i liten grad å ha evne til å ta en slik åndelig refleksjon på alvor. Det svekker tilliten til deres religionsfaglige dømmekraft.

LES OGSÅ: Pensjonert prest: «Mange av konvertittsakene er som direkte overgrep»

Styrker ikke tilliten til UNE

I tillegg reises spørsmålet om kunnskap i den kristne tro. UNE erkjenner at «klageren fremstår med forholdsvis gode kunnskaper om kristendommen». Men UNE mener at dette kan forklares med at han har hatt «en sterk motivasjon for å tilegne seg kunnskap i forbindelse med asylsaken». Altså at han skal kunne svare for seg overfor norske myndigheter ved neste korsvei. Det legges derimot ingen vekt på den spesifikt åndelige betydning av å lese Bibelen eller det å be eller feire nattverd. Å se bort fra den mest naturlige forklaringen, styrker ikke tilliten til UNEs grundige og fordomsfrie faglig baserte undersøkelser.

Noe tilsvarende finnes i mange detaljer i begge ektefellers forklaring. For eksempel diskusjonen om tidspunktet for når ektefellen fikk greie på at mannen var blitt en kristen mens de var i Sauda i 2016. UNE finner «det påfallende», ja, «høyst betenkelig», at hun ikke husker omtrentlig tidspunkt eller årstid da hun fikk vite dette. Et viktig punkt i historien deres, ja. Men å legge vekt på datofesting, eller årtidsangivelse for noen som lever i en dramatisk og kaotisk flyktningsituasjon, tre år senere virker underlig.

Likestilling

I det hele er konas vei til kristen tro beskrevet på en troverdig måte. Selv om UNE finner hennes refleksjoner for «lite veloverveide». Hun har beskrevet sin konverteringsprosess på en selvstendig og tydelig måte og bruker blant annet kvinners manglende rettigheter i islam som en viktig årsak til konverteringen. UNE hevder at dette viser at konverteringen begrunnes strategisk. Hvoretter nemndlederen finner det opportunt å føye til: «Det bemerkes at likestilling mellom mann og kvinne i det vesentlige er resultat av en sekulær utvikling». Anerkjenner ikke UNE at kirken i dag har en teologisk begrunnet likestillingstenkning?

LES OGSÅ: Torhild Bransdal (KrF): Prester skal bli hørt i konvertittsaker

Alvorlige feilvurderinger

I denne saken har vi viktig dokumentasjon på trosveien til det afghanske ekteparet, så vel fra det karismatiske miljøet i første del av denne historien, til den daglige nærkontakten med menigheten i Hønefoss innenfor Den norske kirke gjennom to år.

UNE setter imidlertid til side observasjonene og refleksjonene som har vært gjort fra disse kirkelige sammenhengene, fordi disse miljøene åpenbart ikke har grundig nok kjennskap til hele asylhistorien. Her viser UNE til en dom avsagt i lagmannsretten i april 2015 i en annen konvertittsak, hvor det slås fast at en under slike omstendigheter ikke kan legge avgjørende vekt på «prestenes vitneprov».

Det ubehagelige i denne tilnærmingsmåten er at en faktisk ikke tar konverteringsspørsmålet på alvor - og at domstolene og UNE beviselig foretar alvorlige feilvurderinger, slik nevnte sak fra 2015 dokumenterer: vedkommende konvertitt ble returnert til Afghanistan. Han har hele tiden holdt fast på sin tro, og er fortsatt en aktiv kristen. Nå i en pinsemenighet i Sverige.

Grundig gjennomgang

Det er grunn til å glede seg over at konvertittenes rettssikkerhet nå skal styrkes ved behandling i nemnd slik det foreslås i et høringsnotat som nylig er sendt ut. Det trengs imidlertid en grundigere gjennomgang av en metode i UNEs vurderinger som bygger på et annet religionsfaglig kunnskapsnivå enn tilfellet er i dag.

LES MER OM KONVERTITT-ASYLSAKER:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt